Har et av de fineste bildene som header på bloggen min, men tenker kanskje jeg skal bytte den. Bloggen min er jo om mitt liv som hjertesyk og nå som overlevende etter en hjertetransplantasjon med alt som det bærer med seg. Det er godt for meg å ha et utløp. Det kunne selvfølgelig vært i en håndskrevet dagbok eller på pc i en lukket mappe, men jeg tror kanskje at noe av det jeg skriver er til noe hjelp. Om så bittelitt. For det å være hjertesyk og skulle gå gjennom en hjerte transplantasjon er super skummelt. Kanskje min blogg gjør det litt mindre skummelt….i hvert fall litt hjelp til å forberede seg på hva man kan forvente seg.
De siste snart 8 månedene må jeg innrømme at bloggen har handlet med om hvordan jeg rett og slett overlever det å bli ung enke. Jeg sier ung enke for å bli enke i en alder av 45 år er ALTFOR ungt. Med min helsesituasjon så har jeg opplevd så mye i form av redsel, angst, dødsangst, smerte, utmattelse og frustrasjon, men tapet av Toivo i september i fjor er definitivt det tøffeste og jævligste jeg har opplevd. Sorg er så utmattende og den gir deg en “brain-fog” som gjør at du ikke husker en brøkdel av hva du skal. Jeg har aldri brukt min mobil sin kalender og alarm funksjon så mye som jeg har de siste månedene. Savnet etter Toivo er altoppslukende og jeg prøver å møte hver ny dag med en skritt frem. Livet mitt fortsetter selv om hans sluttet så brått 3.september i fjor.
Så tilbake til mitt spørsmål….skal jeg bytte header? Jeg vil alltid holde Toivo i hånden. Jeg bruker akvarell malingen min som terapi så kanskje et bilde jeg har malt kan være på topp? Fra dette bilde
Ikke noe er så kjipt som å ha en fantastisk hotellseng for så ikke å få sove!! Arg på det!! Men det var tilfelle i natt. Litt over 0400 i natt satt jeg oppreist i sengen, lys våken. Fikk ikke sove enda jeg gjorde flere hederlige forsøk.
Slo på tv men midt på natten er det bare fjas på. Som gamle episoder av norske komiserie eller nyheter som har gått i reprise fra tidligere. Gråt kanskje en times tid uten at det slet meg ut….før jeg ble liggende å stirre i taket. Ingenting er så nedtur når du har en digg hotellseng for så ikke å få sove… litt før 7 i dag tidlig kledde jeg på meg og gikk ned i resepsjonen. Fikk gå i restauranten og hente meg en kaffe før jeg satt meg ut.
Det er jo super deilig at det endelig er blå himmel og sol, men ønsker å nyte det litt senere på dagen…. gikk tilbake på rommet og klarte på magisk vis å få en times tid på øyet.
Så var det rett på. Dag 2 av Voksne med Medfødt Hjertefeil sitt Landsmøte. Jeg er med som observatør. Dagen startet med et lite foredrag om Organdonasjon. En sak som, for dere som kjenner meg og leser bloggen, betyr enormt mye for meg. Og foredraget vekket mye heftige følelser for min egen helse og at Toivo var organdonor da han døde i september.
Meg rett etter min hjerte transplantasjon i 2019Holder Toivo i hånden noen få timer før han hentes på Ullevål av transplantasjons teamet fra Rikshospitalet I september ifjor
Etter foredraget fikk vi en pause og jeg gikk rett ut i bilen for å få noen få minutter for meg selv, gråte litt og kjenne på den enorme sorgen som omfavner meg konstant hver eneste dag.
Vi var ferdig kl 16.00 og da dro jeg rett til Gråbeinskvartalet og hentet Otto. Han har vært hos Solveig og Hedvig siden i går. Digg at de vil ha han med jevne mellomrom.
Godt hjemme igjen nå…satser på en bedre natt, men hvem vet…. Natta fra meg og Otto
Da er det en time igjen av bursdagen min. 46 år er jeg blitt nå. Toivo spøkte alltid med at når jeg nådde min alder i skostørrelse, måtte han bytte meg ut…. den alderen nådde jeg for 5 år siden i dag. Gikk på en smell der Toivo. Han byttet med aldri ut for kjærligheten vår var så enorm.
