I dag ble det endelig en tur til Stockholm Stadshus. Jeg har kjørt forbi og sett den mange ganger, men aldri dratt for å gå tur i hagen rundt. Det er ikke noen stor hage, men Otto og jeg tok turen. Vi parkerte et lite stykke unna, langs vannet, og gikk rolig bort. På andre siden av vannet ligger Södermalm og med den vakre solen som skinte i dag ble det mange flotte bilder.
Fra Stadshuset er det vakker utsikt over Södermalm og Riddarholmen. Jeg vet ikke hva Stockholm gjør med meg men jeg elsker det. Det er kanskje en av, om ikke den, vakreste byen jeg vet om. Og vil alltid elske min tid her, selv om den har blitt et bakteppe til sorgen etter Toivo. Stockholm har gitt meg rom til å puste, ta tak i sorgen, bearbeide den og byen har tillatt meg å våge å se videre i livet. For uansett hvor jævlig det har vært å miste min elskede Toivo, å bli enke i en alder av 45 og måtte starte på nytt, vet jeg jo at livet går videre. Det skal gå videre og Toivo hadde ikke villet noe annet. Jeg vet han følger med og at han er med meg for resten av mitt liv og det kjennes ingen ting annet enn veldig godt og trygt. Han vil alltid være der.
Jeg vil alltid holde din hånd Toivo – You and me baby
Så tilbake til vakre Stockholm og den fantastisk vakre dagen vi hadde i dag.
Ok, så har jeg blitt påvirket av det svenske språket da det er så og si alt jeg hører. Dessuten syns jeg det er et utrolig vakkert språk og selv om det er veldig likt det norske. så er det en sjarm med det svenske. Det morsomme er jo at de syns det motsatte. Jeg har også skjønt at en del svenske ikke forstår norsk og det overrasker meg litt selv om jeg egentlig var klar over det. Vi har jo vokst opp med Pippi, Emil og hele Astrid Lindgrens verden. Svenskene har jo ikke hatt NRK på tv eller vokst opp med norske barneprogram. Så ved et par anledninger har jeg gravd frem til svenske ordene som må til for å gjøre meg forstått. Ganske komisk at jeg også noen ganger må snakke bare svensk fordi de ikke forstår norsk og engelsken til vedkommende er dårlig.
Denne helgen har vært rolig og avslappende. Det har vært utrolig mye vind her den siste uken. Har fundert på om glassveggene rundt verandaen min ville holde, men det har de. De må jo tåle det tenker jeg også. Så på grunn av all vinden og frykten for å blåse bort, ble det bare småturer her i Hässelby Strand i går. Men i dag måtte vi ut og heldigvis hadde vinden løyet.
Det ble vår favoritt lekeplass, Drottningholms hage. Elsker å bare vandre rundt der med musikk i ørene. Ettersom det var søndag var det naturlig nok flere folk som gikk tur, og da også flere hunder. Da blir jo Otto litt umulig så ble ikke like fredelig tur som vanlig. Men godt å gå litt allikevel.
Etter turen var egentlig planen å dra innom The Dog Bakery på Odenplan med Otto, men da jeg kjørte forbi så jeg at det var ganske fult og jeg orket ikke at Otto skulle bli et problem. Men har lyst til å prøve det en dag, men får dra en ukedag når det kanskje ikke er så mange der. Så da ble det espresso house på Liljeholmen i stedet.
Jeg kunne kjørt rett fra Liljeholmen og hjem, men bestemte meg for å kjøre via Södermalm, Djurgården og Vasastan hjem. Elsker hvordan Stockholm ser ut i solnedgangen. Og med vintersolen som er her nå ble jo hele Stockholm farget i gull. Helt fantastisk.
