Hey
Mandag morgen dukker opp like uvelkommen hver eneste uke for mange. Helgen er enten bare et svakt minne eller så uendelig langt fremme i tid. Jeg har ikke sånne tanker om den ene eller den andre dagen i uken. Som 100% ufør går dagene mine ofte i ett. Jeg vet at mange tenker at det må være såååå deilig å ikke måtte gå på jobb eller skole, men det er ikke det. Jeg skulle veldig gjerne likt å jobbe litt, men enn så lenge så klarer jeg ikke det. Men jeg håper så inderlig at det endrer seg med tiden. At livet etter hjerte transplantasjonen skulle bli så krevende helsemessig, var jeg absolutt ikke klar over. Jeg visste at det ville bli utfordringer, men ikke som det har blitt. At pandemien dukket opp ca 6 uker før jeg ble skrevet ut av sykehuset hjalp jo ikke. For å komme hjem med ekstremt nedsatt imunforsvar gjorde jo at jeg ble sittende inne stort sett 24/7 den første tiden. Og noe form for fysioterapi, trening eller behandling var jo helt utelukket. Kun det mest nødvendige av legetimer og blodprøve.
Men nå er jeg jo i gang og det er bra, men fortsatt krevende. Og mandag er faktisk trene dag hos fysioterapeuten min, Marius. Forrige uke var jeg på trening på mandagen, men onsdag i forrige uke stakk han av på en tur til New York (lucky guy) så treningen ble droppet torsdag og i dag. Skal tilbake førstkommende torsdag, men friheten i dag gir meg muligheten til å fortsette med illustreringen min til barneboken.
Kjenner at julen puster meg i nakken og den kommer jo også like overraskende på oss alle. Vet det er ting jeg må ordne, men akkurat nå har jeg lagt det i bakhodet for å fokusere på illustreringen.
Vi snakkes
– Katie