At han ikke er her for å feire meg i år er helt forferdelig og jeg har gruet meg. Når man mister noen så er spesielt det første året full av “første” ditt eller datt. 17 dager etter Toivo sin død, var det 50 års dag, etterfulgt av farsdag, bryllupsdag, jul og nyttårs kyss som aldri ble noe av. I dag var en ny første…. min første bursdag uten deg, Toivo. Jeg savner å bli vekket av sang, frokost, blomster og kos. Bilde fra tidligere bursdag
Jeg valgte for noen uker siden å takke ja til å være observatør under landsmøte til Voksne med medfødt hjertefeil denne helgen og det er jeg glad for. Til middagen nå i kveld fikk jeg ballonger og måtte pent reise meg opp og ble sunget bursdags sang for. Utrolig godt å være sammen med så fine mennesker på en så vanskelig dag.
Etter mange timer med møter i dag og en deilig bursdags middag orket jeg ikke mer i kveld så er tilbake på rommet.
Digg med hotell seng. Klar for ny dag i morgen uten skallebank. Natta
Lurer faktisk på det… for det er vel litt lov å Grue seg til sin egen bursdag? Gjennom hele livet så har 20.april vært favoritt dagen fordi det er dagen MIN (og veldig mange andres som også hadde kåte foreldre på sensommeren året før de ble født)….men for meg, er det bare MIN dag!! Jeg har alltid gledet meg, men i år kjenner jeg at jeg faktisk gruer meg litt. Ikke fordi jeg blir et rundt tall eller noe, det er jo ikke så spesielt med 46 år, men dette blir min første bursdag etter at Toivo døde. Blir ikke vekket av bursdags sang, frokost eller kos…..ååå….kosen savner jeg kanskje aller mest. Nærheten til den du elsker aller mest…. Her er fra 16 år siden da jeg ble 30 år. Toivo overrasket meg med å invitere vennen min, Nico, fra Italia. Jeg visste ingenting. Toivo var alltid så stolt for det og jeg elsket han for det.
I morgen skal jeg på Olavsgaard for å være vara på Landsmøte til Voksne med medfødt hjertefeil. Da slipper jeg å sitte alene på bursdagen min for savnet etter Toivo er så enormt. Gleder meg til å møte vennene mine i foreningen og være sammen med de. Kanskje ta meg et lite glass champagne og skåle meg selv. Kanskje det ikke er noe å grue seg for….
Da er det bikket midnatt og jeg tenkte jeg skulle “stikke innom” og legge inn et lite innlegg før natten virkelig tar tak. Dagen startet ganske rolig. Fikk en sms i går fra eiendomsmegleren min, Arild, om at han hadde noen papirer som både Marcus og jeg måtte signere. Så etter en litt rolig morgen med Otto, startet jeg hos Krogsveen i Drammen.
Det som er digg, men litt kjipt er at kontoret til Krogsveen i Drammen ligger rett over veien for La Boulangerie, det franske bakeriet som har de beste mandel croissantene jeg noen gang har smakt. Jeg har vært ganske flink til å ikke løpe over veien de andre gangene jeg har vært innom Krogsveen, men i dag klarte jeg ikke å holde meg unna. Kjøpte en islatte og mandel croissant “to go” og gikk ut i bilen igjen med det.
Verdens diggeste mandel croissant….mmm
I dag hadde jeg med meg Otto og selv om vinduene på bilen sto litt åpne merket jeg at det faktisk allerede nå begynner å bli fort ganske varmt i bilen. Er jo livredd for at noe skal skje med Otto, så er nok ferdig med det nå. Sist jeg var på La Boulangerie hadde de hengt opp en lapp om at de ikke lenger tillot hunder inn i kafeen. Det er jo så kjipt, for det er ikke mange plasser det er lov. Og nå er det enda en mindre. Da jeg spurte hvorfor sa de det var fordi “det er dessverre ikke alle som har like god kontroll på hundene sine og vi har fått klager på at noen lar hundene sine spise bakst fra bordet”…. wtf! Sist jeg hadde med Otto på La Boulangerie satt han under bordet, stille og rolig. Jeg gir han aldri mat når vi er ute sånn. Det er kjipt når noen få ødelegger for andre.’
Med islatte og mandel croissanten med meg kjørte jeg ut til huset i Sande. Ettersom jeg sov så dårlig igjen i natt la jeg meg ned på sofaen og var borte på et blunk. Husker jeg var super negativ til å sove i huset da Toivo døde i høst, men nå er det nesten så jeg får en ro i kroppen når jeg er der. Jeg tror jo alle følelser og tanker rundt det er riktig. Jeg syns ikke det finnes noen feil følelse eller tanke når man snakker om sorg håndtering.