Nå blir det sløving med Otto og sofaen. Vi snakkes folkens
Ny uke i vakre Stockholm nærmer seg slutten. Det er endelig fredag og helg. Har ingen spesielle planer denne helgen, men neste helg kommer fineste Solveig på besøk. Hun kommer også den helgen som alle Stockholms julemarkeder starter. Vi skal teste ut julemarkedet i Gamla Stan, det er helt sikkert. Ser så vakkert ut så det gleder jeg meg veldig til. Den siste uken er det blitt merkbart kaldere, naturlig nok. Men jeg merker at kulden kjennes annerledes ut her i Stockholm enn hjemme i Oslo. Hele byen er omringet av vann, Mälaren, og det gjør at det blåser mer og det blir kaldere. Derfor har jeg funnet frem den utrolig fine Marius genseren Toivo fikk strikket til meg da jeg lå på Rikshospitalet høsten 2019. Selv om han ikke er med meg lenger, holder han meg fortsatt varm på mange måter.
Denne uken var vi tilbake på Drottningholm for våre ukentlige turer. Jeg kommer virkelig til å savne turene i Knugens hage. Det er lett for meg å gå der med mine ben og kropp. Jeg klarer mer her følelses det ut som.
Jeg har etter en litt lang tørke funnet frem akvarell tingene mine og malt litt igjen. Har lenge villet male noe med Stockholm, så prøvde meg på Stockholm Stadshus, rådhuset. Jeg blir jo inspirert av denne byen, men det er vanskelig for meg å sette meg ned å male. Kjenner meg ikke engasjert nok. Men det ble et par bilder.
I dag var det igjen strålende, men kaldt, så droppet Drottningholm i dag og tok med Otto til Monteliusvägen på Södermalm i sentrum. Elsker Monteliusvägen for den gir de beste utsiktene til byen. Stien er smal og sjarmerende og masse gamle bygninger.
Nå har Otto og jeg kommet oss hjem for en litt sen lunch. Håper alle har det bra der ute.
Da har jeg vært tilbake i Stockholm et par uker. Helgen i Oslo var kjempe koselig, men slitsom så de første dagene tilbake i Hässelby Strand ble tilbragt hjemme med Otto. Så var vi tilbake i rutinene våre med tur rundt Drottningholm. Elsker å gå rundt der med musikk på ørene. Da går jeg i en jevn og god takt og føler at kroppen våner litt.
Vi fikk slottsparken nesten helt for oss selv i senhøst solen. Det var så deilig. Det har vært noen tunge dager denne uken så det var godt å komme seg ut for å tømme hodet rett og slett. Otto og jeg fikk også med oss noen av vaktene som marsjerte litt og det er jo litt stas. Da vi kom dit la jeg merke til at det svenske flagget vaiet og da vi dro var det byttet med vimpel…. Kanskje vi akkurat gikk glipp av Knugen.
Jeg skal jo være ærlig å innrømme at jeg har jo begynt å se fremover i livet. Jeg har jo tidligere skrevet at jeg ikke har vært klar for noe seriøst forhold, men jeg kjenner kanskje meg klar for å se om noe kan utvikle seg etter hvert. Så da jeg var i Oslo var jeg på en liten date i Frognerparken med en veldig hyggelig mann jeg hadde snakker med daglig i fem uker. Daten var veldig hyggelig, praten gikk fint og fikk følelsen av at han også hadde en fin date. Da jeg dagen etterpå kjørte tilbake til Stockholm meldte vi med hverandre på hvert ladestopp… og det ble noen… Jeg har tenkt masse på hva jeg egentlig føler for han, er det for tidlig, er jeg betatt eller hva…. Da jeg kom tilbake til Stockholm sendte jeg en melding for å si at jeg var kommet vel frem, men fordi han skulle opp tidlig på jobb så han ikke den før neste morgen. Så da jeg våknet tirsdag, våknet jeg til en “det er ikke deg, det er meg” melding… legger ikke skjul på at jeg ble lei meg…. sikkert fordi det var den første mannen jeg snakket med og faktisk møtte etter at jeg dyppet tærne ut i “the dating pool”…. that can be a shitty pool. Kommer alltid til å være takknemlig for at han faktisk fikk meg til å føle litt på de følelsene igjen…
Tidligere i uken prøvde Otto og jeg oss på Hagaparken. Kronprinsesse Victoria bor på Haga Slott, som ligger i Solna her Stockholm. Parken var stor og vakker men mye mer kuppert enn Drottningholm så våget meg ikke langt unna parkeringsplassen på grunn av beina mine.
Selv om Hagaparken var kjempefin blir det nok vakre Drottningholm igjen.
