I går har det gått i ett og nå som jeg er kommet hjem og klokken er halv ni på kvelden kjenner jeg hvor sliten jeg er. Det er noen ganger vanskelig å sette restriksjoner på seg selv. Noen ganger så vil man så gjerne og da overgår det fornuften. Selv om treningen er kjempeviktig er det like viktig med pauser og restitusjon. Det var jeg ikke vært så flink til i går.
Dagen startet med min første time hos fysioterapeuten. Hadde gledet meg til timen for da føler jeg at jeg kommer i gang. Sliter litt med måten jeg går på og og at legg musklene mine er veldig svake. Hadde en tendens tidligere til å gå litt “gakk-gakk”, men nå er det blitt mer av det. Samtidig som mitt fokus de siste ukene har jo vært å komme meg opp på beina og gå. Nå blir det trening på å gå riktig og bygge musklene videre.
Litt tidlig med treningsapparatene, men det er jo målet etter hvert. Litt tredemølle er jo greit, og så kanskje komme seg på sykkelen til å begynne med. Gleder meg til jeg kan gå uten å være litt engstelig for å falle over ende.
Da jeg var ferdig med fysio kom gutta og hentet meg. Mens de var en tur i banken, nøt jeg solen som endelig var kommet frem og en liten tur på Starbucks på Magasinet.
Da gutta var ferdige kjørte vi hjem. Det var da at jeg burde tenkt, “nå Katie, nå skal du ta deg en velfortjent pause og en cowboy strekk på sofaen”. Men det gjorde jeg ikke. I stedet foreslo jeg at vi alle kunne ta med oss Otto og Arne i Drammen Hundepark. Jeg var jo masse i hundeparken før jeg ble syk og tror bare de har vært der ett par ganger mens jeg var på sykehus. Det var veldig kos å se de kose seg og herje litt med de andre hundene i parken.Satt for så vidt stille på en benk, men det er jo ikke akkurat det samme som å ta en ordentlig pause på sofaen.
Etter parken fikk jeg 20 minutter på sofaen før vi alle dro til noen venner i Sylling. Ble invitert på grillings så det var kjempe deilig. Er så heldig. De har også to amerikanske cockere, jenter, så gutta fikk kjørt seg. Deilig å avslutte dagen med god mat, hyggelig selskap og flott utsikt over Tyrifjorden.
I dag blir det avslapping på høyt nivå før helgen sniker seg inn. Håper dere alle har en strålende fredag. God helg folkens
Da har jeg kanskje hatt de to mest tilnærmede dagene på veldig lenge. I går hadde vi en rolig formiddag hjemme. Jeg karret meg opp i andre etasje hvor jeg hjalp til å brette klesvask. Gutta må fortsatt ta de tyngste oppgavene, men det kjennes godt ut å bidra. Og jeg ser på alt jeg gjør som trening. Klokken 13.00 møtte Toivo og jeg mamma og pappa på Shell på Strømsø og vi kjørte bort på Union for å spise lunch. Vi dro på Cafe Grua som tidligere lå på andre siden av elven, men som nå er i nye lokaler. Maten var helt super. Bare pizza der, men man følte ikke at bunnen var så tykk at man bare spiste det.
Calzonen var i hvertfall kjempe god. Anbefales på det sterkeste å ta turen dit. Etter lunch var det jeg som kjørte hjem. Nå har ikke jeg kjørt bil på nesten seks uker så det føltes litt ut som jeg øvelseskjørte. Har ikke fått noen restriksjoner på kjøring så måtte jo bare gjøre det. Kjente at beina mine var sterke nok til det.
Fornøyd med innsatsen. Resten av dagen og kvelden var vi bare hjemme. Jeg tok meg en velfortjent cowboy strekk på sofaen. Har funnet ut at jeg slapper mer av og stresser ikke så mye om jeg får tatt noen gode pauser.
I dag tidlig var det opp og stå og jeg klarte å tømme oppvaskmaskinen. Og jeg satt inn. Da kjente jeg at musklene i ryggen våknet og lårene ble ganske tunge. Men, igjen, alt er trening.
Klokken 16.00 i dag møtte Toivo, Marcus og jeg Toivos tante Ruth, hennes mann Ole og deres to barnebarn på Skutebrygga. Det ble dagens middag. Da vi kom hjem tok jeg meg enda en cowboy strekk.
