Klokken er 01.06 og jeg burde, atter en gang, vært langt inn i drømmeland. Men det er jeg altså ikke. Jeg sitter jo her og skriver til deg. Til du som leser dette nå og til meg selv.
Selv om det ble en ganske slitsom og drøy dag i går og utmattelsen var til å ta og føle på, våknet jeg tidlig. Snilleste søsteren min og mannen gå meg sin seng og de sover på sofaen i stua. Men våknet da alarmen gikk. Fikk ikke sagt hei til jentene siden jeg kom så sent frem i går så det var godt å få vekke Solveig. Endelig fikk jeg kos av Solveig. Et lite kvarter fikk jeg beste Hedvig kos.
Da de alle dro avgårde på skole og jobb fikk jeg meg ikke til å legge meg i sengen igjen. Så ryddet litt før jeg hørte det gikk i døren. Der sto den porugisiske vaskedamen. Jeg har møtt henne før, men jeg kan jo ikke snakke med henne. Hadde ikke kunnet gjøre det heller for i de tre timene hun var her skravlet hun konstant i bluetoothen sin på portugisisk. Når man ikke forstår blir det liksom bare støy. Og når støvsugeren gikk på snakket hun bare høyere.
DA var jeg endelig kommet meg vel frem til Frankrike og Hannes leilighet i Bry s/ Marne.
Avsluttet en kjempe fin uke i San Miguel de Salinas hos svigerfar med plasking og soling etterfulgt av middag på Pimientos. Restauranten ligger rett i nærheten så vi er jo alltid innom det i hvert fall én gang når vi er i San Miguel.
Kom på Alicante – Elx flyplass rundt halv ett på dagen. Toivo skulle fly Norwegian hjem til Oslo/Drammen, mens jeg skulle teste ut Vueling for første gang. Ettersom Toivos fly gikk 15.40 og mitt skulle gå først 19.10 ble det jo en lang dag. Jeg fikk ikke levere bagasjen min til innsjekking før 16.00 så etter noe å drikke måtte jo Toivo selvfølgelig bare dra.
Da jeg endelig kom til sikkerhetskontrollen gikk det ganske greit. Kunne jo ikke gå igjennom metalldetektoren på grunn av CRT-D hjertestarteren min. Men det er jeg jo vant med. Da jeg skulle hente vesken min måtte jeg tømme ut alt av innhold. Han var på jakt etter noe mistenkelig i sminkepungen min. Lo godt da han skjønte at det var en neglesaks han hadde sett. Så var det frem med medisinlisten fra Rikshospitalet for å bekrefte at noen av tablettene jeg hadde med (i orginalpakken) hadde rød trekant og at de var mine.
Fikk gate C48, som ble byttet til B23, så B26 før de endret det tilbake til C48. Så buss til flyet. Jeg var supersliten da jeg satt ned i setet en time forsinket. Fikk virkelig testet beina og pumpa da. Godt jeg hadde støttestrømpene på.
Vi landet 22.15 (ikke 21.20 som vi skulle) og på grunn av utbygging og utbedring av Orly Ouest var det et sammensurium og ukontrollert kaos ved bagasjebåndet. Venter kanskje 30-40 min på den. Men nå er jeg her. Fått sengen til Hanne og Jerome til og med. Min kjære er vel fremme hos Marcus og hundene så nå er det natta. Ny dag i morgen. Gleder meg til å bli vekket av Solveig og Hedvig. De sov godt da jeg endelig kom frem. Natta folkens.
Jeg koser meg fortsatt masse på ferie. Bortsett fra et bitte-lite angst tanke, for det var bare en tanke og ikke noe anfall, tidligere i dag mens jeg duppet tærne i bassenget, så har alt gått veldig bra. Tanken som slo meg var “tenk om jeg får et nytt hjerteinfarkt nå mens jeg sitter her?”. “Tenk om det er mye større enn forrige for to uker siden?”….. gikk inn i mitt innerste og så til meg selv, som jeg har sagt utallige ganger før, “skjerp deg, ta deg sammen, det er ikke noe galt så GLEM det”. Moving on!!
For et par dager siden var jeg på La Zenia Boulevard og shoppet litt. Det var overraskende lett å svi av litt penger. Jeg elsker den spanske butikken Encuentro og det irriterer meg noe sinnsykt at de ikke har nettbutikk. Tenker kanskje Toivo føler det motsatte i akkurat det. Men det gjør det jo mer moro å dra dit de gangene jeg er i Spania. Etter ett par timer der var det rett hjem i bassenget før vi dro ut og spiste.
