Hej
Det er lørdag og denne uken har vært tøff. I dag var det tøffere enn det var i går. Tror kanskje det ligger en smule selvpining i det at jeg ser “Sofias Änglar” på tv hver morgen som ofte handler om dødsfall av partner. Men på en annen måte er det trøst når jeg hører andre si akkurat det jeg også føler. Jeg er redd for at jeg snakker for mye om Toivo og at folk skal bli lei, men jeg er livredd for den dagen jeg ikke snakker om han. Det høres kanskje rart ut, men føler at hvis jeg slutter å snakke om han så blir han glemt. Jeg vet jo at han aldri blir det….
Jeg valgte å selge huset da huset vårt sluttet å være et hjem da Toivo døde i fjor. Jeg valgte å dra til Stockholm for en kort periode for å komme meg vekk fra Oslo og Drammen/Sande og alle minnene som er strategisk plassert rundt der. Måtte også komme meg vekk for å sortere tankene mine.
Det å brått miste den man har valgt i livet er så grunnleggende jævlig. Det destabiliserer deg fullstendig. Man sitter igjen med et enormt tomrom og en million spørsmål. Midt oppi sorgen må man ta stilling til bosituasjon, økonomi, begravelse eller bisettelse, alle klærne hans, all verktøyet i garasjen, bilen og en million andre praktiske ting. Men det praktiske ordner seg stort sett…. Det som er vanskelig å ta stilling til er livet jeg skal leve videre. Jeg hadde jo et planlagt liv med Toivo. Vi skulle bli gamle sammen, vi var bra sammen. Som alle par hadde vi også våre “ting”, men når det var bra…… oh my god, det var så bra!!
Hva skal jeg gjøre nå? Kjøpe leilighet har jeg ikke penger til…..Nå er kanskje det å eie ikke det viktigste i verden. Jeg får en masse oppmuntrende kommentarer. “Tenk så deilig å leie en leilighet, så kan du jo reise masse igjen”. Det er en gjenganger. Poenget er at jeg vil ikke reise uten Toivo, jeg vil ikke bo i en leilighet uten Toivo, jeg vil ikke lage middag til en person, jeg vil ikke sove alene i en stor dobbeltseng og jeg vil ikke “gå videre” uten han…… men jeg MÅ.
Det er aldri noe gøy når man gjør noe fordi man MÅ. Det er mye bedre når gjør noe fordi man velger det selv. Dette har jeg definitivt ikke valgt selv. Jeg er sliten hele tiden, sover dårlig og har blitt skikkelig dårlig på å ta vare på meg selv… Det er liksom ikke så farlig om jeg går uten sminke eller ikke har gredd håret. “Å?? er det en flekk på genseren….jaja, shit la gå”…. Det er ikke bra når man begynner å gi faen i egen personlig velvære….. Sykeste er at du mister deg selv også. Jeg har alltid vært en fighter, jeg er stort sett blid og glad …. er ikke det lenger… er ikke den Katie jeg var før Toivo døde. Verken fysisk eller psykisk. HATER DET!
Dette følte jeg var skikkelig lystig lørdags lesing, sorry for det….. Om 14 dager har Toivo sin himmelske bursdag og blir 51 år…. Da har jeg det å glede meg til. For fem dager siden var det ett år siden han døde og min verden raste….Ettersom jeg er her i Stockholm nå, dro Hanne og Solveig ut til Sande og besøkte Toivo på minnelunden.
Håper du sover godt kjæresten min. Jeg elsker og savner deg!
– Katie
Det er vanskelig å skulle fortsette livet uten den man hadde planlagt å fortsette det med, det var litt sånn for meg da jeg mistet hunden min i 2020.
Jeg hadde jo tenkt å bli skikkelig voksen sammen med henne, og vi skulle bo i leiligheten min.
Slik ble det ikke, bare det å gå seg en tur ute var vanskelig, jeg gjorde ikke det på lenge. Det var jo liksom vår greie, og de turene var jo for henne mer enn meg.
Det samme med å dra ut for å løpe, hun skulle jo få gå fritt ute på banen imens jeg strevde meg gjennom løpingen.
Det jeg gjør nå, og helt siden jeg startet å løpe i 2021, var/er å tenke på henne hver gang jeg tar de rundene mine på banen.
Spesielt den første tiden, og jeg så at solen skinte i en litt sånn rosa/blå og gul farge likte og liker jeg fremdeles å tenke at hun er der med meg 💜💜.
Det ble veldig personlig dette, men jeg håper du kjenner at du ikke er alene.
Selv om det mitt tilfelle handler om en hund, som jeg gjorde alt sammen med 🥺.
klem til deg
Føler med deg. Sorg tar tid, og man skal tillate seg å bruke den tiden man trenger.
Jeg aner ikke hvordan det er å brått og brutalt miste livsledsageren sin slik du gjorde, men jeg har tenkt mye på det i sommer. Mannen min fikk en alvorlig kreftdiagnose i juni. Jeg har arbeidet på sykehus i 30 år, skjønner stammespråket og klarer å få med meg det som ikke sies med rene ord. Jeg har vært så redd for å miste han. Vi har vært sammen i over 30 år! Å miste han vil være som å miste en del av seg selv.
Så jeg føler inderlig med deg.
takk for melding. så tøft det må være for dere at han har fått en sånn diagnose. Jeg kjenner den frykten du kjenner på da jeg fikk først kreft i 2016 (kreftfri nå) og jeg ble hjerte transplantert i 2019. Toivo og jeg snakket ofte om livet og hvor uforutsigbart det er. Vi snakket ofte om livet videre for han uten meg da det så absolutt var en stor mulighet for…. Men det uforutsigbare livet vred seg rundt og Toivo fikk en hjerneblødning etter fall på akuttmottaket på Drammen sykehus 3 sep i fjor….. Livet mitt nå er et liv jeg ikke har bedt om og ikke vil ha…
jeg har ingen andre valg enn å gå videre og det gjør såååååå vondt… jeg har jo ikke lyst til å gå videre uten han….
ønsker dere alt godt ❤️
Katie
Kjære Katie
Jeg gjenkjenner følelsen av hvis du slutter å snakke om ham, så blir han glemt (han gjør ikke det, han lever i hjertet ditt).
Da Marit døde, var jeg heldig. Kollegaene mine hadde kjent Marit, og alle hadde en historie om henne. Det falt helt naturlig at vi pratet om henne. 19 år etter prater jeg fortsatt om Marit, men ikke like mye. Sorgen og savnet er ikke like stort, men det er der. Marit lever fortsatt i hjertet mitt ❤️
takk for ordene… klarer ikke helt se hvordan dette noen gang blir lettere….