Hey
Ingen hemmelighet at klokken er bikket midnatt når jeg nå skriver nytt blogg innlegg. Det er nå blitt 7 april og det er litt over syv måneder siden Toivo sovnet inn på Ullevål universitetssykehus i Oslo. Siden han døde har jeg bodd hos mamma og pappa på Skøyen i Oslo. Noe jeg er utrolig takknemlig for. Jeg har ikke orket å bo i huset vårt og jeg innser hvor heldig jeg er som har hatt et annet alternativ. Er ikke alle som har det. Men nå er huset til salgs. Etter første runde med visning i tillegg til to private visninger, er huset fortsatt på markedet.
Prisen er senket med 110 000 kr til 4 290 000 kr og jeg er spent på den nye visningen jeg skal ha på mandag, om 2 dager. Finn annonsen
Selv om jeg er takknemlig for at jeg får bo i Oslo følte jeg på et behov for å komme meg litt vekk derfra også, så i dag dro jeg til Sande og til huset med Otto. Pakket med meg en liten bagg til meg og en liten en til Otto. På vei til huset stoppet jeg på Meny her i Sande for å handle inn litt vann. Ettersom det meste av kjøkkenutstyr er pakket ned ble det pizza rett i koppen. Blir jo begrenset. Mens jeg var I butikken møtte jeg på det paret som kom sist på privat visning. Vi vekslet høfligheter og ønsket hverandre god helg og i det jeg skulle gå ut hørte jeg “hei du, unnhskyld”. Jeg snudde meg og de kom bak meg. De sa de hadde lyst til å komme en tur til så avtalte at de kunne komme i morgen. Så ser positivt på det.
Merker at Otto titter litt etter Toivo når vi er her, men det virker som om det går fort over.
På kvelden kjørte jeg Otto til venninnen min Hild Frøya her i Sande hvor hennes datter, Ingrid, skulle passe litt på han mens Hild Frøya og jeg tok en tur på Stasjonsgården. Det var super koselig å sitte med ei venninne og bare skravle hun fortalte meg at hun og Ingrid hadde vært på kirkegården i Sande i dag og i den anledning vært nede på minnelunden hvor Toivo er. Jeg har tenkt meg dit i morgen. Ikke vært helt der nede ordentlig siden urne nedsettelsen ifjor høst.
Etter Stasjonsgården kjørte jeg Hild Frøya hjem og jeg hentet Otto. Tilbake i huset satt jeg på terrassen og tente et lys i lykten. Det er på en måte godt å være her men også følelseladd. Selv om det meste av tingene våre er pakket ned i esker føler jeg jo Toivo og ser han og livet vi hadde sammen her i hver krik og krok av huset.
Nå er det natta…. hvis jeg får sove da….
– Katie