Hey
Klarte ikke skrive innlegg før midnatt denne gangen, men å gjøre det er jo faktisk unntaket. Sovnet ikke før 3 tiden i natt ettersom det legges ny asfalt i rundkjøringen på Thune og langs hele veien bort til Skøyen stasjon. Så i natt lå jeg og hørte på den maskinen som hakker opp asfalten… nå hører jeg bare summing av maskinene som legger og flater asfalten. Og en fjern varselslyd fra lastebilen. Som i dag, har jeg ingen planer på morningen i morgen.
Det var deilig å kjenne at jeg kunne sove til jeg våknet og i dag klarte jeg å strekke det til nesten ni. Til og med Otto lå som slakt på sengen min til da. Kan aldri sove lenger enn til 09.30 på grunn av medisiner. Når man går på imundempende medisiner skal de tas med 12 timers mellomrom. Jeg har derfor lagt det til tidene 09.30 og 21.30 hver dag. Noe slingringsmonn er vel lov, men det er ganske nøye og viktig. Vil jo ikke avstøte det nye hjertet mitt heller.
Denne uken er det 5 år siden jeg ble hjerte transplantert. Det er helt sprøtt å tenke på at det er 5 år siden allerede. Husker dagen som om det var i går. Hvor spente vi var på vei til Rikshospitalet. Jeg har vært igjennom 12 små ot store hjerteopserasjoner før m transplantasjonen så tenkte på det som en i rekken av de alle, men det hele viste seg å være ganske så mye større og anderledes.
Her sitter Toivo og jeg i en taxi på vei til Rikshospitalet. Vi ble frarådet å kjøre egen bil inn for vår egen sikkerhet. Husker vi satt i baksetet og holdt hender, fniste nervøst og kysset hverandre hele veien fra Sande. Rart å tenke på det nå. Fikk opp minne fra for 4 år siden, rett etter at jeg var kommet ut av Drammen sykehus. Lå jo 6 måneder på Rikshospitalet og så 6 nye måneder på Drammen. Jeg måtte trene for å kunne gå igjen og jeg hadde selvfølgelig verdens beste støttespiller med meg.
I dag kom Solveig og hun hadde med blomster fra henne og Hedvig til meg. Syns det var så koselig. Hun hadde også med en leke og noe godbiter til Otto siden han hadde bursdag og ble 9 år i går. Vi spøker litt om at hun bare kommer hit for å se han. Kos uansett.
På kvelden dro jeg avgårde til Enerhaugen i Oslo og til Fransiskushjelpen. Jeg fikk en email i forrige uke om at jeg endelig hadde fått plass i en sorg gruppe. For noen uker siden var jeg på en sorg kafé som er åpen for alle, men nå i dag var det endelig en egen gruppe med andre som også har mistet ektefelle, partner, samboer eller kjæreste. Vi var også noe like i alder og partners dødsårsak. Var litt nervøs for jeg ante ikke hva jeg kunne forvente meg, men hadde ikke trengt å være noe nervøs. Det var en superfin gruppe og sammen med ei annen, var vi nye i en allerede etablert gruppe. Det var godt å være sammen med noen som nikket og forstod hvordan jeg hadde det. Vi delte også bilde av de vi hadde mistet, men det var helt frivillig. Alle gjorde det allikevel. Jeg delte dette av Toivo
Da sorg gruppe møtet var ferdig dro jeg rett tilbake til Skøyen igjen. Jeg var ganske sliten, men fortalte mamma og pappa litt om hvordan jeg hadde opplevd det. Skal definitivt tilbake om tre uker på neste.
Nå må jeg prøve å sove litt. Men vi snakkes
– Katie