Så koselig at du er der. Nå kjenner jeg endelig at jeg har energi til å oppdatere bloggen. Siste innlegg var 4 juli, dagen før operasjonen. Jeg kjente på nervene, men også på utålmodigheten på å bli ferdig. Etter hjertesvikt og ny hjerteklaff i 2012, livmorkreft ifjor kjenner jeg at dette må bli siste. Hjertet blir jeg aldri ferdig med, men det vet jeg.
Operasjonen skulle ta 1,5-2 timer, men det endte opp med å ta 4 timer. Den var velykket og jeg ble sendt på intensivavdelingen. Så videre ned på overvåkningen. Desverre hadde det høye nivået av tyroxin (som produseres i skjoldbruskkjertelen) såpass høyt allerede at det, pluss narkosen og morfinen (som jeg måtte få mer av ettersom operasjonen tok lengere tid) rett og slett forgiftet kroppen min. Jeg fikk nyresvikt og ble lagt rett på dialyse og opp på thorax intensiven.
Jeg ble liggende i en nesten komatøs tilstand 3-4 dager. Min søster kom hjem til Oslo fra Paris etter anbefaling og det så ikke lyst ut. Jeg har selv veldig lite minne fra de dagene. Jeg kan huske stemmer, noen som ropte på meg på å våkne og noen ansikter.
Mat var jo et ikke tema for meg og jeg tror kanskje frustrasjonen var tilstede hos min familie. Jeg kan huske alle sa “du må spise litt”, “kan du ikke bare drikke litt av denne” og sånne ønsker. Ufattelig trøtt og lost fikk jeg i meg noe, men husker alt var jævlig. Hanne hadde til og med stått på kjøkkenet til mamma og lagd noe puremat og macaroni med litt kjøttsaus. De ble liggende i fryseren. Etter hva jeg tipper er 3-4 dager hadde jeg kommet meg såpass at jeg kunne flyttes fra intensiv avdelingen til kardiologisk overvåking.
Jeg avslutter nå. Takker for alle hilsninger, bønner, tanker, støtte og tilstedeværelse. Jeg fortstetter i morgen for det slutter ikke her. Det er gått vel 6 dager siden overflyttingen.
Mandag morgen og livet vender tilbake til sykehuset. Blodtrykksmåling, blodprøver, opp på vekta og andre morgenrutiner.
Kom ikke så veldig langt ut i frokosten før kirurgen fra øre/nese/hals kom opp for en prat. Han ville kikke ned med kamera igjennom nesen på stemmebåndene mine. Det var en liten hyggelig opplevelse uten bedøvelse så da han sa han ikke kunne se den høyre siden så godt, måtte jeg ned på poliklinikken og gjøre det en gang til. Der fikk jeg heldigvis bedøvelse i nese og hals, men de syns begge stemmebånds nervene så fine ut så det var jo bra.
Mamma og pappa kommer en tur igjen. Vi satt på rommet da anestesilegene kom. Og kardiologen kom. Etter at de var gått gikk vi ned. Etter en kaffe dro pappa. Mamma og jeg tok en tur innom sykehus kirken. Tente lys og satt i stillhet. Ganske godt noen ganger.
Da mamma dro var jeg ganske så sliten og full av nerver så jeg fikk to “venner” som roet meg ned. Vips så sovnet jeg og godt var det. Tror virkelig kroppen trengte det. Gruer meg veldig for narkosen og det som skal skje. Mange som sier “ja, men du har jo vært igjennom merr enn dette”….. ja, ser tankegangen, men det har ingen betydning. Nok nå.
Frem med helse pleddet og litt godt så er liksom noe bedre.
Nå er kvelds cocktail en servert så da sier jeg sjalabais og hei sveis til Jon Blund.
Om 24 timer er jeg ferdig, en skjoldbruskkjertel mindre og sover på intensiven. Igjen, tusen takk for gode ord, besøk, gode tanker og well wishes.
Det ble faktisk litt mer aktivitet i dag enn i går. Utrolig nok. Våknet av meg selv først kvart over ni i dag. Det var jo litt overraskende for vanligvis hjemme er jeg jo oppe mellom 7 og 8 og her blir man jo stort sett vekket for å ta målinger og medisiner i åtte tiden.
Etter at jeg fikk på meg klær kom tante Katies lille-gull på besøk med min bror og svigerinne. Nå var det en stund siden jeg hadde sett han så det var kjempe stas for meg.
