Legger vel ikke skjul på at det er lite som skjer her på sykehuset. Ukedagene går sånn passe greit, men helgene er jo super kjedelig. Det er lite action for å si det sånn.
I natt våknet jeg i halv fire tiden og da tok jeg av meg masken som hjelper meg med pusten om natten. Det blir jo så tørt og varmt inne i masken, men jeg er fornøyd med at jeg klarer å sove litt med den.
I går kveld fikk jeg en sms at jeg hadde time i dag på Drammen Sykehus i dag kl.11. De siste årene har jeg kun gått til kontroll på Drammen sykehus for to ting. Det ene er hjerte og det andre er etterkontroller for livmorkreften jeg hadde i 2015. Ettersom jeg ligger her som pasient på grunn av en hjertetransplantasjon, regnet jeg med at det var for kreftkontroll. Etter mye om og men, via flere avdelinger, endte jeg opp på lunge avdelingen. Der ble jeg møtt av en sykepleier som sa at jeg var oppført i listen deres, men at det var de som skulle komme til meg for å gjøre innstillinger på pustemaskinen. Så da var det tilbake på rommet igjen.
Etter en liten pause kom Kjersti som er min fysio. Etter at den ene legen her om dagen ikke var like imponert over mine ni trappetrinn og mente jeg måtte kunne klare 16, fikk jeg fanden i meg. Jeg gikk fra 4 til 5 etg og det var 24 trappetrinn. Så da var det gjort, utrolig tungt i beina, men utført.
Kom tilbake og måtte fly rett på toalettet. Vanndrivende og dårlig kontroll etter mye tid med kateter er en dårlig kobinasjon og jeg er ofte der om dagen. Var akkurat ferdig når jeg hørte noen komme inn på rommet mitt. Tenkte kanskje det var en sykepleier, men da jeg kom ut av badet fikk jeg øye på en litt eldre mann som stod midt i rommet mitt. Prøvde å fortelle han at han ikke hørte hjemme her inne og at han måtte gå tilbake til seg selv, men skjønte fort at det ikke gikk “hjem”. Når han da begynte å åpne beltet og de øverste knappene på buksen sin tenkte jeg at jeg bare måtte få tak i en sykepleier. Det gikk jo greit, men det må jo være forferdelig vanskelig å ha det sånn.
Har nå tatt min kveldstur ned til terrassen. Godt med litt luft. Er jo mye inne.
Min kjære Toivo har jo blitt kjempeforkjølet i tillegg til å ha tatt ett ribben her om dagen da han tok svanesjøen og datt i oppkjørselen vår da han skulle strø. Regner ikke med at han kommer i morgen heller stakkars. Nå som jeg endelig får lov til å ta litt perm på dagtid håper jeg det ikke blir lenge til han henter meg og tar meg med ut av dette huset en liten stund. Det ser jeg frem tid.
– Katie