Endte kvelden hos naboen vår, Jorunn. Veldig søt dame som har vært helt fantastisk mens jeg har vært på sykehus. Hatt Arne og Otto over natten flere ganger så Toivo kunne være på Rikshospitalet med meg.
kanskje litt kjedelig for dere å lese om helt vanlige dager, men for meg så er det stormskritt i riktig retning. I morgen skal jeg på første fysio time i byen. Det blir veldig bra. Natta godtfolk.
Dagen i dag har gått ganske så bra. Spørr meg selv om jeg nå kanskje er over “kneika”. Samtidig er jeg litt redd for å håpe for mye. Det verste er at det meste av hvordan jeg føler meg er tanker og psyken som spiller meg puss. Det er så vanskelig, spesielt på kvelden når lyset slukkes, å unngå tanker om “hva hvis” etc. Pleier å være ganske god på å ta meg sammen og si at det ikke er noe, men etter denne berg-o-dalbanen jeg har vært på de siste ukene føler jeg noen ganger at jeg må begynne helt på nytt.
Måtte ned til fastlegen tidlig for å måle INR (hvor tykt blodet mitt er). Det var litt høyere, 3.3, men det er ofte litt høyere hos fastlegen enn på sykehus. Der er det litt mer nøyaktig. På torsdag da jeg ble skrevet ut var den på 2.9. Utpå formiddagen ringte Guch sykepleieren. Både hun og kardiologen hadde forsøkt å ringe meg, så viste det seg at de hadde feil nummer.
Fikk svar på mine spørsmål om medisinene mine og medisinlisten jeg fikk med meg da jeg ble skrevet ut. Betrygger meg jo så slappet litt mer av.
Tok en tur opp til Egge for en kaffe. Veldig koselig og deilig å komme seg ut av leiligheten og treffe noen kjentfolk..
Det er så fin utsikt derfra så blir alltid stående og se over til Tranby når jeg er der.
Jeg er så fornøyd med hvordan arret kommer til å bli. Tror nesten det blir vanskelig å se neste år. Men, ett arr mer har jo ikke så mye å si på kroppen min. Det som er viktig med nye arr er at de holdes unna solen, men nå har jo ikke det vært noe problem de siste dagene. Sommeren 2016 er definitivt over. Jeg satser på en sommer 2017 som blir fantastisk.
Nå er snart denne dagen over. I morgen kommer mamma og pappa en tur. Vi skal ut og ta en kaffe. Godt å bryte hverdagen litt.
Da har jeg vært hjemme tre netter. Det var veldig deilig å komme hjem selv om jeg var veldig sliten. Etter fem uker på sykehus med leger og sykepleiere som passer på blir man jo litt engstelig når man plutselig skal passe på seg selv. Nye medisiner, nye doseringer, hvis jeg setter meg ned her, kommer jeg meg opp igjen og mange andre ting man tar for gitt. Fått et hjelpemiddel så nå har jeg endelig muligheten for å bruke toalettet uten hjelp for å komme meg opp. Min nye toalett forhøyer.
Godt å være hjemme, men ser jo det at tomatplantene mine ikke har klart seg. Ugresset i den blå potta jeg skulle røske ut før jeg ble syk har derimot kost seg og vokst seg ordentlig til…..hehe.
På fredag ettermiddag kjente jeg plutselig skikkelig hjertebank og jeg kjente at hjertet slo raskere. Da får jeg jo med en gang litt hetta. Jeg har en CRT-D bok (hjertestarter som er operert inn i kroppen) og den skal holde hjeret mitt til 70 slag i minuttet. Det er det en grunn for. Høyre hjertekammer hos meg fungerer ikke optimalt og er ikke friskt. Dette vet vi. Så for at “arbeidsmengden” for hjertet ikke skal bli for mye skal hjerte heller slå litt saktere, blodtrykket skal være litt lavere og jeg går på blodfortynnende så det skal være lettere for blodet å strømme igjennom. Det er en kjede av hendelser som henger sammen og når en “tuller”, blir jeg stressa. Jeg så også på den nye medisinlisten min at den ene rytmemedisinen jeg går på nå var halvert. Etter ett par timer og pulsen ikke var gått noe ned ringte vi Rikshospitalet. Ettersom nyrene mine nå var helt fine kunne jeg fint ta en valium for å roe meg ned. Det hjalp litt, men ikke nok til at jeg slappet av. Sovnet tilslutt. I går var det samme regla. Fikk tak i den ene sykepleieren som har med oss GUCH pasienter. Og etter en telefon til en kardiolog ringte hun tilbake og sa jeg kunne øke rytme medisinen tilbake til samme dose jeg hadde før.