I går var det sløvedag mens Toivo og Geir holdt på i kjelleren. Jeg var sliten så fikk slumret litt på sofaen med min beste “past time” Friends. Var ekstra dedikert i mine nye FRIENDS joggebukser jeg kjøpte på Primark. På grunn av noen av mine medisiner ja jeg ikke være så mye i solen. Utrolig upraktisk på ferie i Spania. På kvelden møtte vi et vennepar av Geir på en asiatisk restaurant ikke så langt unna. De har en sønn som er like gammel som Marcus. Etter middagen ble vi invitert hjem til de på “et glass”. Utrolig fint hus, hyggelige folk og super kveld.
I dag fikk jeg oppleve en skikkelig opptur. Jeg fikk bli med på Miguel, en venn av Geir, sin Finca. Der har han sitrontrær så langt du kan se. For dere som kjenner meg vet at jeg elsker sitroner. Moro å få plukke rett fra treet. At Miguel sa jeg snakket bra spansk. Woo-hoo!! 🇪🇸
Nå i seng, trøtt og klar for en ny dag i morgen. Da blir det en tur til Torrevieja og strandpromenaden der. Og lunsj med min kjære.
I dag er det 1 september og det som ville vært Thea Steens bursdag. Hun som tappert måtte gi tapt for livmorhals kreft i fjor sommer. Hennes viktigste fanesak var å få oss jenter til å ta den turen til gynekologen og sjekke oss med celleprøve. Det er jo alltid utrolig kjedelig å gå til gynekologen. Det er aldri moro og mange kvier seg noe vanvittig til det, men det er så viktig å gå.
I februar 2015 begynte jeg å blø. På grunn av hjertefeilen min så har jeg aldri hatt noe normal syklus så noe sløvt lot jeg det surre å gå i fire dager. Blødningene ble større og større og tilslutt måtte jeg til legevakten. Da var blodprosenten min på 8.2 og jeg ble sent rett til Drammen sykehus. Voldsomme smerter og blødninger viste kreftceller i livmoren.
Etter blodoverføring og operasjon hvor de fjernet livmoren min og egglederne mine var jeg kreftfri. Jeg kunne aldri få barn, men dette hadde jo min medfødte hjertefeil allerede satt en effektiv stopper for. Men jeg ser at dette temaet er ufattelig vanskelig for barnløse jenter å svelge.
Selv om diagnosen #livmorkreft vil følge meg resten av livet føler jeg selv at jeg slapp med skrekken. Jeg måtte ikke ha cellegift eller stråling.
Men fra ei jente som slapp med skrekken til alle dere jenter der ute : SJEKK DEG
Ta kontakt med lege og få en time for å få tatt en celleprøve. Det lille ubehaget det er kan spare deg for mye.
Heia oss jenter og heia Thea Steen som åpnet våre øyne med sin sterke historie. Jeg tenner et lys for deg i kveld.
DA var det endelig mulighet for meg å ta en ferie. Etter en sommer i Drammen med innleggelse på Rikshospitalet og ikke så altfor bra vær, var det godt å komme seg avgårde. Jeg var overbevist om at hjerteinfarktet forrige uke skulle sette en effektiv stopper for ferien, men det gjorde den ikke. Infarktet var jo ikke stort eller livstils relatert, men på grunn av stress. Så en ferie var det bare å slenge seg på.
I dag satt jeg meg på et Norwegian fly for tredje gang ever. Etter 14 år i Braathens og SAS kjennes det faktisk litt rart ut. Men det er jo bare tull. Flyskrekken er i aller høyeste grad rilstede så to valium gjorde susen. At de sendte FRIENDS på skjermen var jo bare en kjempe bonus.
Vel fremme i Spania og hos svigerfar i San Miguel de Salinas nå. 27° i bassenget er heeeelt innafor, men blir ikke badings før i morgen. I kveld dro vi opp på den lokale puben/restauranten Phoenix Nights for litt mat. Resten av kvelden blir bare sløving foran TV. Ikke at det er en shit på TV.
Buenos noches mis amigos. Nos hablamos muy pronto.
Det er ganske sykt å tenke på at det september er rett rundt hjørnet. September er jo den første høstmåneden. På mange måter er jeg veldig glad i høsten. Jeg syntes den er den vakreste årstiden på en måte. Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvor vi får lov til å oppleve alle fire årstider.
