det er nå, midt på natten, mens alle ligger og sover at tankene kommer. De triste tankene. Jeg ligger og tenker på det livet jeg hadde planlagt, drømmene vi skulle dele. ønsker, gleder og alt som skulle skje. Som vi skulle gjøre sammen. Og så vipps ble alt tatt fra meg i løpet av noen få timer for snart elleve måneder siden. Jeg ligger her med hele følelses spekteret. Jeg smiler når jeg tenker på alt det morsomme vi gjorde sammen og jeg håper med tid at jeg smiler mer og mer.
Når man mister noen så mister man ikke bare sin kjære, men man mister en hel rekke andre ting, som i det store bilde ikke er i nærheten så vondt som å miste personen, men til sammen så blir det mye.
Den største sorgen kommer av at du faktisk har mistet din kjære, din partner, din bestevenn, den som kanskje kjenner deg aller mest, som du kunne være hundre prosent deg selv med og som du visste alltid var der for deg. Jeg har opplevd sorg og smerte tidligere i mitt liv, men ingenting måler seg med den smerten jeg kjenner nå. At det har gått elleve måneder gjør det så absolutt ikke mindre vondt.
Når sjokket over å miste Toivo begynte å legge seg kom tapet av alt det andre. Jeg mistet økonomien min, jeg mistet tryggheten, jeg mistet hjemmet mitt (ikke huset, for det valgte jeg å selge), men HJEMMET mitt. Jeg mistet utseende mitt, matlysten, søvn og mest av alt så har jeg mistet den personen jeg var.
Jeg savner kjæresten min, jeg savner kyss, nærhet, intimitet, glede og sorg med han. Var livet perfekt, nei så absolutt ikke, hvem par er perfekte. Men det var godt og ofte veldig godt. Vi hørte sammen.
Jeg er ikke lenger den Katie som alle tenker at de kjenner. Ja, jeg er her og for dere ser jeg kanskje helt lik ut. Ja til og med smiler hun av og til, sier at “det går bra”, men bak smilet er det en sorg som en uendelig stor.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å dra andre med meg ned i sorgens kjeller eller for å gjøre andre triste og lei seg, men det snakkes for lite som sorg. Som at det er et tabu. Det er utrolig viktig og snakke om sorg. Vi opplever det alle i løpet av livet. Det behøver ikke være sorg etter en person, men kanskje en livssorg. Spesielt om man lever med en kronisk sykdom, og ofte usynlig sykdom, som gjør at du ikke kunne ta den utdannelsen du ønsket eller søke på den drømmejobben du aller helst ønsket deg. Det kan være sorg for barn du aldri fikk.
Gjennom mitt liv har jeg opplevd å ikke kunne få barn, jeg kunne ikke ta de studiene i utlandet fordi jeg måtte være i nærheten av Rikshospitalet. Jeg har også måttet takke nei til jobbtilbud fordi jeg ikke kunne takke ja, vel viten om at helsen min aldri ville taklet jobben og det den krevde av meg. Jeg har ligget døds syk på sykehus så mange ganger i løpet av livet mitt at jeg har mistet tellingen, men jeg har kommet meg gjennom det, takket være familie, venner, helseteam og min hjerte donor.
Jeg skal komme meg videre i livet nå også. Og det skal bli et godt liv for det har jeg bestemt. Selv om det blir et godt liv med et bakteppet av sorg for alltid.
Om jeg snakker om Toivo for mye, så bær over meg. La meg snakke om han. Jeg snakker om han fordi jeg vil ta han med videre. Det å se bilder og video snutter av Toivo gjør meg ikke trist for da er han fortsatt “her”. Du skal aldri være redd for å snakke om Toivo med meg. Jeg liker det og jeg blir ikke lei meg for det. Ikke vær redd for å snakke med meg av frykt for at du skal si noe feil.
Nå er klokken snart to på natten og det var godt å skrive ned dette. Kanskje dette hjelper meg til å sove. Who knows!!
Love yall mucho
– Katie