For å endre miljøet, tok vi oss en liten kjøretur rundt i Drammen. Det var kjempe deilig å komme seg ut litt, men rytmen var fortsatt plagsom. På kvelden lagde Toivo en kjempedeilig hjemmelaget fiskegrateng. Marcus er jo hjemme fra Ayia Napa og etter 9 dager med junkfood tror jeg nok han syns det var deilig med hjemmelaget mat. La meg tidlig med hjertebank, høyere puls og angstknute i magen. Vet at sykepleieren skulle snakke med kardiologen som kjenner meg best på mandag og forklare situasjonen, så må bare holde ut til da. Er veldig spent på hva han vil si.
Våknet i dag og det første jeg gjør når jeg åpner øynene mine er å kjenne etter om hjerte slår raskt. Man blir så opphengt i det og det er jo veldig dumt det også. Kom meg opp og fikk tatt medisiner og spist litt mat. Satt meg ned og tenkte, skal/skal ikke sjekke pulsen, en gjorde det og den var roet seg ned på 70 tallet, så kanskje ting er begynt å snu. Snart kommer mamma og pappa en tur. Det blir koselig. Det bryter opp dagen litt.
Jeg tror jeg våknet i dag med sommerfugler i magen. Kjente litt på nervene i går. Etter fem uker på sykehuset og en veldig alvorlig situasjon er det litt skummelt å dra. Da må man liksom passe på seg selv. Samtidig kjente jeg at kroppen og da spesielt beina var begynt å bli sterke nok og blodprøvesvarene begynte å peke i riktig retning. Hadde en fysiotime før jeg dro og i stedet for å slite ut beina mine med trappe trening, gikk vi en ordentlig runde. Gikk bort til avdelingen for Kvinner & Barn og tok heisen opp til intensiv avdelingen. Gikk forbi barneintensiven, thoraxintensiven og generell intensiv. Lå jo på alle, men traff ingen kjente så ruslet bare videre. Gikk faktisk ned en etasje og havnet utenfor kardiologisk overvåking. Gikk inn, men Heidi og Linn, som passet mest på meg der, var begge på ferie. Tuslet bort på rommet. Det var veldig godt å se Toivo. Legen kom med resepter og papirer som jeg trenger.
Buy buy rommet mitt 3017. Jeg har jo vært så heldig som har fått beholde dette enerommet for meg selv. Det er luksus. Gikk ned på sykehusapoteket og hentet de nye medisinene mine og så var det ut i bilen. Det kjentes godt ut å dra. jeg følte meg og føler meg fortsatt tryggere i dag enn d jeg kom hjem på perm forrige fredag. Jeg var ikke klar da. Selv om det var godt å prøve seg hjemme.
Nærmer meg nå.
Da vi kom opp på Konnerud orket jeg å bli med en bitteliten tur innom butikken. Det var litt rart. Fikk verdens beste velkomstkomite. Nå skal min kjære lage middag. Gleder meg til hjemmelaget middag. Klager ikke på sykehusmaten, men det er bedre med den man lager hjemme.
Nå skal jeg slappe av med guttene mine og kose meg. I natt kommer Marcus hjem fra Aya Napa så det blir veldig godt og trygt. Virker som om han har kost seg og heldigvis har han ringt noen ganger og gitt lyd fra seg. Ha en strålende kveld. Super takknemlig for all støtte.
Da er siste dagen på Rikshospitalet kommet og jeg skal hjem i morgen. Da er det akkurat fem uker siden jeg kom hit for en helt normal hjerte kontroll. Er veldig spent på morgendagen, men kjenner meg veldig klar. Har begynt å finne frem alt jeg skal ha med. Rart hvor mye man samler når man er fem uker. Klær, ukeblader, medisiner, gaver etc.
Jeg hadde en treningsøkt i dag og selv om jeg var skikkelig støl etter i går mestret jeg å gå først ned tre etasjer til glassgangen. Gikk litt nedover den før jeg gikk tre etasjer opp. Da var lår og legger ganske mørbanket. Skal få en treningsøkt til med fysioterapauten før jeg drar i morgen. Det blir veldig bra. Det er helt vilt hvordan de siste fem ukene har vært.
Var en svingom kafeen med mamma før jeg tok en velfortjent cowboy strekk.
Nå skal jeg slappe av for morgendagen blir sikkert veldig slitsomt. Blir godt å komme hjem, litt rart, men veldig godt.
