God kveld

Hele livet har jeg levd med hjertefeil og føler at jeg har ganske god kontroll og kunnskap om det. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne vært kardiolog. Jeg er utrolig nøye når det gjelder medisiner, doser og diagnosene mine. Men med en gang det dukker opp noe annet helseproblem ser jeg ut som verdens største spørsmålstegn. Jeg blir stressa for jeg tenker jo med en gang på hvordan en ny diagnose vil få innvirkning på hjertefeilen.
I fjor vår fikk jeg den styggeste diagnosen, kreft. Det å få servert en sånn beskjed er helt uvirkelig. Man hører det, men man forstår det egentlig ikke. Jeg hadde flaks, jeg var heldig og etter noen måneder ble livmoren operert ut og all kreft fulgte med. Det var tidlig stadium så jeg slapp unna strålebehandling og cellegift. Jeg slapp også unna med skrekken.

I dag måtte jeg ned til fastlegen for nye blodprøver. Prøvene jeg tok i går hos fastlegen viste høyt stoffskifte. I bilen på vei hjem ringte kardiologen fra Rikshospitalet for å fortelle meg at blodprøvene jeg tok der i går viste det samme. Et for høyt stoffskifte. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men fikk en flott liten brosjyre. Jeg får vel ta den med meg som sengelektyre i kveld.

Det som er veldig deilig er at jeg følges opp i Oslo. Alt på ett sted er veldig betryggende for meg. Så i morgen blir det en ny tur til Rikshospitalet. Denne gangen til ukjente marker, Nukleærmedisinsk avdeling for en undersøkelse av skjoldbruskkjertelen. De skal føre inn et radioaktivt kontrastvæske for å se på den. Blir videre behandling etter det. De beste legen holder visst til på Aker Sykehus så får innkallelse dit om litt. Der har jeg ikke vært siden jeg kom til verden 20.april.1978. 
Ble satt på enda flere medisiner i dag. En som heter Neo-Mercazole og Prednisolon.

  

På ettermiddagen i dag dro vi ned til Holmestrand. Vi skal selge prinsessen vår, en Princess Rivieta 406. Vi hadde en avtale med noen som ville komme og se. Vi dro ned litt på forhånd for å ta ut det siste lille av personlige eiendeler. Det jeg ikke var helt forberedt på var at vi hadde mange ting etter Mack der. Så vi fikk ut sengen hans, buret han hadde i båten og maten hans. Det er ofte når du minste venter det at du blir satt ut.

    

Jeg har virkelig fått verdens beste Arne og den gleden han gir meg betyr alt. Men savnet etter Mack blir jo aldri borte. Det er fire måneder siden han brått ble borte og selv om dagene er enklere må jeg jo få felle noen tårer når ting kommer litt overraskende på meg.

Nå er det natten på Konnerud. Arne har sovnet i buret sitt og nå bikker jeg i seng.
Ha en god natt alle sammen.

– Katie

  

 

Hey

Nå er det en liten stund siden siste blogg innlegg. Våren er virkelig kommet og godt er det. Det er deilig når solen endelig kommer frem og man kan kjenne litt varme på kroppen. En kropp som har vært litt merkelig den siste uken. Noen ganger så kjenner man på kroppen at “her er det noe som ikke stemmer”. Sånn har jeg følt det en stund. Har ikke sovet så bra og for to dager siden strammet det seg så at jeg måtte ta turen til legevakta her i Drammen. Der var det ikke noe merkelig som ble funnet. Og godt er jo egentlig det, samtidig som den magefølelsen gnager på. Etter snart 38 år med hjertefeil føler jeg at jeg kjenner kroppen min ganske godt. Og bestemte meg i dag for å lytte nøye til den. Fikk komme til fastlegen tidligere i dag, men heller ikke der kom det frem noe spesielt. Litt molefunken dro jeg hjem og la meg nedpå. Trykket i brystet var så absolutt tilstede og det er ordentlig ubehagelig. 

Jeg bestemte meg for å ta den telefonen til Rikshospitalet og fikk kardiologen min på røret. Han ba meg komme inn til Oslo. Jeg var igjennom blodprøver, ny EKG, røntgen og ultralyd. Det kan se ut som en begynnende hjertesvikt. Det var hjertesvikt jeg hadde for fire år siden og som nesten tok livet av meg. Frykten og redselen for en ny hjertesvikt er så absolutt tilstede og jeg er glad jeg lyttet til kroppen min i dag. Nå kan jeg få tettere oppfølging, skal gjøre litt om på medisinene jeg går på og rett og slett følge ekstra godt med. 
Jeg vet jo at sannsynligheten for at jeg en dag må igjennom en hjertetransplantasjon er stor, men den tid, den sorg. Livet med hjertefeil er ikke lett. Det kan være ganske så tøft til tider. Og ofte er psyken nesten det verste. Det blir ofte litt glemt.

Nå skal jeg slappe av resten av kvelden. Stenge alle de rare tankene i hodet mitt ute med hjelp fra litt TV titting. 

Velfortjent kveldskos på Konnerud.

Ha en super kveld så snakkes vi

– Katie