Hey

klokken er straks midnatt torsdag. I morgen er det en uke siden jeg hadde siste dagen på LHL rehabiliteringen. Hverdagen kommer fort og selv om man prøver å beholde noe av de nye vanene man fikk der oppe, faller mye fort bort. Det jeg sitter igjen med er at jeg må prøve å tenke mere på hva jeg spiser, hvor mye og når jeg spiser. Selve treningen der oppe gikk ikke akkurat som jeg hadde håpet, men det kom heller ikke som noe overraskelse. Mine koldbransår, hoftesmerter og leggsmerter ble jo ikke magisk borte bare fordi jeg gikk inn den døren. Jeg hadde med meg treningsprogrammet jeg bruker hos Marius i Sande og holdt meg til den da vi var i styrkerommet. Gymsalen var vanskeligs for meg, rent smertemessig, og bassengtrening kunne jeg ikke delta på ettersom jeg hadde sår på beina. Tenker jo at bassengtreningen er nok den treningsformen jeg hadde fått mest ut av. Etter forrige opphold, i mars i år, var jo planen at jeg skulle komme tilbake og jobbe mere individuelt med en idrettspedagog jeg kjenner veldig godt, Odd Erling. Men så fikk jeg vite at han ikke kom til å være der nå. Jeg valgt allikevel å si ja til plassen ettersom jeg vet hvor godt jeg har av det, uansett.

Det var veldig godt å komme hjem. Hjemme på bordet lå det en pakke til meg fra Danmark og jeg visste akkurat hva det var. Det var den svarte hettegenseren jeg bestilte med “Fuck Perfect” på. Den kom jo helt perfekt tidsnok til seminaret Toivo og dro på i helgen som var. Det var spesielt godt å komme hjem til Otto som syns det var veldig stas at mamma var kommet hjem.

Mindre stas var det da vi tidlig lørdag morgen satt han i bilen og kjørte han til mamma og pappa i Oslo hvor han skulle være alene til søndag. Toivo og jeg var meldt på et Likepersons seminar med VMH (Voksne med Medfødt Hjertefeil) på Clarion  Hotel and Congress Oslo Airport. Helgen var veldig interessant og det var veldig godt å se mange av de andre medlemmene. På grunn av Covid-19 og transplantasjonen er det veldig lenge siden sist. Husker Toivo var med på en samling på Gardermoen da jeg lå på Drammen sykehus etter transplantasjonen og han ringte meg med video. Det var så godt og rørende da han snudde telefonen sin rundt og alle vinket og ropte til meg.

Det veldig dyktig foredragsholder og mye god mat og drikke.

Denne uken siden seminaret har virkelig bare fløyet avgårde selv om jeg ikke har gjort så mye. Jeg har brukt denne uken på å komme meg fra de fire ukene på LHL og så rett på seminar. Jeg merker også at kalenderen min fylles opp mer og mer for hver dag som går frem mot jul. Jeg skal på ingen måte klage på det ettersom julen min for to år siden var på Drammen sykehus. Jeg skal virkelig ikke klage ettersom Toivo kom på julaften med full julemiddag som han selv hadde laget hjemme og sykepleierne hadde dekket på tv stuen for oss. Allikevel legger jeg ikke skjul på at det skal bli godt å kjenne litt på julen uten de kjipeste Covid-19 restriksjonene også.

Nå er det natta. Klokken har blitt 00:16 og det er fredag. Vi snakkes

– Katie