Heldigvis hadde jeg satt på alarmen ettersom jeg hadde avtalt å møte de nye eierne i huset klokken 18.00. De skal gjøre en del endringer i huset, deriblant sette inn et nytt kjøkken, og de ønsket å komme for å ta noen mål. Megleren min, Arild, sa at han er super streng på det området og at de får ikke lov til å gjøre noe som helst før overtakelse 30.juni, men om jeg som selger ville være hyggelig å la de komme og ta mål, så var det opp til meg. Men da var det DET de skulle og ikke noe mer og jeg skal heller ikke ha noen “vaktmester” rolle. Men jeg er jo snill og synes det er helt ok at de kom og tok mål. Litt smidig må man jo være. Hild Frøya kom også for hun har kjøpt terrasse møblene mine og spise stuebordet mitt. Så da tok vi det samtidig. Jeg pakket også ned noe av de siste i huset som jeg har latt stå igjen til fotograferingen og visningen. Nå begynner det å se så rart ut i huset. Så tomt……
Jeg vet jo at huset er solgt og det går den veien, men det er rart å se at hjemmet Toivo og jeg lagde sammen, som vi delte, var glad i og hadde kjært, bare visner og blir borte. Selv om jeg også vet at minnene aldri blir borte er det som at det er visket bort og ikke har eksistert. Det finnes ingen tegn igjen. Jeg pakket også ned alle lekene jeg hadde lånt av min venninne, Liesl, for at vi kunne lage et av rommene inn til et barnerom. Selv om det aldri har bodd noen barn der.
Tenker at alt som er gjort og ferdig er bra. Jeg pakket det ut i bilen og da jeg dro fra huset kjørte jeg sporenstreks ut til henne på Tronstad i Sylling for å levere det. Vel fremme der innså jeg at jeg ikke hadde nok strøm til hele turen tilbake til Skøyen og fordi jeg ikke er helt sikker på hvordan laderne er på Liertoppen, dro jeg tilbake til Kjellstad for å lade. Klokken begynte da å nærme seg 20.00 på kvelden og jeg var super sliten og sulten. Merket at Otto også virket sliten å klar for å komme seg hjem til mat og kos med meg på sofaen. Aldri ellers, men når man er sliten, sulten og super keen på å komme seg hjem, skulle jeg et lite øyeblikk ønske bilen min ikke var en elbil og jeg måtte stå en halv time på Kjellstad og lade.
Men elsker Leafy bilen min og nå er vi jo hjemme. Og nå skal jeg prøve å få meg noen timer på øyet.
Vi snakkes snart,
Klarte ikke skrive innlegg før midnatt denne gangen, men å gjøre det er jo faktisk unntaket. Sovnet ikke før 3 tiden i natt ettersom det legges ny asfalt i rundkjøringen på Thune og langs hele veien bort til Skøyen stasjon. Så i natt lå jeg og hørte på den maskinen som hakker opp asfalten… nå hører jeg bare summing av maskinene som legger og flater asfalten. Og en fjern varselslyd fra lastebilen. Som i dag, har jeg ingen planer på morningen i morgen.
Det var deilig å kjenne at jeg kunne sove til jeg våknet og i dag klarte jeg å strekke det til nesten ni. Til og med Otto lå som slakt på sengen min til da. Kan aldri sove lenger enn til 09.30 på grunn av medisiner. Når man går på imundempende medisiner skal de tas med 12 timers mellomrom. Jeg har derfor lagt det til tidene 09.30 og 21.30 hver dag. Noe slingringsmonn er vel lov, men det er ganske nøye og viktig. Vil jo ikke avstøte det nye hjertet mitt heller.
Denne uken er det 5 år siden jeg ble hjerte transplantert. Det er helt sprøtt å tenke på at det er 5 år siden allerede. Husker dagen som om det var i går. Hvor spente vi var på vei til Rikshospitalet. Jeg har vært igjennom 12 små ot store hjerteopserasjoner før m transplantasjonen så tenkte på det som en i rekken av de alle, men det hele viste seg å være ganske så mye større og anderledes.