I går var det 10.november og bryllupsdagen til Toivo og meg. Den andre bryllupsdagen etter at han døde i september i fjor. Det er jo helt jævlig. Savner Toivo hver eneste dag og sånne dager er jo ekstra vanskelig. Det er 17 år siden vi giftet oss i den Norske Sjømannskirken i Torrevieja og jeg husker det som det var i går.
You and me baby
Mine vakre fine venner her i Stockholm mente jeg ikke måtte være så mye alene så de inviterte meg på middag lørdag kveld før vi også møttes på fika på Espresso House på Liljeholmen i går. Er så glad i de og takknemlig for at jeg har de som venner. Fantastiske venner.
I dag har Otto og jeg bare vært hjemme og sløvet og det har vært kjempe deilig 🥰 Innså i dag at det bare er 5 uker til jeg flytter hjem til Norge. Helt sykt hvor fort dette halvåret i Stockholm har gått. Nå kvelden ❤️
Det har vært noen hektiske uker siden siste innlegg og det er først nå jeg begynner å lande litt igjen. For snart to uker siden kom min fantastiske amerikanske venninne, Amy, på besøk her hos meg i Stockholm. Hun besøkte meg i Oslo bare et par uker etter at Toivo gikk bort i fjor og jeg besøkte jo henne i USA i januar (vi vet alle hvordan det gikk). Anyway, nå skulle hun til London på et evenement og la turen til London via Stockholm. Det var så godt å se henne og vi hadde en super fin uke sammen her før vi sammen kjørte til Oslo.
Vi besøkte VASA Museet og fikk sett Vasa skipet, et absolutt must om man er i Stockholm. Det har vært øverst på in “to-do” liste lenge. Så det var godt. Otto fikk masse ekstra kos som han selvfølgelig elsker.
Testet ut Sturehof som hadde kjempegod mat og så tok vi oss noen drinker. Min første vodka redbull på sikkert 20 år. Så moro og kjenne på livet igjen.
Måtte teste ut restauranten Meatballs for the People like ved Medborgarplatsen. Har aldri egentlig vært noe fan av kjøttboller, men disse var gode. Man kombinere hva slags kjøtt man ville ha i de, eller vegetar om man vil det. Nam nam. Anbefales.
Da jeg begynte å hoste noen dager etter at hun kom til Stockholm, tror jeg hun fikk noen flashbacks til da jeg besøkte henne i USA og jeg havnet på sykehuset i Knoxville. Så jeg måtte pent oppsøke närvården (legevakten) på Karolinska Sjukhuset. Der satt jeg i 5 timer og det ble påvist ingenting. Frisk som en fisk, med en liten hoste, kunne vi trygt kjøre til Oslo…..
Var en litt deilig følelse å komme tilbake til Oslo, selv om det var for en lang helg. Jeg dro på Rikshospitalet for blodprøver, før jeg kjørte til Sande og besøkte Toivo på minnelunden. Det er jo helt forferdelig når man må besøke sin elskede på en kirkegård…..
Lørdagen var ganske tøff for da var jeg invitert til Eckbo selskapslokaler i Oslo på en minnemarkering etter de som donerte organer i 2023, altså min gode, vakre og fine Toivo. Etter hans død donerte han hjerte, lunger, nyrer og hornhinner. Denne seremonien var for å hedre han og de andre heltene, samt takke pårørende. Det er en ganske surrealistisk setting å sitte der som pårørende og også være mottaker av et donor hjertet. Men det var vakkert.
I love you more than words can say
På søndagen var det på tide med årets engelske julekake baking med røring. Alle må lukke øynene, røre i kakerøren og ønske seg noe. Alle måtte røre og vi gjør det etter alder. Den yngste først.
Det var så gøy å se alle sammen, hele familien og Marcus og Helene. Amy var også med og rørte i kaken. Jeg må innrømme at det beste var å se min fineste Marcus igjen. Jeg er så glad i han at jeg klemte på han så mye jeg kunne. Nå er han blitt så voksen at jeg får lov. Tror kanskje det er han jeg savner mest når jeg er her i Stockholm.
