Hey!
Hadde time på Drammen sykehus i dag tidlig. Lå hele natten på sofaen igjen med Toivo og Otto-min. Sover så godt på sofaen og så urolig i sengen. Må se å gjøre noe med det. Kanskje på tide med ny overmadrass. Er vel kanskje egentlig på tide med ny seng, men det blir for dyrt nå. Anyway, hadde satt på alarmen min til feil tid, så ren flaks gjorde at Toivo og jeg våknet så jeg rakk det.
Jeg må ta blodprøver før jeg kan ta medisinene på morningen. Det gikk hele tre uker mellom forrige gabg og gangen før og ettersom verdiene hadde halvet seg på de viktige imunsupressive medisinene, må jeg nå ta prøver litt oftere igjen.
For de aller fleste er blodprøve taking en grei sak. Noe de kanskje gjør et par ganger i året i tillegg til et par stikk i fingeren. Jeg tar blodprøver HELE TIDEN. Du tenker kanskje at det er å overdrive vel, men nope. HELE TIDEN!! Årene mine er som jeg har fortalt før tynne, kronglete og vanskelige å stikke. Så når jeg går inn og skal ta prøvene har jeg en “regle” jeg sier. Jeg sier “hei, jeg har medfødt hjertefeil, er 12 ganger hjerteoperert og jeg er vanskelig å stikke”. Jeg ber pent etter den nålen jeg ønsker og hvilken åre jeg vil de skal stikke på.
De aller, aller fleste syns det er supert når jeg sier dette og viser de åren, men av og til møter jeg på ei bioingeniør som IKKE vil høre. Hun som skulle stikke meg i dag ville ikke høre, mente at jeg ikke kunne vite bedre, ba meg om å ta frem venstre arm (noe jeg skulle sagt nei til) selv om den ikke fungerer på blodprøver takning. Det ble så mye stress og styr. Så ville hun stikke meg på håndbaken og ble sur da jeg sa nei. Håndbakene mine må jeg ha fri for stikk så de kan brukes til venflon. Etter to bom gikk hun for å hente ei annen. Hun som da kom, kjente meg igjen og etter 2-3 minutter var prøveglassene fulle og på vei til analyse.
I de få minuttene jeg satt alene og ventet på en ny bioingeniør som skulle ta prøvene, klarte jeg ikke unngå tårene som trillet. Trillet av ren frustrasjon. Av at jeg er lei, samtidig som dette er jo livet mitt. Har alltid vært det og vil alltid være det. Og selvfølgelig er jeg jo takknemlig for at jeg har et liv å leve. Men en tåre og litt selvmedlidenhet er lov av og til det også.
På vei hjem fra sykehuset dro jeg en kjapp tur innom MENY her i Sande. Ser på nyhetene at Covid-19 smitten er på vei oppover flere steder i Norge så da går jeg inn for innstramminger igjen.
Nå er det blitt torsdag siden klokken er 01.16. Hver dag ser jeg minnene mine. For ett år siden (+2 dager) hadde jeg min første perm ute av Rikshospitalet. Jeg fikk bli med på kjøretur i bilen med mamma og pappa. Vi kjørte opp til Grefsenkollen hvor vi møtte Thomas og Sebastian.
Etter at Toivo og jeg så ferdig “Keeping up with the Joneses” istad, skal jeg bare se ferdig filmen “I, Tonya”. Vi snakkes
– Katie
