Hey
Det er blitt 18 oktober. Det er bursdagen til en venn av meg som døde for 27 år siden. Jeg pleier å dra på kirkegården den 18 oktober og den 25 april som er dagen han døde, bare 20 år gammel. Men i år fikk jeg det ikke til. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke tenker på han i dag. Han var syk med medfødt hjertefeil, men når man er 18 år og gutten man er forelsket i dør er det som om verden faller sammen. Gratulerer med dagen Kent, hvor enn du er du sikkert DJ på din egen rave.
Dere som leser bloggen min vet at min verden falt sammen på nytt og på enda mer grusom måte for litt over seks uker siden da jeg mistet min mann, Toivo, brått av en hjerneblødning. Siden han døde har jeg hatt familie og venner rundt meg hele tiden, men i dag har jeg faktisk vært helt alene. Jeg har sovet, grått, sett på bilder og grått litt mer. Jeg vet at Toivo ikke kommer hjem til meg, men det er vanskelig. Det er som at jeg må øve meg på å vare alene.
Jeg hadde mest lyst til å være hjemme på sofaen i dag, men tvang meg ut og opp på MENY Collosseum på Majorstua en tur. Måtte få litt luft.
I går kom det en pakke på døren til meg fra min amerikanske venninne. Hun hadde sendt den fra Italia. Jeg har så mange fantastiske mennesker i livet mitt og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få takket de alle. Hun vet hvor godt jeg liker, egentlig elsker Italia og fra Amalfikysten, sendte hun meg håndlaget papir som kan brukes til å skrive på, tegne på og til og med bruke akvarell på. Utrolig kos overraskelse og gave.
Gleder meg til å lage masse fint i den.
Nå i kveld tok jeg meg en kjapp tur på CC Vest og garnbutikken der. Fikk plutselig for meg at jeg skal strikke et par håndleddvarmere. Og kanskje et pannebånd til vinteren. Lenge siden jeg har strikket noe som helst, men greit å ha noe å holde på med.
Håper dere alle har en super fin kveld.
– Katie