Mandag forrige uke kjørte jeg Amy til Gardermoen hvor hun skulle fly til London. Jeg kjørte da rett fra Gardermoen mot Stockholm med Otto. Det var en begredelig lang kjøretur så da jeg kom frem til leiligheten min i Fyrspanngatan var det kjempe deilig å bare legge seg….
Har vært i Stockholm en uke nå og det har ikke skjedd så mye. Skriver mer etter hvert.
tenkte kanskje det var på tide med en liten oppdatering fra livet i Stockholm. Er noen uker siden siste innlegg. Jeg skrev for noen innlegg siden at jeg vurderte å legge ned bloggen. Jeg satt spørsmålstegn med hvorfor jeg egentlig skriver den. Følte nesten det ble som en dagbok jeg burde holdt for meg selv.
Siden siste innlegg har det jo skjedd ting. Like etter innlegget kom Hanne og Hedvig på besøk ett par dager. Vi dro på Kaggeholm, Drottningholm, spiste indisk, gikk gjennom Gamla Stan og litt shopping.
Det var så koselig med besøk og jeg storkoste meg. Etter noen dager alene med Otto, var det igjen klart for nytt besøk. Denne gangen var det Kamilla, Alf-Egil og jentene som kom. Celina og Linnea sov hos meg, mens de andre sov på campingplassen bare noen minutter unna. Det ble ny tur til Kaggeholm slott for å se hvor Young Royals ble filmet, vi var på KFC og spiste lunsj og på Macha Ya, en japansk restaurant ved Tekniskaska Högskolan. Super kos med besøk, det er det alltid. Jeg er så takknemlig for at venner og familie har lyst til å komme en tur.
De siste to ukene siden de reiste hjem til Norge igjen har jeg fokusert mye på min egen mentale helse og Otto. Kroppen kjennes veldig bra og det har vært mange fine turer i vakker høstvær her.
Ivar Los park ved Monteliusvägen er aldri feil når man vil bare pusteVerdens beste Otto
Her om dagen fikk jeg også sett stand-up komiker, Matt Rife. Jeg har vært super fan av han ett par år nå, men har han har stort sett holdt seg i USA. Nå er han på verdensturne og selv om Oslo og Norge for øvrig ikke var på turne listen var det jo flaks at Stockholm var og jeg karret til meg en billett gjennom finn.no. Det var kjempe bra show, men jeg tenker at det hadde vært enda bedre å se han i USA. Følte at han forenklet vitsene sine for et ikke-engelsk talende publikum. Men for all del, super bra. Kanskje jeg får se han i USA neste gang.
I morgen tidlig, klokken 08.00, skal jeg hente Amy på Arlanda. Hun kommer på besøk fra USA og jeg gleder meg så sykt til hun kommer. Hun skal være her hos meg en uke før vi sammen kjører til Oslo. Der skal vi være fire dager før jeg drar hjem til Stockholm…..(hjem faktisk) og hun drar videre til London. Må en tur hjem til Oslo på grunn av blodprøver på Rikshospitalet og skifte av dekk på Leafy.
Nå skal jeg slappe av med Otto og “Bonde söker Fru”…eller det som heter “Jakten på kjærligheten”…. om du lurte så er det like kleint og cringe her i Sverige som i Norge ….
Vi snakkes
– Katie
og husk : Si det for å bli det / Stiftelsen Organdonasjon
Det er en uke siden siste blogg innlegg. Det har vært noen rare dager og energien har ikke vært på topp. Siste innlegg var 19.september, dagen før Toivo sin himmelske 51 års dag. Har innsett at høsten er full av merkedager. 1.september er dagen han pådro seg hjerneblødningen, 3 september er dagen han døde, 20 september er hans bursdag, 10.november er vår bryllupsdag. Slenger du på julaften og den tomme stolen rundt middagsbordet er høsten, som sagt, full.
1.september kom og det gikk overraskende ok. 3.september var tøff. Ett helt år uten Toivo. Føler på mange måter at jeg mistet han to dager før da jeg fikk vite at skadene var uforenlig med liv og vi måtte bare vente på at han sovnet inn…
Derfor var takknemligheten enorm da Solveig hadde øvelseskjørt med Hanne til Sande og besøkte Toivo på minnelunden ett år etter hans dødsfall.