Her sitter Toivo og jeg i en taxi på vei til Rikshospitalet. Vi ble frarådet å kjøre egen bil inn for vår egen sikkerhet. Husker vi satt i baksetet og holdt hender, fniste nervøst og kysset hverandre hele veien fra Sande. Rart å tenke på det nå. Fikk opp minne fra for 4 år siden, rett etter at jeg var kommet ut av Drammen sykehus. Lå jo 6 måneder på Rikshospitalet og så 6 nye måneder på Drammen. Jeg måtte trene for å kunne gå igjen og jeg hadde selvfølgelig verdens beste støttespiller med meg.
I dag kom Solveig og hun hadde med blomster fra henne og Hedvig til meg. Syns det var så koselig. Hun hadde også med en leke og noe godbiter til Otto siden han hadde bursdag og ble 9 år i går. Vi spøker litt om at hun bare kommer hit for å se han. Kos uansett.
På kvelden dro jeg avgårde til Enerhaugen i Oslo og til Fransiskushjelpen. Jeg fikk en email i forrige uke om at jeg endelig hadde fått plass i en sorg gruppe. For noen uker siden var jeg på en sorg kafé som er åpen for alle, men nå i dag var det endelig en egen gruppe med andre som også har mistet ektefelle, partner, samboer eller kjæreste. Vi var også noe like i alder og partners dødsårsak. Var litt nervøs for jeg ante ikke hva jeg kunne forvente meg, men hadde ikke trengt å være noe nervøs. Det var en superfin gruppe og sammen med ei annen, var vi nye i en allerede etablert gruppe. Det var godt å være sammen med noen som nikket og forstod hvordan jeg hadde det. Vi delte også bilde av de vi hadde mistet, men det var helt frivillig. Alle gjorde det allikevel. Jeg delte dette av Toivo
Fine mannen min som jeg elsker så 🩷
Da sorg gruppe møtet var ferdig dro jeg rett tilbake til Skøyen igjen. Jeg var ganske sliten, men fortalte mamma og pappa litt om hvordan jeg hadde opplevd det. Skal definitivt tilbake om tre uker på neste.
Klart å komme meg litt tidligere i seng så da kommer også blogg innlegget litt tidligere. Klokken er jo ikke 23.00 enda, men det er den straks.
Som dere som leser bloggen vet, solgte jeg huset vårt i går. Eller Marcus og jeg solgte huset sammen. Ettersom jeg eide dette huset med Toivo og han er Toivos arving, står vi sammen om dette. Kvelden i går var tøff. Jeg får utrolig mye tilbakemeldinger på at jeg er så sterk, flink og oppegående hele tiden. Når jeg får det er ofte første tanken “Ja, hva faen ellers skal jeg gjøre??” (Kanskje de forventer at jeg skal bli liggende under dynen hver dag og gråte, sultestreike eller noe….hva vet jeg). Andre ganger har jeg mest lyst til å IKKE vært flink, IKKE være sterk og heller bare syns at livet og verden er noe forbanna DRITT.
Som i går. I går kveld når roen senket seg og jeg tenkte meg om gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde solgt hjemmet Toivo og jeg delte de siste 6 årene av hans liv og vårt liv sammen. Jeg husket hvor utrolig lykkelige vi var da vi kjøpte huset for da skulle livet bli så mye enklere….. og på mange måter ble det jo det, selv om det var omtrent helvete startet.
Denne måneden, APRIL, er det 5 år siden jeg fikk telefonen om at et hjerte var donert til meg og jeg ble transplantert. Dere som kjenner meg eller har fulgt denne bloggen vet jo hva slags helvete fulgte. Orker ikke tenke så mye på det. Men nå er huset solgt.
I dag er 16 april og det betyr ingenting annet enn at Otto har bursdag. Og i dag ble han 9 år gammel. Otto kom til Toivo og meg da han var 1 år gammel og vi var hans femte hjem. Han hadde nok ikke hatt det best før han kom til oss og vi jobbet en del med han for at han skulle bli så komfortabel som mulig med alt rundt seg og oss. Han knyttet seg veldig til Toivo og han var en skikkelig “pappa-gutt”. Jeg merker at han savner Toivo med jevne mellomrom. Jeg merker at han reagerer også på at jeg er lei meg.
Da jeg skulle avgårde i dag tidlig, litt småstressa, kunne jeg ikke fatte hvorfor jeg ikke fikk opp bildøren min… ble jo forbanna før jeg skjønte jeg sto ved feil bil…. 🙄
I dag har han vært hos frisøren på Høvik og han fikk en pose godbiter av Musti butikken på Bekkestua. Jeg kjøpte også en leke til han og det ble såklart leverkosmei til frokost.
