Hei
hatt et lite skrive opphold siden forrige uke. Etter en langhelg på Drammen sykehus med en infeksjon i venstre ben, var det utrolig deilig å bli hentet av Toivo. Å komme hjem og feire bursdagen min som jeg ville, på best mulig måte i en pandemi og spise Kamillas fantastiske sjokolade-bursdags-kake, var super deilig.
Vel hjemme, men allikevel kjentes kroppen rett og slett ikke riktig. Nå har jeg ofte følt at kroppen ikke har vært helt riktig, så som ofte før, valgt jeg bare å slappe helt og. Rett og slett å ri denne “stormen” av. Infeksjonen i benet var gått over etter den heftige antibiotica kuren intravenøst så det var ganske digg. Uten imunforsvar skal det ikke mye til før en liten bakterie kan lage et helvetes problem for meg.
Torsdag var planen å bare slappe av. Toivo vasket over utestuen og jeg begynte å planlegge litt hvordan jeg vil ha det ute. Viste seg jeg ville i hvert fall komme helt i mål med planen. Etter lunch begynte jeg å få sinnsyke smerter i høyre hofte, setemuskel og med skytende smerter nedover leggen. What the hell?? Hva er dette da? Smertene ble bare værre og værre og før jeg visste orden av det satt jeg i bilen med Toivo på vei tilbake til Drammen sykehus.
Ettersom de var litt usikre på hva det kunne være som forårsaket smertene, kom det både en ortoped og en nevrolog innom 405 på besøk. Torsdag kveld fikk jeg en smertestillende tablett som skulle være en akutt medisin for nevrologiske smerter i ben. Selv om smertene ikke hadde blitt bekreftet som nevrologiske, mente de det var verdt forsøket……… det var det definitivt IKKE
Jeg fikk de verste følelsene jeg noengang har kjent i kroppen. Jeg var kvalm, sykeste hodepinen og jeg var helt slått ut. Jeg orket ikke spise så jeg måtte på intravenøs næring, pluss at jeg fikk gleden av å begynne på næringsdrikkene igjen. I hvertfall de få jeg fikk i meg. Orket ikke tv, orket ikke snakke med noen på telefon og det som var mest skremmende, var hvor mye kontroll jeg mistet over min egen kropp. Det var helt forferdelig.
“Hvordan går det med deg i dag Katie” – jeg kan såvidt bare se konturene av legen stående ved siden av sengen min. Solen på den vakre blå vårhimmelen utenfor vinduet gjorde det så og si umulig å se ansiktet hans.
“Jeg ….. eh….vet ikke”, “Hvilken dag er det i dag…fy fader så vondt jeg har i hodet….hva i helvete ga dere meg?”. I minuttene som fulge fikk jeg hvite hva de hadde gitt meg, at det var lørdag morgen og at jeg måtte bli noen dager til. Denne informasjonen måtte gjentas noen ganger til utover dagen.
Legene var 100% sikker på at mine voldsomme rykninger, hodepine og dårlig matlyst var ikke noen annet enn en skikkelig kraftig abstinens reaksjon. Jeg kunne kjenne på irritasjonen over at de hadde gitt meg denne medisinennår de vet så altfor godt at all type medisin forandring, utover paracet og hostesaft, skal godkjennes av en kardiolog. Verste var at jeg var altfor uttafor til å orke å bry meg der jeg lå.
Etter en noe kjip, men overlevbar tur i MR maskinen på mandag (tror det var mandag, det kunne vært søndag), viste det seg at jeg har nå også fått konstatert en prolaps i L5 ledd i ryggen og at jeg har en nerve i klem.
Igjen sitter legen i vinduskarmen. Noe lettere å se ettersom abstinens rykkningene var roet seg og de andre symptomene var på vei tilbake.
“Ja Katie, hvordan går det nå? Har abstinens symptomene begynt å gi seg?”
“Ja jeg tror det. Kanskje litt i hvert fall.” Akkurat i det jeg sa det veltet jeg pepsiglasset utover sengen ettersom hånden jeg holdt glasset i fikk en skikkelig ukontrolert rykning.
“Jeg er nok ikke helt i mål. Dessuten tisset jeg på toalettgulvet mitt da rykningene og smertene gjorde det vanskeligå både holde seg og nå frem”. “Ellers går det vel greit. Whats up?”
“Ja Katie, MR bildene vi tok av deg i går viser en prolaps i L5”
Så avslutter innlegget nå. Jeg er abstinensfri og hjemme… noen få små ristninger og og rykninger, men det kan jeg leve med.
– Katie