I går var en veldig merkelig dag. Vi sto opp tidlig og dro avgårde til Gjøvik for Anne (svigerfars kone) sin urnenedsettelse. Hele veien til Gjøvik, mens vi satt i bilen på vei opp havnet vi midt i en budrunde på et hus vi så på rett før helgen. Og som jeg igjen så for andre gang for ett par dager siden med svigerfar, mamma og pappa. Det ble en total motpol av følelser når vi fem minutter før kirketjeneren kom med urnen fikk tekstmelding om at vi hadde vunnet budrunden. Herregud!! Vi har kjøpt oss ny bolig. Hjelp!! Jeg skal nå få alt jeg trenger på et plan, trappefri inngang og en uteplass med hage for hundene og oss. Jeg kan se for meg hvor mye enklere livet vårt kommer til å bli i dette huset. Og det kjennes utrolig godt ut. Men vi blir Vestfoldinger ettersom huset ligger i Sande i Vestfold.
I dag har jeg hatt ganske mye smerter i det høyre benet. Jeg skal på fotsone terapi i morgen, men i dag hadde jeg ikke noe annet valg enn å ty til smertestillende. I dag virket de godt og det lettet smertene. Klokken 08:20 hadde jeg time hos fastlegen i byen for å måle INR. Etter forrige ukes hjerteinfarkt har jeg blitt satt på to blodfortynnende medisiner, Plavix og Albyl-E, i tillegg til Marevan. Jeg fikk beskjed av legene på Rikshospitalet om at de to nye medisinene ikke ville ha noe innvirkning på INR målingene mine. Men for meg så virker det fullstendig ulogisk ettersom de er jo ment for å tynne blodet. INR måler jo blodets koagulasjonstid, det vil si tykkelsen på blodet, så hvordan kan det ikke ha en invirkning. Men min INR var superfin så det er jo ikke noe bedre enn det.
Etter timen kjørte jeg bort til Kamilla på en morgenkaffe og skravlings. Det er alltid koselig og ettersom jeg reiser på ferie om to dager så blir det jo en liten stund til vi sees neste gang. Savner jentene hennes nå så må få litt kvalitetstid med de når jeg kommer hjem. Arne og Otto leverte jeg til hundefrisøren og da jeg kom hjem sovnet jeg tvert på sofaen med mine vonde bein. Smertene etter angiografien er også utrolig vonde til tider så nå har jeg satt i gang med å strikke håndledd varmere. Jeg husker det fungerte veldig godt for fem år siden da jeg hadde den forferdelige hjertesvikten og måtte gjennom en angiografi. Vet ikke hva det er som gjør det, kanskje varmen, men det lindrer. Jeg fant også en smertelindrende salve, Xylocain. Har smurt det på så får vi se. Hvis du som leser dette har andre tips og ideer for hvordan jeg kan lindre denne underarmen tas de i mot med takk.
I dag er det en uke siden jeg fikk hjerteinfarktet. Jeg syntes fortsatt at det er vanskelig å tenke at jeg måtte igjennom det. Vanskelig og utrolig urettferdig. Har jeg ikke egentlig fått nok? Det sies at man får tildelt i livet det man skal kunne takle og ikke mer. Men at man kan bryte ned fikk jeg kjenne på nå.
Smertene i armen etter angiografien er jo en påminner på forrige ukes behandling. Husker sist jeg var igjennom angiografi og da brukte jeg håndledd varmere. Fungerte så bra, men nå finner jeg de ikke. Hanne skal strikke meg et par, men får de først når jeg kommer meg til La France 🇫🇷!
I dag har jeg bare vært hjemme, minus en tur til søndags Kiwien for å kjøpe tøymykner. Det har jeg utrolig nok glemt å kjøpe hele uken. Men nå måtte jeg. Har vasket masse tøy, slappet av, gått ut med Arne og Otto og tatt en dag med ro. Begynte å blø neseblod igjen i dag. Går jo nå på tre forskjellige blodfortynnende medisiner, mårran (såkalt rottegift), Albyl-E og Plavix. Den sistnevnte skal jeg bare gå på i fire uker nå etter infarktet. Men konsekvensen er at når jeg blør, så blør jeg bra ja. Tok lang tid før jeg klarte å få hent stopp på det. Dritt!!!
I morgen skal vi opp til Gjøvik en tur. Blir nok en lang dag. Heldigvis skal ikke jeg kjøre. Det orker jeg ikke.
Nå er det bare fire dager igjen til vi reiser til Spania 🇪🇸 og huset til svigerfar i San Miguel de Salinas. Jeg gleder meg til å få et miljøskifte for en liten stund. Toivo og Marcus var der tidligere i sommer, men det orket ikke jeg etter den uken jeg lå til utredning i juni. Men jeg var der for to uker siden og jeg er veldig klar.
Dette er meg for to år siden.
Og dette er meg nå….
Da ser du at ferie er på høy tid.
Men nå er det natten i heimen. Håper dere alle har hatt en superduper helg.