Ble ganske rørt. Dagen etter hans himmelske 51 års dag dro mamma og pappa til Sande og besøkte han.
Forrige helg kom og gikk. Lørdag ble jeg invitert på middag hos Marcus, Rebecca og jentene. Alltid koselig og Otto var med. Ettersom alt er åpent her på søndager, bortsett fra Systembolaget, hadde jeg time hos frisør på Liljeholmen på søndagen. Endte med å gå på Nikita inne på senteret. Håret mitt begynte å se slitent ut. Ikke vært hos frisøren på nesten ett år så definitivt på tide. Bestilte også en fuktighetskur med hodebunnsmasasje. DET var digg!! Og nødvendig.
Tirsdag var det tilbake til Evidensia Söder Djursjukhus i Kungens Kurva og veterinær, Angelo. Han har vært så flink til å følge opp Otto, og meg litt. Dette skulle være en oppfølgings time med blodprøver. Det gikk veldig greit, men da jeg skulle betale kom det tre andre hunder og Otto ble helt ko-ko! Så måtte sette han i bilen i time-out mens jeg fikk betalt 🙄
Dagen etter ringte Angelo og prøvene til Otto var bedre. Verdiene hans var fortsatt lave, men bedre og DET er jeg takknemlig for. Vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten Otto, spesielt det siste året… Glede, trøst og selskap! 3 ting. Mitt lille kinderegg ❤️
Som jeg har skrevet tidligere, Norsk Pasientskadeerstatning svarte med avslag på søknaden min etter Toivos bortgang. Det var selvfølgelig forventet. Det tok 10 måneder før jeg fikk avslaget og nå har jeg 3 uker på meg til å anke. Så her om dagen satt jeg meg ned for å begynne anken… tok ikke lang tid rør jeg var rett i kjelleren igjen. Å lese journalen til ditt livs kjærlighet når det står det bare er negativt er ekstremt krevende. Er det verdt å kjøre meg ned for det som sikkert ender med enda et avslag….
Tok kontakt med koordinator på Drammen sykehus som ga meg kontaktinfo til Pasient- og brukerombudet. De kan hjelpe meg med anken så jeg ikke sitter med alt alene… Jeg sa klart i fra at det absolutt viktigste for meg er hva tiltak Drammen sykehus har sett på for å unngå at dette skjer igjen. Hva konsekvenser har hans død fått. Jeg kommer ALDRI til å mene noe annet enn at Toivo fikk dårlig behandling. Koordinatoren kunne fortelle meg at Drammen sykehus enda ikke hadde fått avgjørelsen til Statsforvalten om det som skjedde.. så vi venter!
I dag kom jeg meg opp og ut tidlig for hadde noen ærender. Dro rett hjem etterpå og hentet Otto. Dro til Drottningholm som kanskje er min absolutte favoritt plass i Stockholm.
I morgen skal Otto til Marie noen timer så jeg får vasket leiligheten ordentlig. På lørdag kommer Hanne og Hedvig og jeg gleder meg sinnsykt 😜
Dette er det viktigste innlegget jeg noen gang har skrevet, så vær snill og les det 🙂 Takk
“Ikke sitt på gjerdet” er en kampanje fra Stiftelsen Organdonasjon. Denne uken er det Donasjons uka med fokus på organdonasjon. Dette er et utrolig viktig tema for det redder liv når et annet liv ikke kan reddes. Mange lurer på om de kan bli organ donor og svaret på det er at ALLE kan bli organ donor. Man kan gå inn på nettsiden http://www.organdonasjon.no noe jeg anbefaler alle å gjøre. Der får du svar på det du måtte lure på og du kan si ja til å bli organ donor selv.
Det har vært nedgang i antall organ donorer i år i forhold til i fjor. I utgangen av mars i år, 2024, var det 594 pasienter i kø for nytt livreddende organ, i dag er det over 600. Man kan enkelt bli organ donor ved si det til sine nærmeste. Slagordet er “Si det for å bli det”. Du kan også legge inn donorkort på mobilen, hente fysisk kort på apotek eller legekontor eller du kan logge deg på http://www.helsenorge.no og registrere deg der. Det aller viktigste er at du sier det til dine nærmeste.
