Hej
Dette er det viktigste innlegget jeg noen gang har skrevet, så vær snill og les det 🙂 Takk
“Ikke sitt på gjerdet” er en kampanje fra Stiftelsen Organdonasjon. Denne uken er det Donasjons uka med fokus på organdonasjon. Dette er et utrolig viktig tema for det redder liv når et annet liv ikke kan reddes. Mange lurer på om de kan bli organ donor og svaret på det er at ALLE kan bli organ donor. Man kan gå inn på nettsiden http://www.organdonasjon.no noe jeg anbefaler alle å gjøre. Der får du svar på det du måtte lure på og du kan si ja til å bli organ donor selv.
Det har vært nedgang i antall organ donorer i år i forhold til i fjor. I utgangen av mars i år, 2024, var det 594 pasienter i kø for nytt livreddende organ, i dag er det over 600. Man kan enkelt bli organ donor ved si det til sine nærmeste. Slagordet er “Si det for å bli det”. Du kan også legge inn donorkort på mobilen, hente fysisk kort på apotek eller legekontor eller du kan logge deg på http://www.helsenorge.no og registrere deg der. Det aller viktigste er at du sier det til dine nærmeste.
Jeg brenner som sagt veldig for denne saken da jeg har selv kjent på kroppen hvordan det er å være så syk og med en dødsdom hengende over meg. Jeg har kjent på alle mulige følelser av vanvittig redsel, spenning, apati og glede. Det å bli plassert på donasjons listen er en krevende prosess med utredning på Rikshospitalet (det eneste sykehuset i Norge som utfører transplantasjons kirurgi). Noen venter på nytt organ noen dager, noen venter uker, noen måneder og noen år. Dessverre er det også de som dør i denne køen. Pasienten kan ikke være for frisk for transplantasjon, men heller ikke for syk så selve operasjonen blir for risikabel. Det er en hårfin balanse.
Jeg ventet bare 6 dager på mitt nye hjerte. Jeg var veldig heldig. Jeg kan fortsatt huske den kvelden mobilen min ringte. Min kjære, Toivo, og jeg lå i hver vår ende av sofaen hjemme i Sande og så på TV. Jeg stusset da jeg kjente igjen telefon nummeret til Rikshospitalet i mobilskjermen, men jeg la allikevel ikke to og to sammen.
“Hei, er det Katie?”…. i andre enden var en kardiolog som kunne fortelle meg at de hadde et hjertet til meg. Toivo spratt opp av sofaen og fant en av de tre baggene han hadde pakket til meg. Han lagde tre bagger, en til hver bil, og en som skulle stå hos mamma og pappa i Oslo. Han hadde bare ikke kommet så langt, så alle tre var i huset. Jeg fikk beskjed om at “organet er ikke her nå, du kan komme klokken 07.00, fastende”.
Takket være at noen sa ja til organdonasjon hadde jeg en sjans til å leve videre. Når livet til donoren ikke var mulig å redde.
Dette var dagen etter hjerte transplantasjonen min.
Dette er en ukes tid etter transplantasjonen. Jeg husker selv ingenting av min første “tur” på sengekanten. Med hjelp av tre intensiv sykepleiere og en fysioterapeut ble holdt oppreist på sengekanten. Med multiorgansvikt med 23t i døgnet dialyse i 6 måneder, et lite hjerteinfarkt i det nye hjertet to måneder etter transplantasjonen og infeksjoner i kroppen, var jeg døden nær så mange ganger at jeg tror Toivo og resten av min familie mistet tellingen. Men de mistet ALDRI håpet. Nå er det godt over 5 år siden og selv om jeg sliter med noen senskader, så lever jeg. Takket være et ja.
En annen grunn til at jeg brenner for dette er fordi for ett år siden raste min verden sammen da Toivo fikk et krampeanfall og gikk med bakhodet i gulvet på akuttmottaket på Drammen sykehus. Etter en CT ble det påvist en begynnende og alvorlig blødning på hjernen. Innen han var kommet til Ullevål Universitetssykehus, var skaden så stor at det ikke ville være “forenelig med liv”.
Sammen med Marcus og mine søsken, Hanne og Thomas, fikk vi denne hjerteskjærende beskjeden om at vår mann, pappa og svoger nå kom til å dø av denne hjerneblødningen. Det var aldri noe tvil om at vi ville si ja til organdonasjon. Den nevrologiske kirurgen som kom og snakket med oss fikk aldri sjansen til å spørre oss om det fordi vi visste Toivo sitt ønske, så jeg sa det høyt.
Etter to dager på Nevroligisk intensivavdeling på Ullevål, ble Toivo erklært hjernedød, og da også død. Vi satt sammen med han hele den helgen og jeg satt sammen med han helt til ansatte fra transplantasjons enheten på Rikshospitalet kom for å hente han.
Jeg har sittet på begge sider av organdonasjons saken. Jeg er organ mottaker og jeg er pårørende til en organ donor. Jeg er så glad i livet, selv om dagene uten mitt livs store kjærlighet er ufattelig tunge, er jeg takknemlig for at jeg lever og jeg er stolt av Toivo som “sa JA” så vi kunne si ja for han. Ett par måneder etter at han gikk bort var Marcus og jeg på Ullevål hvor vi fikk informasjon om at Toivo hadde donert hjerte, lunger, nyrer og hornhinner. Fire mennesker har nå fått livet i gave, som jeg fikk, og en pasient har fått bedre syn. Hvor fantastisk er ikke det.
Så hopp ned fra gjerdet om du sitter der og bli organ donor. Snakk med dine nærmeste så de kjenner til ditt ønske.
Takk
– Kjærringa til han Toivo, Katie
