Dagsperm, luft & Cecilie Melli

Hey

Det er lørdag og den har vært helt fantastisk. Som jeg har skrevet tidligere så er ikke helger på sykehuset de mest spennende. Jeg er jo heldig nok til å ha en fantastisk familie som kommer daglig. Tror kanskje jeg hadde blitt gal hvis ikke. Våknet i 5 tiden og tok av oksygenet. Har ligget med 1 liter om nettene for da har oksygenmetningen i blodet hatt en tendens til å falle. Når det skjer sover jeg dypere, får ofte veldig tydelige og ikke så hyggelige drømmer, for så å våkne med hodepine. Men, jeg må avvende meg det så håper det blir bedre. Så fort jeg kommer meg opp og i gang blir det med en gang bedre. 

I dag var det rutinen først. Toalettet, veie meg, medisiner og så frokost. Så var det på med klær. Siden jeg skulle ut på en liten tur i dag ble det skjørt og en rosa cardigan. Fikk en bandasje over arret i halsen i tilfelle solen skulle titte frem. Skjulte det med det super fine silke sjalet jeg fikk av Hanne. Så fant jeg også frem ett par av øredobbene jeg fikk av henne og tok på litte bitt sminke. Bare litt consealer og litt solpudder. Det er utrolig viktig å føle seg vel når formen kommer tilbake. Min kommer og det er så deilig å kjenne at selvstendigheten følger med. Veldig fornøyd med at jeg nå går litt rundt i rommet og kan gå på badet uten å ha en sykepleier i rommet, i tilfelle jeg faller. Og uten prekestolen ikke minst.

I 10.30 tiden kom mamma og pappa. Toivo hadde kommet dem i forkjøpet så han trillet meg ut og fikk meg opp av rullestolen. Jeg støttet meg til han og kom meg inn i mamma og pappas bil, overraskende lett. Vi begynte å kjøre nedover bakken fra sykehuset og det kom noen gledestårer. Jeg har ikke vært ute av Rikshospitalet på 3 uker og 2 dager. Kjøreturen gikk til gamle trakter fra barndommen. Først opp på Kragstøtten før vi tok en kaffe på Frognerseteren. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig og usikker da jeg satt meg på den vaklende stolen der. Men jeg visste også at min kjære ville få meg opp. Det var noen som stusset da jeg skulle reise meg, men who cares.

    

Etter kaffen stoppet vi ved Holmenkollbakken. Mange minner fra jeg var liten og det var så godt.

  

Etter å ha kjørt mamma til Grünerløkka hvor hun skulle passe min lille nevø, Sebastian, bar det tilbake på sykehuset igjen. Etter en sånn utflukt, som var passe lang i tid, var det helt ok å sette  seg i rullestolen og trille opp. Tok meg en liten gåtur hvor jeg dyttet prekestolen foran meg, for så å ta en liten lunch. Etter lunch fikk jeg kjempekoselig besøk av venninnen min, Cecilie. Hun har vært borte på ferie lenge så det var veldig godt å se henne og skravlings. Jeg fikk til og med gave av henne.

  

Kjempefine øredobber fra Cecilie Melli. Måtte bare få opp boksen som er rene IQ testen for meg. Det er akkurat sånne type smykker jeg liker og etter å ha kjent hverandre i cirka 30 år så kjenner hun meg godt.

Når Cecilie dro tok jeg meg en liten cowbow-strekk. Nå er det middag og dårlig TV før kvelden. Takk for at du leser, bryr deg, tenker på meg, ber for meg. Det helt utrolig hvor mye styrke det gir meg. 

– stor klem fra meg, Katie

 

#liv #organdonasjon #rikshospitalet #hjerte #hjertefeil #overleve #opptrening #rehabilitering #luft #frihet #holnenkollen #langvei #normalhverdag #kjærlighet #nyresvikt #sminke #helse #love #sykehusliv #hospitallife

 

 

 

 

Siste innlegg