Jeg brenner som sagt veldig for denne saken da jeg har selv kjent på kroppen hvordan det er å være så syk og med en dødsdom hengende over meg. Jeg har kjent på alle mulige følelser av vanvittig redsel, spenning, apati og glede. Det å bli plassert på donasjons listen er en krevende prosess med utredning på Rikshospitalet (det eneste sykehuset i Norge som utfører transplantasjons kirurgi). Noen venter på nytt organ noen dager, noen venter uker, noen måneder og noen år. Dessverre er det også de som dør i denne køen. Pasienten kan ikke være for frisk for transplantasjon, men heller ikke for syk så selve operasjonen blir for risikabel. Det er en hårfin balanse.
Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet
Jeg ventet bare 6 dager på mitt nye hjerte. Jeg var veldig heldig. Jeg kan fortsatt huske den kvelden mobilen min ringte. Min kjære, Toivo, og jeg lå i hver vår ende av sofaen hjemme i Sande og så på TV. Jeg stusset da jeg kjente igjen telefon nummeret til Rikshospitalet i mobilskjermen, men jeg la allikevel ikke to og to sammen. “Hei, er det Katie?”…. i andre enden var en kardiolog som kunne fortelle meg at de hadde et hjertet til meg. Toivo spratt opp av sofaen og fant en av de tre baggene han hadde pakket til meg. Han lagde tre bagger, en til hver bil, og en som skulle stå hos mamma og pappa i Oslo. Han hadde bare ikke kommet så langt, så alle tre var i huset. Jeg fikk beskjed om at “organet er ikke her nå, du kan komme klokken 07.00, fastende”.
Takket være at noen sa ja til organdonasjon hadde jeg en sjans til å leve videre. Når livet til donoren ikke var mulig å redde.
Dette var dagen etter hjerte transplantasjonen min.
Dette er en ukes tid etter transplantasjonen. Jeg husker selv ingenting av min første “tur” på sengekanten. Med hjelp av tre intensiv sykepleiere og en fysioterapeut ble holdt oppreist på sengekanten. Med multiorgansvikt med 23t i døgnet dialyse i 6 måneder, et lite hjerteinfarkt i det nye hjertet to måneder etter transplantasjonen og infeksjoner i kroppen, var jeg døden nær så mange ganger at jeg tror Toivo og resten av min familie mistet tellingen. Men de mistet ALDRI håpet. Nå er det godt over 5 år siden og selv om jeg sliter med noen senskader, så lever jeg. Takket være et ja.
En annen grunn til at jeg brenner for dette er fordi for ett år siden raste min verden sammen da Toivo fikk et krampeanfall og gikk med bakhodet i gulvet på akuttmottaket på Drammen sykehus. Etter en CT ble det påvist en begynnende og alvorlig blødning på hjernen. Innen han var kommet til Ullevål Universitetssykehus, var skaden så stor at det ikke ville være “forenelig med liv”. Sammen med Marcus og mine søsken, Hanne og Thomas, fikk vi denne hjerteskjærende beskjeden om at vår mann, pappa og svoger nå kom til å dø av denne hjerneblødningen. Det var aldri noe tvil om at vi ville si ja til organdonasjon. Den nevrologiske kirurgen som kom og snakket med oss fikk aldri sjansen til å spørre oss om det fordi vi visste Toivo sitt ønske, så jeg sa det høyt.
Etter to dager på Nevroligisk intensivavdeling på Ullevål, ble Toivo erklært hjernedød, og da også død. Vi satt sammen med han hele den helgen og jeg satt sammen med han helt til ansatte fra transplantasjons enheten på Rikshospitalet kom for å hente han.
Jeg vil alltid holde deg i hånden Toivo
Jeg har sittet på begge sider av organdonasjons saken. Jeg er organ mottaker og jeg er pårørende til en organ donor. Jeg er så glad i livet, selv om dagene uten mitt livs store kjærlighet er ufattelig tunge, er jeg takknemlig for at jeg lever og jeg er stolt av Toivo som “sa JA” så vi kunne si ja for han. Ett par måneder etter at han gikk bort var Marcus og jeg på Ullevål hvor vi fikk informasjon om at Toivo hadde donert hjerte, lunger, nyrer og hornhinner. Fire mennesker har nå fått livet i gave, som jeg fikk, og en pasient har fått bedre syn. Hvor fantastisk er ikke det.
