I går tok jeg meg en liten gåtur på bruket. Det er mange tanker og inntrykk rundt denne transplantasjonsutredningen og det er noen ganger litt godt å gå litt for å tenke litt. Tok først heisen opp til fjerde etasje hvor jeg gikk rett på døren inn til Operasjon 1 og Thorax Intensiv 2. På veggen ved siden av døren hang det et skilt som satt et lite støkk i meg.
Det henter hjem realiteten og alvoret rundt det jeg holder på med. Nå har jeg vært igjenom flere åpne hjerteoperasjoner, så jeg vet jo mye om hva som venter meg etterpå når jeg våkner, men dette føler jeg er i en helt ny skala. Fortsatte gåturen min nedover korridorene før jeg tok heisen ned i første etasje og gikk ut i solen. Det var så godt å sitte ute og kjenne solen varme ansiktet mitt. I le for den lille vinden som var, ble det ganske god temperatur.
På ettermiddagen kom Toivo og Marcus og hentet meg og jeg fikk ha perm til å spise middag hos mamma og pappa. Alltid godt med perm noen timer. Tante Bjørg var der også. Etter middag kjørte Toivo og jeg Marcus tilbake til militærleieren. Etterpå kjørte Toivo meg tilbake på Rikshospitalet.
I dag er det 1 april og jeg tror ikke jeg har blitt lurt. Men dager er ikke over enda. Det første som skjedde i dag var at sykepleieren min inn for å fortelle meg at smittevernet hadde ringt og at rommet mitt ble gjort om til isolat. Det er jo kanskje det kjipeste, men jeg skjønner jo hvorfor. De mente jeg hadde vært eksponert for VER virus på et tidligere besøk på Drammen sykehus. Dette måtte jeg testes for, en test som tar tre dager å få svar på, så enn så lenge sitter jeg her da. Kjeder seg fort når man ikke kan gå ut av rommet.
Jeg fikk vite at CT skulle ha meg på ringetid, så det kom en veldig hyggelig jente opp fra akuttmottaket for å sette en grønn veneflon i hånden min. Jeg pleier å få rosa eller blå, men må ha grønn, som er litt større når jeg skal ta CT. Det er for at kontrastvæsken skal gå inn riktig og at bildene skal bli så bra som mulig.
Før jeg ble trillet ned til CT kom psykologen for en prat. Vi snakket om livssituasjonen min, tanker om hva som skjer nå og hva som vil skje fremover dersom jeg blir plassert på transplantasjonslisten. Hun la igjen en bunke med skjemaer jeg må fylle ut til i morgen og jeg har kommet godt igang.
Transplantasjonssykepleieren kom og sammen snakket vi litt om hva jeg kan forvente meg dersom jeg blir satt på listen. Vi må lage en reiseplan. Det begynner å gå opp for meg at jeg skal igjennom noe veldig stort. Jeg fikk informasjon i form av en bok, “Ett nytt hjerte” som er skrevet av ansatte her på huset.
Fysioterapeuten kom også og hun kjente jeg fra tidligere. Mye av det vi snakket om har jeg jo vært igjennom før i forhold til fysisk aktivitet og opptrening etter operasjon.
Så ringte de fra CT. Selv om hun fikk inn en grønn veneflon på første forsøk, er jo årene mine så jævla dårlige når det sprengte noe sinnsykt. Det var dritvondt og det ga seg f##n i meg ikke heller. Undersøkelsen tok jo ikke lange tiden og smertene i hånden varte kanskje bare 30 sekunder, men det var laaaaaange sekunder når det gjør vondt. Da jeg kom opp på sengeposten og på rommet mitt igjen var jeg så sliten at jeg duppet av. Heldigvis ikke så lenge. GUCH sykepleier kom innom og jeg fikk litt lunch.
Nå på kvelden kom mamma og pappa en tur innom for å hilse på. De så ganske så festlige ut i full isolasjons tøy. Måtte ta bilde av de.
Nå er det kveld på bruket. Vi er inne i April måned og jeg har snart bursdag. Like moro selv om jeg blir 41 år. Det spiller ingen rolle. Bursdag er stas. Vi snakkes
– Katie