Etter at vi var ferdig på Høvik dro vi hjem et par timer før jeg dro tilbake til Lier. Besøkte først Wenche og Kjell en tur på Egge og i dag var jo været helt fantastisk.
Lierdalen blir ikke vakrere enn på dager som dette. Senere på kvelden fikk jeg se Mia i hennes klasse på St Halvard vgs i Lier sette opp stykket “Hyener”. Hun går Drama linjen der. De var super flinke så det var gøy.
I morgen tror jeg faktisk jeg får sløvet en del og det trenger jeg. Noen ufattelige hektiske dager bak meg og er vel ikke helt ferdig enda heller. Marcus og jeg fikk signert papirer med tanke på hussalget… så nå må jeg bare finne ut hva jeg skal gjøre….. hvem vet
Stort sett hele forrige uke var jeg frem og tilbake til huset mitt i Sande. Nå har det ligget på markedet siden 10 mars og etter et par runder med private visninger i tillegg til en oppsatt visning, ble det i dag solgt. Jeg vil selv si jeg er 80% fornøyd med prisen. Man kan selvfølgelig alltid ønske seg mer, men når man ikke når en prisantydning, som allerede en gang har vært senket, kjenner jeg det er lov å bli 20% skuffa.
Etter noen altfor lave bud før helgen trodde jeg det var over da jeg takket nei til budet og det ble stille. Hadde følt det veldig feil å takke ja til et bud jeg var ukomfortabel med.
Fredag la jeg hussalg og alt det igjen hjemme og dro på tur med Kiel fergen. 13 april, for 2 dager siden hadde mamma og pappa sin 50 års bryllupsdag og i den anledning hadde de spandert tur på hele familien. De hadde til og med invitert med min venninne, Cecilie, og Marcus min med samboeren, Helene. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Familie er magi og min er magisk. Hanne stod i bresjen for dekorasjoner og hun hadde laget en liten quiz som vi gjorde under middagen lørdag.
Godt ombord i Color Magic gikk mamma og pappa for å spise lunch mens vi låste oss inn i lugaren for å pynte den med stæsjet Hanne hadde kjøpt med seg.
Lørdag morgen ankom vi Kiel kl 10.00 og ALLE skulle av og alle skulle av samtidig. Innså at det kanskje var i lengste laget for meg å gå så Cecilie og jeg tok taxi rett fra båten til Primark. Sakte tuslet vi tilbake til båten etter bittelitt shopping.
Lørdag kveld var det festmiddag og vi hadde alle pyntet oss. Mens vi var på lugaren til mamma og pappa og drakk champagne, gikk Hannne og jentene bort i restauranten for å pynte bordet. Vi hadde laget partyhatter og det ble så bra!! Maten var upåklagelig og selskapet var magisk. Det enormt mye humor i familien og jeg elsker den. Da Hanne hevet glasset for å utbringe en skål til “en vi alle savner som skulle vært her, Toivo” ble det for mye følelser og jeg begynte å gråte. Føler at alle verdens følelser lever til en hver tid rett under huden min….
Vi var alle ganske slitne da vi krabbet i land i går så gårsdagen gikk definitivt med til restitusjon. Jeg hentet Otto som hadde vært hos Cecilie sine foreldre i helgen.
Dagen i dag har vært slitsom og selv om det er utrolig vanskelig er det også en enorm lettelse at huset er solgt. Jeg besøkte Toivo på minnelunden i Sande for å fortelle han at det var solgt. Hadde med noen roser. Han likte roser.
Nå må jeg bare bruke litt tid på å prosessere det hele….
Skal prøve å skrive blogg innlegg på nettbrettet, men tastaturet jeg bruker har en tendens til å slenge på ett plusstegn etter hver e – bokstav jeg skriver. Et e+ks+empe+l e+r som de+tte+. Blir fryktelig slitsomt å lese for dere og irriterende for meg.
For dere som leste gårsdagens innlegg så vet dere at jeg som her i huset mitt i natt. Otto og jeg skal sove her til natten også. Jeg var litt nervøs for det i går. Spent på følelsene mine rundt det etter at det hår gått en del måneder siden sist jeg sov her.
