Hey
Igjen er klokken bikket midnatt og jeg er lys våken. La meg med bi-pap masken som skal hjelpe meg med å skille ut opphopingen av co2 som jeg har i lungene, så jeg var flink pike, men ble liggende og stirre på plankene under madrassen i overkøyen. Otto lå selvfølgelig på langs og snorket, overlykkelig for at “mamma” var kommet hjem fra en lang dag ute.
Jeg våknet som vanlig av Otto i syv tiden i dag tidlig da han hadde bestemt seg for at jeg hadde sovet lenge nok. Kom meg opp på sengekanten og fikk på meg brillene før jeg tok tak i mobilen for å se hva klokken var. Så at jeg hadde et ubesvart anrop og en melding fra bymiljø etaten i Oslo. Ringte opp i det jeg kikket ut av vinduet og så den berømmelige gule lappen under vindusviskerne på bilen min ute på gaten. “Hei, er det du som er eier av den grå Nissan Leaf som står i Gustav Vigelands vei?” spør stemmen i andre enden…. Med søvnen ikke helt gnidd ut av øynene mine enda svarte jeg “Eh…ja, jeg ser den gule parkeringsboten”….. rakk ikke si så mye mere før han avbrøt meg og sa “Hvis du fjerner bilen din nå så avbestiller jeg borttauing av bilen din. Gustav Vigelands vei skal feies og vaskes etter vinteren”. Jeg rakk og si “Jeg kommer NÅ!!” før han la på. Sikkert for å ringe en av de andre stakkars bileierne som hadde biler ute på gaten. I det jeg satt meg i bilen for å kjøre den vekk, kom ei dame løpende mot meg “Halo, unnskyld, men jeg kommer fra Aftenposten og vi ser at de tauer inn biler i gaten. Du var heldig nå eller…”… Jeg kikker på henne og tenker at “heldig” er kanskje ikke det ordet jeg ville brukt om meg selv. Verken med tanke på boten på 900 kroner nå lå litt krøllete slengt i passasjersetet eller livs situasjonen min. Skjønt hun kunne jo ikke vite hva jeg jobber meg gjennom nå.
Ender vel opp med å betale herligheten, men boten skal ankes først. Jeg gikk ut igjen etter at jeg parkerte og snakket med journalisten så endte i Aftenposten.
Gikk inn og tørket tårene ettersom det er INGENTING som skal til før jeg gråter om dagen. Jeg er så sliten av å sørge, gråte og sove dårlig…. Å sørge er det mest krevende jeg har vært igjennom. Både fysisk og psykisk og for dere som leser bloggen min og kjenner meg, vet at jeg har vært igjennom mere krevende ting i livet enn hva de fleste må.
Fikk en SMS fra venninnen min Anja som lurte på om jeg ville møte henne på Espresso House i Bogstadveien kl 13.30. Det peppet meg opp så kom meg ut av pysjen og kom meg ut. Ettersom jeg skulle på visning i Drammen senere på ettermiddagen kunne jeg jo fint rekke en kaffe og skravlings med henne først. Rå fornøyd med at Espresso House har bursdag denne uken så det lå en kupong på kaffe til 28 kroner, uansett hvilken. Så kom på Espresso House og kjøpte meg en islatte, my favourite, og en lys scone. Satt meg ned og ventet…. og ventet…. og ventet. Etter kanskje 20 minutter ringte jeg Anja for å høre hvor hun ble av…. I iveren min tidligere på dagen hadde jeg ikke sett i meldingen hun sendte meg at det sto “Hei, skal til Bogstadveien I MORGEN”…. Så tok med meg kaffen og kjørte til Sande.
Leste i Drammens Tidene her om dagen at det hadde vært en del innbrudd i boliger i Sande og utfra hva jeg klarte å tyde av bildene i artikkelen så det ut som det var boliger i Dunihagen. Det er jo boligfeltet huset mitt er i. Så jeg kjørte rett til huset for å sjekke at alt var som det skulle. Hild Frøya og datteren hennes, Ingrid, kom bort og vi satt litt på terrassen og skravlet. Har ikke pakket ned Nespresso maskinen enda så vi fikk tatt en kaffe.
Finn annonsen : https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=343473865
Låste døren og kjørte inn til Drammen. Ettersom visningen av leiligheten jeg skulle til lå i Brøttet hvor fetteren til Toivo, Heikki, bor sammen med samboer Kari-Anne dro jeg innom de for å si hei. Jeg rakk akkurat å se Heikki i det han var på vei ut. Fikk gitt han noen blomster siden han har bursdag om et par dager. Kari-Anne ble med meg på visningen. Leiligheten var kjempefin og absolutt noe jeg kunne vært interessert i, men jeg kan ikke kjøpe før huset mitt er solgt.
Vel hjemme hos Otto på Skøyen i Oslo igjen nå. Veldig stas når “mamma” kommer inn døren igjen, Rart hvordan det ikke er forskjell på entusiasmen om det er 5 minutter eller 5 timer man er borte.
Jaja…får prøve å sove litt. Vi snakkes
– Katie
