Ikke noe nytt at jeg har smerter i beina, men det er fredag så da er det lov med litt kos også. Været var like begredelig som i går, men etter en lang og sløv morgen med gutta, var det godt å komme seg ut. Hadde sagt ja til å dekke tre timer i resepsjonen på Drammensbadet.
Men tre timer var mer enn nok for meg i dag. Ble nødt for å ta noen smertestillende nå på kvelden etter middag. Selv om jeg ikke kan bruke rullestolen til enhver tid, vil det jo hjelpe meg noe veldig og kanskje gi meg noe mer smertefri hverdag. Får kanskje heller ikke så rare blikk når jeg parkerer på handicap parleringsplass og tar ut en rullestol.
Nå er det lov med litt kos i form av godis. Mamma kjøpte meg noen Lindt sjokolader i Sverige forrige uke. De er jo halv pris der borte. Elsker de! Innbilder meg at de er sunnere også når det er høyere prosent kakao….hehe
Husk folkens, min nye avsluttende oppfordring…. gå inn og les
Lurer på om det er årstiden, været eller bare formen, men det er lenge siden jeg har vært så trøtt. Enda jeg sover om natten, i alt fra 7-9 timer, og har en fin døgnrytme. Kanskje det er fordi jeg har min kjære hjemme på fulltid nå. Det er jo litt anderledes.
På den gråeste og kjipeste dagen ever, sett værmessig, dro vi avgårde til en avtale på NAV hjelpemiddelsentralen i Stokke. Jeg hadde sovnet på sofaen før vi skulle dra så hadde mest lyst til å bare bli på sofaen. Men dette var viktig.
Vel fremme ble vi tatt i mot av en hyggelig mann og koselig dame som tok oss med inn på et stort rom som var fult av alle slags rullestoler og scootere. Etter litt prøvekjøring og noen tårer fant vi den elektriske rullestolen som passet mitt behov best.
Denne kunne jeg lett kjøre med en liten joystick, lett ta fra hverandre og legge i bilen. Så da blir det spennende å se hvordan dette vil gjøre livet lettere og bedre. Men i en alder av 40 år, så kjente jeg på mange følelser inne i det store og kalde rommet der nede i Stokke. Tror jeg må kjøpe meg en lekker Louis Vuitton til å henge bak….hehe. I do love my luxury ❤
Jeg har fått så utrolig mange hyggelige meldinger, at folk bryr seg og ønsker meg vel. Jeg vet at jeg blir sykere før jeg blir bedre. Men jeg skal bli bedre. Det finnes ikke noe alternativ.
Fikk en grå kjøretur hjem til Sande. Man kan se at høstfargene nesten klamrer seg fast i naturen før de blåser helt bort og gir vei for kulde og snø. Nå som værmeldingen viser varmegrader fremover så håper jeg i hvert fall at solen kan titte frem igjen.
Kald i kroppen var det godt å fyre da vi kom hjem. Fikk spist litt middag, rester fra i går, før jeg sluknet på sofaen et par timer.
Hjemmedag i dag. I går var vi på Stasjonsgården i Sande og spiste lunsj med mamma og pappa, men jeg var så trøtt og slapp. Så i dag var det godt å bare være hjemme.
Med mange tanker som farer i hodet om dagen. Hadde en rolig morgen med Arne, Otto, kaffekoppen og litt TV.
Selv om jeg fort får vondt i beina når jeg står på de for lenge, er det virkelig terapi i å stå på kjøkkenet og lage noe. I helgen lagde jeg et brytebrød med urter, så i dag prøvde jeg meg på samme brytebrødet, men uten urtene og byttet ut deler av hvetemelet med siktet fullkorns hvete.
Etter etterheving og en ny liten pause på sofaen mens brytebrødet sto i ovnen, var de klare.
Jeg hadde nok deig til overs, så jeg lagde et flettebrød som jeg skjærte opp og slang i fryseren. Det fungerer så godt å fryse, så why not.
I morgen skal vi en tur til Stokke og hjelpemiddelsentralen i Vestfold. Der skal jeg prøvekjøre elektriske rullestoler for å finne den som vil være mest aktuell for meg. Jeg håper kanskje jeg kan få den før jul og er jeg heldigste, før den verste snøen. Den skal jo være med på å øke livskvaliteten min. Det er jeg sikker på at den kommer til å gjøre, for nå orker jeg jo ingenting.
Lagde en digg shepards pie til middag og nå er det straks Farmen. Håper dere alle har en super kveld.
Sov i Oslo i natt. Hos mamma og pappa på Skøyen. Jeg var så trøtt i går at jeg rett og slett ikke turte å kjøre til Sande. Om du leste innlegget mitt i går, så var det en ganske krevende og emosjonell dag.
For to dagen siden ble min kjære syk og etter en tur på legevakta og sykehuset, kom han hjem i går og trengte hvile. Er jo bekymret for han, men jeg er sikker på at alt blir bra.
Sov godt til jeg våknet av meg selv i dag. Det var ingen Arne eller Otto som vekket meg tidlig. Men det var utrolig koselig da jeg kom meg opp og hørte at svigerinnen min, Marit, var på vei med Sebastian (3 år) og Emilie (1 år). Familie er utrolig viktig. Jeg orker kanskje ikke løpe rundt, herje med de og andre fysiske utskeielser, men jeg elsker å være med de.
Hjemme nå med Toivo og hundene. Det kjennes godt å være der jeg hører hjemme. Slitt mye med smerter, så måtte bare ta noe smertestillende. Fikk noe sjokolade av mamma og pappa, som de kjøpte i Sverige. Så nå er det rolig i heimen. Håper dere alle får en god fredag kveld og en super helg. Og husk en ting, selv om det er klisje, fortell de rundt deg at du er glad i de. Du vet aldri hva morgendagen bringer…. hvis den kommer. Det er ikke gitt.
I dag fikk jeg oppleve noe helt spesielt. Gjennom mine 40 år har jeg blitt operert 11 ganger i hjertet. Noen ordentlig store operasjoner og noen mindre. Tre av disse, en i 1988 da jeg var 10 år, en i 2004 og en i 2005 da jeg var henholdsvis 26 og 27 år, var det en hjertekirurg som heter Harald Lindberg som sto “bak spakene”. Han har fysisk holdt mitt hjerte i sine hender, han har vært med på å redde livet mitt og han betyr utrolig mye for meg.
På bilde her er jeg 10 år og ligger på intensivavdelingen på gamle Rikshospitalet i Oslo sentrum etter min femte hjerte operasjon.
Etter en lang karriere skulle denne fantastiske mannen, som jeg alltid blir litt satt ut av når jeg møter, hedres med kongens fortjenestemedalje i gull på Rikshospitalet. En velfortjent heder av en mann som virkelig har utrettet så mye innen hjerte kirurgi, og da kanskje spesielt barnehjerte kirurgi.
Det var utrolig godt, emosjonelt og tøft å sitte i det rommet og høre taler til han om “gamle dager”. Jeg satt der og visste at jeg var et produkt av et enormt arbeid, forskning, dyktighet og en sta og sterk vilje.
Da jeg forlot Rikshospitalet satt jeg noen minutter i bilen før jeg kjørte ned til min søster i Pilestredet Park. Da jeg gikk opp fra bilen for å ringe på, kom jeg plutselig til å tenke på ironien av at Pilestredet Park nå står der gamle Rikshospitalet en gang i tiden sto.