Så hopp ned fra gjerdet om du sitter der og bli organ donor. Snakk med dine nærmeste så de kjenner til ditt ønske.
De siste dagene har Otto og jeg kost oss masse med ei tidligere barndomsvenninne som jeg igjen har fått kontakt med: Fine Katrine som er datteren til en god venn av min pappa. Hun er halvt svensk og har tidligere bodd og studert i Stockholm. Hun kom til Stockholm på mandag, for to dager siden, og hun bor hos sin fetter og hans kone. De bor også i Hässelby, 2 min med bil fra meg.
På mandag var Otto og jeg invitert da Katrine kom. De elsker alle hunder og Otto ble ganske så populær. Så vi ble invitert tilbake på middag i går. Hennes fetter Ola og konen, Marie, er kjempe hyggelige og det har vært godt å komme seg litt ut. Har tidligere sagt og står fortsatt ved at jeg er alene, men ikke ensom her i Stockholm. Det er en forskjell. Så det er absolutt hyggelig å komme seg ut og møte andre.
I dag hentet jeg Katrine, hadde med Otto i bilen, og vi kjørte inn til Stockholm sentrum. Vi kjørte inn og parkerte på Strandvägen ved Dramaten og Kungsträdgården. Jeg har ikke vært så gira på å ta med Otto inn til Stockholm sentrum, rett og slett på grunn av at det er så mye trafikk, folk, barnevogner, sykler, el sparkesykler og aktivitet. Jeg vet at det stresser han. Men i dag tok jeg han med fordi vi tenkte oss til Kungsträdgården og vi skulle ikke gå masse rundt. Vi tuslet bort til den lille parken og satt oss på Calle P. Bestilte lett snacks og Otto fikk vann. Som jeg har skrevet før syns jeg Stockholm er mye mer hundevennlig enn Oslo. Så Otto var hjertelig velkommen.
Etter at vi var ferdig på Calle P kjørte vi innom Liljeholmen Galleria for å gå på Ica Kvantum. Den beste, fineste, mest ryddige matbutikken jeg tror jeg noen gang har vært på. Så oversiktlig og delikat. I ferskvaredisken var en egen bar og noen sitteplasser hvor man kunne kjøpe litt tapas lignende mat og ta et glass vin….Skulle likt å se det i Norge.
Jeg kjørte Katrine hjem og hun lånte med seg Otto, mens jeg dro hjem og slappet av litt og skiftet. Så var det tilbake til Katrine, Ola og Mari på onsdags taco. I morgen reiser Katrine og jeg skal kjøre henne til Arlanda. Ola og Marie var så opptatt av Otto så Marie sa han hun gjerne kunne passe Otto om jeg ville det en dag. Så vi vekslet mobil nummer. At Ola også fylte luft i dekket mitt var jo bare så digg. Evig takknemlig for det.
Nå har Otto og jeg kommet oss hjem. Håper alle har gode dager. Savnet etter Toivo er ubegripelig stort, men takknemlig for noen gode dager og flotte folk i livet mitt 🙂
Nå som jeg er i Stockholm prøver jeg å ta med meg Otto litt rundt. Jeg syns de er mye flinkere her til å tilrettelegge for hunder. Det kan jeg sette pris på. Selv om området hvor jeg bor er rolig og fint er det ikke så super koselig området å gå tur i så ender alltid med å ta med Otto i bilen og dra et annet sted. Ofte faller det på hundeparken, stranden eller Drottningholm. På Drottningholm kan man jo gå i en evighet og det er jo så vakkert. På søndag som var bestemte jeg meg for å dra tilbake til Kaggeholm slott på Ekerö. På søndager er det ganske mange turister i hagen rundt Drottningholm og da er det mer stress med Otto. Det krever litt mer å komme seg ut til Kaggeholm så der er det roligere. Det er også her de spilte inn Netflix serien Young Royals.