Sto opp tidlig i dag. Hadde litt lavt blodtrykk, men ikke noe som vekket noe bekymring. Veide meg og ble litt satt ut da jeg så at jeg nå hadde gått opp ca 2 kg på noen få dager. Ser også på beina mine at jeg har væske i kroppen. Dosen min på vanndrivende ble økt. Måtte pent innrømme at jeg ikke hadde vært så flink på å drikke nok i går. Det er jo veldig viktig med tanke på nyrene, så i dag har jeg tatt meg sammen.
Etter blodprøvene var tatt fikk jeg i meg litt mat. Skulle få besøk av et vennepar fra Sverige som var på gjennomreise. Hadde utsatt fysiotimen til litt senere. Dessverre rakk de ikke innom før de skulle videre ettersom det ikke var noe tog eller flytog som gikk pga arbeid på jernbanen. Utrolig kjipt, men heldigvis kom min kjære og det var så godt å se han. Om to dager er det fem uker siden jeg kom hit og det er ikke til å legge skjul på at dette er og har vært utrolig utfordrende for oss alle. Vi gikk ned i kafeen en tur før han reiste hjem til Arne og Otto så de fikk kommet seg ut.
Like rundt klokken 13.00 var fysioterapauten på plass og vi gikk samme runde som den første vi tok i går. Den gikk litt tregere enn i går, men jeg var rimelig stiv og støl så det var ikke så rart. Jeg var fornøyd med økten og det var hun også. Hadde jo i tillegg til den økten gått til og fra kafeen. Etter fysiotimen kom en tidligere kollega av mamma på besøk. Det var kjempe koselig. Da hun dro gikk det ikke mange minuttene før mamma og pappa sto i døren. Må jo si at jeg har vært kjempe bortskjemt med all besøket jeg har fått. Til og med fått mange fine gaver, godis, blader. I dag fikk jeg en pakke fra Frankrike og inni var en tegning fra min nydelige niese, Hedvig.
Møtte på legen som kunne fortelle meg at blodprosenten min nå hadde steget til 10,7. Det er enda et stykke igjen til 13-14 som jeg skal ligge på til vanlig, men etter mange dager på 9,5 og 9,7 kan det jo endelig se ut som det kommer seg. Senkningen min hadde gått enda mer ned. Dette går riktig vei og det er godt. Vært litt kvalm nå i ettermiddag så holder meg på rommet og slapper av. Virker heldigvis som om det begynner å gå over.
Ny dag, ny uke og ny måned. Utrolig at vi er i August allerede. Hva skjedde med sommeren. Jaja, det var vel det som skjedde utenfor sykehus vinduet mitt de sist fem ukene. Før jeg vet ordet av det står jeg vel og skraper frontruta på bilen min igjen. Men når det skal sies er jeg ufattelig takknemelig for at jeg får muligheten til å skrape frontruta. Så ikke sånn ut en liten stund.
Ettersom jeg kom tilbake til Rikshospitalet lørdag ettermiddag og jeg brukte dagen i går på å slappe av og bygge opp litt energi. Hadde jeg kommet tilbake i går ettermidda/kveld så hadde jeg aldri hatt overskudd til treningen i dag.
Før fysioterapauten kom gikk jeg litt opp og ned gangen for å varme opp. Da hun kom i 11 tiden tok vi heisen ned til første etasje og gikk bortover glassgangen. Nesten helt i enden var det en lang stentrapp. Den er to etasjer lang. Hadde mine tvil, men jeg kommer meg jo ikke hvis jeg ikke pusher meg. Da jeg kom på toppen kjente jeg en enorm følelse av mestring. Vi tok heisen opp i fjerde etasje før jeg gikk en etasje ned og bort den lange korridoren tilbake til sengeposten.
Etter å ha vært sosial med andre pasienter på kjøkkenet/stua la jeg meg i sengen for en velfortjent hvil. Jeg hadde jo IKKE fulgt med på klokken så hadde ikke ligget lenge før fysioterapauten var tilbake for ny runde. Ta la jeg alt jeg hadde i det og gikk samme runde bare motsatt vei.
Det er definitivt vanskeligere å gå opp trappen, men jeg kjenner det godt i lårene ned også. Tilbake på sengeposten tok jeg en halvtimes cowboy strekk.
Fornøyd med antall skritt i dag…Woo-hoo
Nå i kveld fikk jeg besøk av Hilde og hennes foreldre. Det var veldig koselig.
Nå skal det slippes av på rom 3017. Ny dag i morgen, med mer trening.
