Hej
Kjenner veldig på at det bare er 17 dager igjen til ett års dagen for Toivo sin bortgang. Det er 15 dager siden fallet på Drammen Sykehus akuttmottak og hjerneblødningen ble konstatert. Den logiske delen av hjernen min vet jo at han er borte, men allikevel er det også så ufattelig at han aldri kommer hjem til meg igjen. Ettersom jeg kjenner mer og mer på at ettårs dagen nærmer seg, har jeg vært mer nedfor. Jeg har grått mye mer, litt høylytt gråt, latt det komme ut. Jeg har brukt mye solbriller ute og ikke bare fordi det har vært fantastisk vakkert vær med mye sol, men fordi øynene mine er helt hovne. Det er mange, velmenende rundt meg som sier at “nå er jo snart det første året over og du har vært igjennom alle “første” etter dagene. Da blir det nok lettere”….. Det kan jeg fortelle alle med gang at LETTERE blir det ikke. Om noe syns jeg nesten det er tyngre. Ettersom Toivo døde så brått og uventet er jo sjokket helt ubeskrivelig. Føler at sjokk perioden er over og nå er jeg over i eksistens perioden. Jeg eksisterer! Jeg hørte denne forklaringen på perioder etter at man mister den man elsker og føler det stemmer på meg. Har jo tidligere sagt at jeg ikke tror at sorg går i perioder, men bølger. For en periode har en bestemt begynnelse og en bestemt slutt. Sorg har ingen slutt.
I går var det endelig tid for Otto sin time på Evidensia Djursjukhus Västerort igjen. Denne gangen for å ta ultralyd av urinveiene ettersom det ble funnet krystaller i urinen hans etter forrige time der. Vi skulle egentlig ha time på tirsdag, men den ble utsatt ettersom veterinæren var syk. Jeg var super spent på hvordan dette med ultralyden skulle gå og om Otto måtte få noe å sove på, men det fikk så bra. Veterinæren og sykepleieren var så flinke til å berolige Otto, og meg for den sakens skyld. Veterinæren tok ultralyd av urinveien, nyrene og leveren. Sistnevnte slang hun på i siste liten. Otto var så flink og tålmodig der han lå. Han kapitulerte ganske kjapt da han skjønte han ble holdt fast.
Det ble tatt blodprøver av han som jeg får svar på til uken. Like etter at hun hadde begynt med ultralyden sa hun at Otto har en del væske i buken og må sendes videre til et dyre sykehus i sør Stockholm for å utelukke kreft som er veterinærens første tanke. Noe av blodprøvene skal utelukke hjertesvikt…. får time neste uke mest sannsynlig. Dette hjelper jo ikke akkurat på hvordan jeg har det nå. Orker ikke ta sorgene på forskudd heller.
Da jeg våknet i dag hadde jeg null energi og følte meg ikke tipp topp.. Det at Netflix slapp siste sesong av Pørni her om dagen var akkurat den unnskyldningen jeg trengte for å bli hjemme på sofaen i dag. Etter noen timer ble skyldfølelsen for stor overfor Otto og ut dro vi allikevel. Kjørte opp til hundeparken hvor han løp litt rundt før det kom flere hunder og jeg tok han ut. Kjørte ned på stranden en liten tur før jeg bestemte meg for å kjøre inn til Stockholm. Jeg kjørte til Nasjonalmuseet på Östermalm. Der er det en liten park og det ligger rett ved vannet i sentrum med utsikt over Gamla Stan og den Kungliga slott. Denne helgen er det både Stockholm International Film Festival og Kulturfestivalen i byen så masse folk og konsert utenfor slottet.
Nå har vi kommet oss tilbake til leiligheten i Hässelby Strand og litt mer Pørni før kvelden.
Vi hörs
– Katie