Hver kveld tenker jeg at “ahhh, i morgen kan jeg slappe av litt”, men det blir jo aldri sånn. For uansett så er det ofte at man vil så gjerne gjøre alt som før. Da jeg våknet og satt meg opp i sengen i dag hadde jeg fått følgende sms:
Så utrolig moro og jeg kjenner egentlig til bare en camper i Svelvik. Min gode venninne Cecilie. Jeg åpnet døren var det ingenting på dørmatte min. Og etter litt skjønte vi at den lå i postkassen. Snilleste Cecilie hadde sendt meg en pakke. Deilige franske makroner. Så utrolig omtenksomt og hyggelig å våkne til.
Tok med meg Arne og Otto ut på morgentur. Da våkner jeg ordentlig. Litt kjipt når jeg glemmer meg og holder båndene i venstre hånd, for når de da drar strekker det i armen som ble brukt under angiografien…..auuuu!!
Klokken 13.30 dro jeg på felles visningen i Sande på den boligen Toivo og jeg allerede så på en privat visning for noen dager siden. Etterpå møtte jeg Cecilie på Gulskogen. Super kos å kunne takke henne for makronene og skravle litt.
Sliten nå. Spist middag og vært ute med gutta igjen. Ikke så lenge før det blir natten.
Litt popcorn og Stjernekamp. Håper dagen i morgen blir rolig. Og ja, jeg vet det er jeg som styrer det selv….. tell it to my brain.
Da var det fredag og helg igjen. Dagene flyr bare forbi. Det blir nesten litt vanskelig å holde følge. Hæ? Har jeg vært hjemme i 2 netter? Føles ut som om det var i går at jeg lå på angio bordet på Rikshospitalet.
Noen syns kanskje det er et tegn på svakhet at man går til psykolog. Jeg ser det ikke sånn. Jeg tenker at det er noe alle burde gjøre en gang i livet. Vi poster bilder i sosiale medier av perfekte middager, hus, barnebursdager og kaker, men har vi det egentlig så bra som vi vil vise alle? Jeg tror ikke det. Jeg får ofte høre hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er. At jeg må igjennom alt det jeg er og så er jeg like blid og morsom. Tilfelle er ikke alltid det du ser på utsiden.
Bak den blå døren får jeg 45 min en gang i blant hvor jeg kan lette på sløret og alle tankene kan flyte fritt. Redselen jeg kjenner hver gang det noe som kjennes rart ut i kroppen. Ofte tar jeg meg selv i å tenke “hva var det?”, “hvorfor gjør det vondt der?”, “det er jo ikke normalt” og andre lignende tanker. Men det spiller ingen rolle hvor irrasjonell hjernen min vet at det er. I det øyeblikket tanken kommer, er det så rasjonelt.
Formen i dag har vært ganske bra. Har ikke hatt så mye tid til å slappe av mellom slagene. Etter timen bak den blå døren, bar det avgårde til Drammen sykehus og nye blodprøver og samtale på hjertesvikt poliklinikken. Jeg har ikke snakket med sviktsykepleieren siden før sommeren, så det var greit med en oppdatering.
Nå i kveld kjente jeg plutselig veldig hard dunking i brystet. Pulsen var fin og disse irrasjonelle tankene dukket opp. I stedet for å ta et “oppgjør” med de, dopet jeg de vekk med beroligende. Sitter i sengen nå. Trøtt og noe roligere. Ønsker dere alle en deilig kveld og en god natts søvn. Takk igjen for all support!
Våknet i dag og det var som at de siste dagenes strabaser med hjerteinfarkt, angiografi og sykehusopphold ikke hadde skjedd. Bortsett fra mitt blåmerke og vonde underarm er det back to business. Hadde satt på klokken tidlig for å gå ut med hundene. Jeg hadde ordnet meg time til fotsoneterapi i dag og før det skulle jeg innom Kamilla for en kaffe og en skravlings. Det var veldig koselig. Godt å gjøre noe normalt. Få tankene vekk fra helgen.
Jeg må jo innrømme at det ikke kjennes normalt ut å høre ordet “infarkt” komme ut av min munn når det gjelder meg selv. Jeg føler jeg klarer å håndtere det meste som kommer “min vei”. Men når jeg får sånne bomber slengt i fanget blir jeg litt lammet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Famler litt i mørket.
Kom meg videre på fotsone terapi og det var veldig godt. Beina har utrolig nok oppført seg bra og ikke vært så vonde. Men nå har jo beina også ligget oppi en seng noen dager så trykket har jo ikke vært der.
Resten av dagen har vært ganske rolig. Håper dere alle har det bra. Nå bikker jeg i seng. God natt 🌟
