Hey,
Har gått vel en uke siden jeg skrev sist. Klokken er 01.44 og jeg burde så definitivt sove, men dagen i dag har vært tøff. Det er 5 uker og 4 dager siden Toivo døde og livet mitt ble satt på pause. Å miste mannen jeg har elsket i 18 år pg vært gift med i 16 år, brått og brutalt til en massiv hjerneblødning, er så jævlig at det ikke kan beskrives.
Ett krampeanfall på formiddagen, så igjen et større krampeanfall med påfølgende fall i gulvet på akutte på Drammen sykehus, skulle resultere i at min vakre mann døde er helt uforståelig.
Dagen i dag var jeg tilbake på Drammen sykehus sammen med min (ste)sønn på 25, min bror og ei venninne. Et møte hvor vi kanskje kunne forstå litt mer om hva som skjedde denne forferdelige fredag 1 september. Et utrolig tøft møte med mye informasjon. Fikk se CT bilder med forklaring.
Jeg sitter igjen med veldig ambivalent følelser. Jeg fikk svar på mye av det jeg lurte på samtidig som det egentlig ikke ga meg noe trøst, da Toivo allikevel er borte for alltid.
Var også i huset i Sande i dag, før møtet på sykehuset, for en gjennomgang med megleren som skal selge huset for oss. For ofte er det det som skjer. Toivo mistet sitt liv, men jeg har også mistet mye av mitt. Våre felles planer, drømmer og ønsker forsvant den første helgen i september. Og som i et brettspill må jeg rykke tilbake til start. Jeg bare klarer ikke se hvordan….
Jeg elsker deg Toivo
– Katie