Hey
Skriver dette innlegget på mamma sin laptop og må innrømme det er ganske mye diggere enn på mobilen eller nettbrettet mitt. Er tilbake i Oslo etter at jeg hadde besøk av takstmann i Sande for et par dager siden. Nå må jeg bare vente i spenning på hva taksten blir. Det var utrolig lettende at han ikke fant noe alvorlige feil og mangler. Ingenting som det måtte gjøres noe med før jeg selger. Og i henhold til takstmann vil det alltid være noe, men hos oss var det bare små ting og ingenting som ville trekkes i takst. Nå som Toivo er borte og jeg skal starte på nytt, da også i Oslo som er dustete dyrt, er jeg naturlig nok avhengig av å få mest for huset. Både Marcus og jeg trenger det. Så kryss det som krysses kan.
I dag var det opp tidlig. Hadde alarmen på 07.00. Den dagen Toivo døde, ringte kardiologen jeg har gått til på Rikshospitalet, før transplantasjonen. Han hadde fått opp navnet til Toivo på en liste over pasienter som hadde tatt ultralyd av hjerte den dagen. Han hadde kanskje skjønt at noe alvorlig var på vei til å skje eller hadde skjedd. Siden den dagen har jeg snakket med han et par ganger og takket være hjelp fra han fikk jeg time hos psykiater på Psykosomatisk avdeling. Jeg gikk i mange år til en psykolog i Drammen, Toivo gikk også til samme, og vi var super fornøyd med han. Men dessverre så døde han brått en måned etter at jeg ble skrevet ut fra sykehuset etter transplantasjonen i april 2020. Både Toivo og jeg følte at teppe ble dratt fra under føttene på oss da han døde. Vi hadde tilbragt ett år på sykehus hvor jeg hadde vært døende flere ganger enn jeg orker å tenke på og jeg ble utskrevet 3 uker etter at Covid-19 stengte Norge. Det ville jo si at jeg ikke fikk noe oppfølging.
Vet ikke hva jeg så for meg på forhånd av timen i dag. Tror ikke jeg hadde noen formening om det. Jeg setter jo utrolig stor pris på at jeg får denne timen. Psykiateren var veldig hyggelig. Han var ung, var engasjert og flink til å lytte og også spørre viktige spørsmål. Men som jeg kanskje tenkte kom det vel frem at jeg er oppegående, reflektert og sterk psykisk. Jeg tenker jo at alt jeg har vært igjennom har gjort meg psykisk sterk. Men det var godt å snakke om alt med noen som ikke er i min nærmeste krets.
Det er kanskje det jeg ser frem til med reisen til USA. De som er der borte er hyggelige, empatiske og gleder seg til jeg kommer. Selv om de vet at jeg akkurat har mistet Toivo så har ikke de den sorgen og savnet ettersom de ikke kjente han. De kan vise empati og vennlighet uten at det blir for mye tristhet. Planen er også å gjøre en ting jeg vet Toivo hadde på sin “bucket-list”. Jeg skal kjøre en Dodge Viper for Toivo. Blir nok ikke lange kjøreturen, men jeg skal gjøre det for han. Får håpe Toivo ser meg når jeg gjør det.
Nå er det middag før jeg skal ha min andre natt i sengen (og ikke sofaen) med Otto.
– Katie
