Hey,
Etter den varmeste og kjipeste natten på lenge var det siste delen av motivasjons samlingen med LHL Transplantert på Hamar. Hele natten lå jeg og vred meg fordi det var så sykt varmt og absolutt ingen gjennomtrekk. Turte ikke ha døren åpen ettersom hvem som helst kunne gått inn siden det var på bakkeplan… så det var nesten som en lettelse da jeg sto opp. Tok en kald dusj og gikk bort til frokost salen. Tilbake på rommet kom sorgen som en vanvittig bølge over meg og jeg klappet sammen på sengen midt oppi pakkingen. Klarte å sette på alarmen så jeg kom meg ut avtalen kl 11.00. Var allikevel godt, på en måte, å få gråte litt i fred. Den fysiske smerten som sorg gir kan ikke beskrives så ofte er det godt å være alene om den.
Etter nattens heftige regn kom solen og de høye temperaturene tilbake etter frokosten. Snille Nina i gruppen lånte meg ladekabelen sin så Leafy har stått på lading i natt.
Klokken 11 var det informasjon fra DNT (Den Norske Turistforening) Tilrettelagt. De jobber for at ALLE skal ha muligheten til å ta del i friluft og natur. Om man er transplantert med nedsatt funksjonsevne, om du sitter i rullestol eller har andre utfordringer. Jeg har aldri vært ivrigst på tur, som dere som kjenner meg vet godt, men det betyr ikke at ønske ikke har vært der.
Jeg tror egentlig at et helt liv med hjertesykdom, nedsatt funksjonsevne og ALLTID vært den trege, sist valgt på gymmen, alltid bakerst har fjernet all glede. Så kanskje jeg kan gå en liten tur som er litt tilrettelagt.
Etter infomøte var det lunch og hjemreise. Møtt masse hyggelige folk. Noen nye og noen jeg har møtt før, såvidt. Har alltid vært aktiv i VMH (Voksne med Medfødt Hjertefeil) og der føler jeg meg trygg. Så det å bli med LHL Transplantert, som er mere riktig ettersom jeg ikke er hjertesyk lenger, men hjerte transplantert, var faktisk litt skummelt. Hadde ikke trengt å være redd.
Forlot Hamar og Vikingskipet
På vei hjem til Oslo stoppet jeg på Espa og bolleland igjen. Rett og slett fordi jeg hadde tatt vanndrivende ved en feil. Da må jeg ofte på et vist sted… 🙄 trengte ikke lade. Ble et par boller også….
Stoppet på Råholt hos min tremenning, Mona. Lenge siden sist så vi satt og skravlet litt før jeg kjørte siste biten til Oslo. Måtte opp på Sognsvann hvor Hanne og Jerome hadde dratt med Otto. Nå er han hentet og hjemme med meg.
Nå sløving før morgendagen…..rart å tenke at i morgen, den 3.juni, er det 9 måneder siden Toivo døde…. gjør så vondt…..
– Katie
