Hey

I dag fikk jeg laget berlinerkranser til jul. Må lage flere, men noen er bedre enn ingen. Toivo og jeg dro inn til Oslo for å feire mamma. Vi kom som en overraskelse, og sammen med henne, pappa, Hanne, Solveig og Hedvig,  fikk vi feiret henne med kake og gave. 

Da har det bikket midnatt og det er blitt 1.desember. Det er helt sykt hvor fort tiden går. Føler ikke at det bare er tre uker igjen til julaften, knapt kjøpt en eneste julegave og føler ikke så mye på den store julestemningen. Men den kommer vel. Jul er for meg en blanding av det koselige, tradisjonelle og familietid. Men den har også litt tristhet og savn. Jeg blir mer tankefull rundt juletider. Jeg tenker på de som ikke er her lenger.

En jeg tenker mye på er min lille dvergdachs, Mack. 18 desember i 2015, 6 dager før vi skulle ha julefeiring med familien hjemme hos oss, ble han brått borte. Han var akkurat fylt 6 år. Fra 2011-2013 var jeg så alvorlig syk med hjertesvikt at jeg kom nær døden flere ganger. Han virket aldri fra min side. Hjemmesykepleiere, oksygenmaskiner, slanger, maskiner og daglige sprøyter….der var han. I timesvis lå jeg med han på sofaen. I 2015 måtte jeg slippe taket på en liten krabat som fylte et tomrom. Jeg kunne ikke få egne barn og selv om han var en hund, var han ALDRI “bare” en hund. Om man ikke har hatt en hund, så kan man heller aldri forstå det båndet som kan oppnås. Uansett hvor dumt det høres ut, han var min baby. Savnet blir ekstra nå i juletiden. Han var min stjerne, min baby, min hund, min bestevenn. 

Håper vi sees i drømmene mine Mack ♡

– Katie