Ja hva er kjærlighetens bakside? Det har jeg definitivt funnet ut av. Det er sorg. Det er tap. Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. De siste elleve månedene har jeg lest de aller fleste ordtak om sorg, fått de “vanlige” kommentarene som “tid leger alle sår”, “det kommer til å gå over” og andre.
I Toivo sin bisettelse var det så mye kjærlighet, ømhet og omsorg. Venner, familie, kolleger og bekjente som fortalte meg hvor fin, snill, omsorgsfull Toivo var. Det var samtaler, tårer, latter og lyd. Nå er det ganske stille.
Jeg lever et liv jeg IKKE har bedt om og ikke vil ha. Men jeg må. Det å gå videre er jo et helvete for det betyr at jeg må gå videre uten han. Uten min person som jeg valgte i livet.
For dere som kjenner meg, dere vet hva helvete jeg har vært igjennom med helsen min. Utallige operasjoner, sykehusinnleggelser og så mange nær-døden episoder at jeg ikke har mulighet til å holde tellingen. Jeg har ligget lammet i en intensivseng i månedsvis og tanken på bare å få slippe var aldri veldig langt unna. Men jeg bet tennene sammen og sloss videre for livet mitt. Med familien min og Toivo, den fineste, ved min side klarte jeg å komme meg tilbake.
Å miste Toivo så brått og jævlig, og helt unødvendig, er en million ganger tøffere enn noe annet jeg har opplevd.
I dag er det 16 små dager igjen til det er gått ett helt år siden han døde. Det er 14 dager til det er ett år siden han falt om på Drammen sykehus og pådro seg en irreversibel hjerneblødning. Det er 16 dager til det er ett år siden jeg holdt han i hånden, kysset han, åpnet øynene hans, la meg på han i sykesengen. Det er 14 dager siden det er år siden vi snakket sammen sist, siden vi så hverandre i øyene og sa “I love you…..” “I love you too wifey”.
En ting jeg kan si med sikkerhet, det kommer ALDRI til å gå over…… men jeg har et bittelite håp om at det kanskje blir bitte litt lettere å leve med. Jeg bare vet ikke hva slags liv det blir uten han….
Et godt råd, hvis du elsker noen, SI DET!!!
– Katie