Sovnet i går kveld til “Bridgerton” på nettbrettet mitt, som jeg etter turen til Stasjonsgården, klarte å få til å funke. Greit at det funket siden jeg ikke har noe tv eller Internett her.
Fant frem Nespresso maskinen min. Den har jeg ikke pakket ned, men den står i skapet ettersom huset nå er et showroom klar for visning til en hver tid.
Fikk en deilig morgenstund på terrassen med Otto selv om det var ganske så foggy på morningen. Heldigvis lettet det og jeg kjørte bort på minnelunden hvor Toivo er. Har ikke fått vært der ordentlig siden urne nedsettelsen i høst på grunn av snøen. Solen hadde kommet frem og det var så fint det nede.
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi, eller verste mareritt, sett for meg at jeg måtte på en minnelund/gravplass for å besøke kjæresten min. Det er heeeelt grusomt. Savnet er jo fortsatt så enormt. Tok på navnet hans, gikk helt ned til der urnen ble senket, jeg snakket med han. Fortalte hvor mye jeg elsker han og savner han. Håper han vet det 🩷
Etterpå møtte jeg Hild Frøya og datteren hennes, Ingrid, på Stasjonsgården. Vi satt ute i solen og tok en iskaffe. Godt å kjenne våren i luften nå. Vinteren har vært lang og hard.
Dro hjem for å vente på de to damene som skulle komme på visning. De ville komme for å se solforholdene i hagen og bak ved inngangspartiet på ettermiddagen. Tok litt bilder så de fikk sett hvordan det var før de kom også. Mens jeg sto ute hørte jeg isbilen svinge inn Eikelikollen. Tenkte med en gang på Toivo. Husker hvordan han satt seg opp med største smilet om munnen, som en 5 åring på julaften, når han hørte isbilen.
Nå sløsing med Otto og “Spillet” på TV2 (på nettbrettet). Ny visning i morgen kl 18-19.15
Ingen hemmelighet at klokken er bikket midnatt når jeg nå skriver nytt blogg innlegg. Det er nå blitt 7 april og det er litt over syv måneder siden Toivo sovnet inn på Ullevål universitetssykehus i Oslo. Siden han døde har jeg bodd hos mamma og pappa på Skøyen i Oslo. Noe jeg er utrolig takknemlig for. Jeg har ikke orket å bo i huset vårt og jeg innser hvor heldig jeg er som har hatt et annet alternativ. Er ikke alle som har det. Men nå er huset til salgs. Etter første runde med visning i tillegg til to private visninger, er huset fortsatt på markedet.
Selv om jeg er takknemlig for at jeg får bo i Oslo følte jeg på et behov for å komme meg litt vekk derfra også, så i dag dro jeg til Sande og til huset med Otto. Pakket med meg en liten bagg til meg og en liten en til Otto. På vei til huset stoppet jeg på Meny her i Sande for å handle inn litt vann. Ettersom det meste av kjøkkenutstyr er pakket ned ble det pizza rett i koppen. Blir jo begrenset. Mens jeg var I butikken møtte jeg på det paret som kom sist på privat visning. Vi vekslet høfligheter og ønsket hverandre god helg og i det jeg skulle gå ut hørte jeg “hei du, unnhskyld”. Jeg snudde meg og de kom bak meg. De sa de hadde lyst til å komme en tur til så avtalte at de kunne komme i morgen. Så ser positivt på det.
Merker at Otto titter litt etter Toivo når vi er her, men det virker som om det går fort over.
På kvelden kjørte jeg Otto til venninnen min Hild Frøya her i Sande hvor hennes datter, Ingrid, skulle passe litt på han mens Hild Frøya og jeg tok en tur på Stasjonsgården. Det var super koselig å sitte med ei venninne og bare skravle hun fortalte meg at hun og Ingrid hadde vært på kirkegården i Sande i dag og i den anledning vært nede på minnelunden hvor Toivo er. Jeg har tenkt meg dit i morgen. Ikke vært helt der nede ordentlig siden urne nedsettelsen ifjor høst.
Stasjonsgården
Etter Stasjonsgården kjørte jeg Hild Frøya hjem og jeg hentet Otto. Tilbake i huset satt jeg på terrassen og tente et lys i lykten. Det er på en måte godt å være her men også følelseladd. Selv om det meste av tingene våre er pakket ned i esker føler jeg jo Toivo og ser han og livet vi hadde sammen her i hver krik og krok av huset.
