Hey,
Tilbake i huset nå. Huset i Sande i Vestfold. Det er vanskelig å kalle det for hjem, for det kjennes ikke som et hjem lenger. Det har det ikke gjort siden 1 september, da vi reiste på legevakten og Drammen sykehus. Enda mindre da telefonen ringte senere på kvelden. Jeg trodde det var du som ringte Toivo, men det var nevrologen. Alt var så uforståelig. “Hæ, hva sa du? Hjerneblødning?”…… “Ambulanse til Oslo for operasjon?
Jeg forstår INGENTING men kjører inn til Oslo og ser deg bli tatt ut av ambulansen allerede på respirator. Jeg tror jeg da skjønte at jeg kom til å miste deg. Selv om jeg måtte vente 40 minutter til før det ble bekreftet og verden raste sammen.
Nå har det gått 3 måneder og 1 dag siden søndagen han døde. Nå smyger julen seg nærmere og det er vanskelig å finne noe form for juleglede.
I morgen kommer takstmannen for å se på huset. Det ser helt forferdelig ut her, men det heldigvis ikke visning i morgen. De kan jobbe rundt flytteesker og noen søppelsekker. Krysser det som krysses kan for en god takst. Om jeg skal ha sjans til å kjøpe meg noe nytt…..
Må prøve å sove litt…. kan jo bli krevende innser jeg jo… har med Otto og det hjelper. Merker at han er mere rastløs også. Han merker nok at “pappa” ikke er her og mamma er lei seg 💔😭
Natta folkens
– Katie
