Hey

Endelig en rolig dag. Ingen tur til Sande i dag. Jeg er ganske sliten etter fire turer frem og tilbake den siste uken. Men NÅ nærmer vi oss veldig til at huset er klart for salg. I dag var min nabo, som også er snekker, i huset og fikk satt opp den siste listen som manglet. Det blir liksom et bedre helhets inntrykk at sånne relativt små “kosmetiske” mangler er ordnet.

Startet dagen tidlig i går. Jeg hadde time til Otto hos veterinæren på grunn av tennene hans. Visste seg at han hadde mye tannsten og infeksjon med verk. Så stakkars go’gutten min har nok hatt en del vondt. Det endte med trekking av seks tenner og en antibiotikakur.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Mens Otto var der dro jeg først på Specsavers for en syns undersøkelse. Det var på tide for føler ikke jeg ser en dritt lenger. Ettersom Otto ikke var ferdig da jeg var ferdig på Specsavers, dro jeg videre til huset i Sande hvor jeg møtte jeg Liesl, min gode venninne, i huset. Hun hadde med seg litt stæsj for å gjøre om det lille soverommet i andre etasjen til å fremstå som et mulig barnerom/lekerom. Jeg er helt satt ut av hvor snille, hjelpsomme og tilstede naboer, venner og familie har vært det siste halvåret. Vet virkelig ikke hvordan jeg hadde klart meg uten all hjelp. Det skal bli godt å få solgt huset nå. Kjenner meg klar for å selge så jeg kan flytte videre. Finne et nytt sted til Otto og meg.

Jeg har bodd hos mamma og pappa på Skøyen i Oslo i et halvt år nå og jeg tror de og jeg syns det har gått over all forventning. Det er jo ikke sånn det skal være, at man bor “hjemme” når man er 45 år gammel. Men jeg har jo ikke orket å sove i huset siden Toivo ble borte.

Klokken har bikket midnatt nå med 45 min. Det har nå blitt 03.mars og det er søndag. Det har nå gått akkurat 6 måneder siden søndag 03.september.2023. En dag som for alltid vil være den verste dagen i mitt liv. Den dagen Toivo sovnet inn på Ullevål sykehus etter et krampeanfall og påfølgende fall på akuttmottaket på Drammen sykehus. Innen han kom til Ullevål var skadene/blødningen på hjernen for stor og det var ingen håp. Man tror jo aldri man skal havne i en sånn situasjon.

Savnet er ubeskrivelig jævlig. Som i forrige blogg innlegg går det veldig opp og ned som en berg-og-dal bane. Jeg savner stemmen hans, klemmene hans, kyssene hans, nærheten, lukten av han og tryggheten han ga meg. Det føles bare så urett og tomt ut når han ikke er her.

I morgen har jeg invitert Marcus og samboeren hans, Helene, på vafler. Solveig og Hedvig hadde lyst til å komme og se hvordan det gikk med Otto, så håper de kommer en tur også. Jeg prøver å fylle dagene mine med noe positivt og hyggelig. Jeg er så ufattelig takknemlig for forholdet jeg har med Marcus. Han er jo som mitt barn. Føler meg som en mamma for han på alle områder bortsett fra biologi. Er det noe jeg har lært så gjør ikke nødvendigvis biologi deg til en forelder. At jeg får ha Marcus i mitt liv er jeg for alltid takknemlig overfor Toivo for.

Nå må jeg prøve å få med meg Otto i sengen. Jeg håper Vi får en bedre natt nå. Han har fått sin antibiotika of smertestillende. Vi snakkes folkens

– Katie

http://www.organdonasjon.no