Nå har jeg vært hjemme alene siden fredag og jeg har mentalt begynt å forberede meg litt på veien som er foran meg. Heldigvis kommer Toivo hjem til meg på torsdag så det gleder jeg meg veldig til.
Dro avgårde til Drammen for å få fotsone terapi i dag på formiddagen. Nå var det to uker siden sist, så det var virkelig på tide. De siste dagene har kroppen kjentes nesten litt verkende ut. Fotsone kan jo til tider være ganske vondt, men det fungerer. Når jeg kom hjem satt jeg litt i hagen og kastet leker med Arne og Otto før jeg var nødt til å legge meg nedpå. Jeg blir ofte veldig trøtt etter behandling. Det er viktig og drikke også så var påpasselig på det.
Selv om det kan være langt igjen før jeg sitter her med et nytt hjerte, går jo tankene allikevel rundt i hodet om hvordan livet blir etterpå. Det er forferdelig vanskelig å ikke tenke på flere scenarier. Jeg hører om de som får nytt hjerte og løper maraton eller går Birken. Men det er jo de som ikke får det greit etterpå også. Jeg har ingen planer om hverken maraton eller Birken, men jeg tenker at dette skal jeg også klare og at utfallet blir et nytt liv.
Vi mennesker har mange roller vi spiller i livet som vi identifiserer oss med. Om det er å være forelder, sjef, idrettsutøver, kjæreste, ektefelle, ja listen er jo uendelig lang. Jeg personlig har alltid vært alvorlig syk. Jeg er ikke en del av hjertefeilen, men hjertefeilen er en del av meg. Det er i min identitet. Hvordan blir min identitet hvis jeg blir frisk? Folk kan spørre meg om hvordan det er å være syk og da svarer jeg ganske enkelt at jeg kjenner jo ikke til noe annet.
Det er nesten så jeg ikke vet hvordan det vil bli å identifisere seg med å være frisk, men fy fader jeg gleder meg til å finne det ut.
– Katie
Lykke til Katie 🙂