Hey
Dette inlegget har lenge ligget i både hodet mitt og fingrene mine. Selv om dagene er kjedelige og ensformige på grunn av coronaen har jeg slitt med å finne energien og tiden til å skrive. Bloggen var jo tidligere mer som en terapi, mens nå vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke den til. Eller om jeg skal beholde den i det hele tatt. Jeg mener jo også at om man skal ha en blogg, bør man jo også skrive med gjevne mellomrom.
Som sagt, så går dagene mine i ett. Føles nesten ikke som det er en pause i mellom de. Føles nesten ut som man visner litt her jeg sitter. Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne det.
Det var derfor det var så utrolig godt å få komme opp på LHL Sykehuset ved Gardermoen i midten av februar. Endelig skulle jeg få noe form for rehabilitering etter hjertetransplantasjonen, som faktisk begynner å nærme seg to år siden. Takket være coronaen så har jeg ikke fått den rehabiliteringen jeg har krav på og som jeg definitivt hadde trengt.
Det var utrolig godt å komme opp dit og møte igjen noen av de samme ansatte som hadde tidligere vært på Feiringklinikken, hvor jeg har vært mange ganger tidligere. Det ga en trygghet. Jeg kom i et kjempefint team, som igjen ble delt i to grupper. De fleste andre i teamet var også guchere, altså voksne medfødt hjertefeil.
Det var så godt å bli kjent med nye mennesker, være litt sosial igjen og utenfor hjemmets fire vegger. Det var utrolig godt å få kroppen i gang, selv om jeg kjente veldig fort at det var lenge siden jeg hadde vært fysisk aktiv. Det tok ikke lang tid før ryggmusklene skrek av smerte og det føltes ut som beina skulle falle av. Under oppholdes første spinningtime falt oksygenmetningen min til 72% og ettersom den skal ligge så nærme 100% som mulig, ble jeg sendt ut av timen. Jeg må jo innrømme at jeg ikke ble så lei meg for det.
Det jeg absolutt er mest stolt av, må være at jeg kom meg til stjernen på Gadermoen. Det er 3km tur/retur og det er definitivt det lengste jeg har gått på flere år. Jeg kom dit takket være oppmuntring fra fineste Truls og to andre deltagere, Silje og Gard. Men jeg betalte dyrt for turen i form av sår og enorme smerter i foten og benet.
Jeg måtte også måles om natten med oksygenmetning og med hvor mye CO2 jeg klarte å skille ut. Jeg lå også med Holter en natt. Den ser om jeg får noe hjerteflimmer mens jeg sover. Da jeg ankom måtte jeg også gå på tredemølle med oksygenopptak. Det er utrolig bra oppfølging under hele oppholdet og det er alltid tilgang på sykepleier 24/7. Det gir jo en enorm trygghet. Etter at min fantastiske psykolog, Niels, som jeg har gått til i nesten 10 år, brått gikk bort for snart to år siden, var det også utrolig godt å komme i kontakt med psykologen på LHL også. Det er så viktig å få luftet følelser og tanker.
Men en ting jeg lærte og som sikkert kan være til advarsel for alle der ute når man endelig kommer ut av denne pandemien og skal være sosial igjen, vær forsiktig. Jeg merket plutselig hvordan den følelsen av trygghet faktisk var en form for falsk trygghet. At de du møter når du er sosial igjen, kanskje ikke alltid vil deg vel, at den falske tryggheten gjør at man åpner seg litt mer enn man burde om sitt liv og hvem man er. Den plutselige følelsen av å endelig kunne være sosial, skravle, le og kjenne at man lever igjen, gjør deg faktisk ganske sårbar.
Dessverre fikk jeg kjenne på det på dette oppholdet. Det endte dessverre med at jeg måtte reise hjem to dager før tiden etter tre dager i tårer. Jeg går ikke inn på hva som skjedde, men at det kan beskrives som en blanding av leirskole og realityshow. Å leve i en boble hvor jeg tilslutt innså at hvis jeg skulle ta vare på meg selv, som faktisk var poenget med hele oppholdet, måtte jeg reise hjem. Så med støtte fra de fleste andre deltagerne på teamet og de ansatte, kom Toivo og hentet meg. Og med tilbud om å få komme tilbake på et mere individuelt opphold, føltes det helt riktig ut å reise hjem.
Det var utrolig godt å komme hjem til Toivo og Otto. Hudsulten, det vil si mangelen på hudkontakt der oppe, var jo på krisepunktet, så da jeg fikk en skikkelig god klem og kyss fra Toivo, var alt så mye bedre. Otto ble så happy for å se meg, naturligvis etter noen bittesmå minutter med skepsis.
Vel hjemme noen uker nå og kjenner at solen endelig skinner og at Påsken og våren nærmer seg. Det er en utrolig god følelse, for selv om Oslo, Viken og her vi bor er blodrødt med tanke på corona smitten, er det uansett deilig med sol, litt varme og vårfølelse.
Jeg ønsker dere alle en strålende mandag og en god uke. Vi snakkes snart
– Katie