Besøk trekker tankene og bekymringene litt vekk og man får en pause. Rett før de dro kom min elskede og det var så godt å se han. Måtte få ny veneflon ettersom den jeg hadde har sittet siden torsdag.
Han ble et par timer før jeg fikk en times lur før mamma, pappa og tante Bjørg kom. Vi satt oss på kjøkkenet/stua på avdelingen og mens vi satt der kom anestesi legen som skal passe på meg på tirsdag. Hun fortalte at det blir mest sannsynlig i 8 tiden og det er digg. Blir man liksom ferdig med det.
Selv om jeg får masse vanndrivende så får jeg ikke ut nok væske så idag har jeg fått to runder furix intravenøst vanndrivende og det ser kanskje ut som det endelig virker. Lite keen på kateter kjenner jeg.
Tusen takk for gaver, lykkeønskninger og kjærlighet. Det betyr så utrolig mye. Kjenner kroppen er sliten og alle tanker og bekymringer sliter fikk jeg to valium. Det hjelper. Kroppen får en liten pause.
Nå skal roen senke seg over rom 3043. Vi snakkes folkens.
Heldige meg fikk enda en god natt. Oppe en gang og sovnet heldigvis ganske så raskt igjen. Kan ha noe med “godsakene” jeg fikk da jeg la meg.
Morningen startet med regn piskende på vinduet. Så var det pille frokost. Har som regel stålkontroll på medisinene mine, men nå som de endrer medisinene fra den ene til den andre dagen har jeg falt helt ut av det.
Mamma og pappa kommer opp og sammen gikk vi ned i kafeen. Er litt hyggeligere å sitte på rommet, selv om jeg har det alene. Godt med en is og kaffe, selv om været var begredelig.
Kom opp på rommet og la meg. Fikk sovet et par timer og det var digg. Det skjer jo ikke en dritt her i helgene så man må finne på sin egen underholdning. Heldigvis hadde mamma med deg nettbrett sitt så nå har jeg Netflix og engelske tv kanaler. Som dere ser, syder det ikke akkurat av aktivitet. Like greit jeg ikke tok med meg pentøy og dansesko.
Været klarnet opp og jeg fikk sitte litt ute på terrassen. Takk og lov for at det ikke er lov å røyke ute på sykehus område lenger. Det er så forferdelig.
Nå har jeg vært en tur i kiosken. Kjøpt meg en bok, noen blader og skal sløve litt. Må lade opp til en enda mer spennende dag mañana.
Denne dagen har gjort meg ganske sliten og full av informasjon. Etter en imovanen i går kveld sov jeg nesten gjennom hele natten. Og godt var det for jeg var ganske så sliten etter alt oppstyr. Har aldri kommet på poliklinikk time for å bli lagt inn. Men skjønner jo nå at det var det beste.
Morningen starter jo som vanlig på sykehus med blodprøver, målinger og andre mindre spennende saker. Da jeg tuslet ut av rommet for å ta meg en kaffe i ro og fred traff jeg på kardiologen min som forteller meg at tyroksin verdiene som skal ligge på 20 , men som har hos meg ligget på mellom 45-55 nå hadde hoppetau opp over 100. Det var helt uaktuelt å vente til etter sommeren en med å ta ut skjoldbruskkjertelen. Tok meg en rusletur ut av avdelingen med tanker snurrende rundt.
Vel tilbake på avdelingen kom den ene legen etter den andre og det kom så masse informasjon så man må virkelig holde tunga rett i munnen og øra på stilk.
Ved lunch tider kom mamma og pappa og etter hvert kom også snilleste Hege. Vi satt nede i kafeen og tok en kaffe og skravlet om alskens. Hun hadde med seg en cola zero, bladet Elle som jeg prøver å holde igjen litt på så jeg kan fordele lesingen utover helgen) og en gave. Det var en kjempe lekker Dior neglelakk. Det er jo fy med neglelakk på sykehus, så det var jaggu godt de hadde neglelakk fjerner på apoteket.
Navnelappen er på plass, noe sent, så nå skal roen senke seg.
Nå er det fredag kveld, jeg har fått besøk av noenoen søte venner. Tror ikke de holder kvelden ut, vi får se.
Dagen i går ble ikke helt som planlagt. Da jeg sto opp kjente jeg at jeg var fortsatt veldig trøtt, men jeg var kanskje hakket bedre enn dagen før. Den tilbragte jeg jo stort sett i seng. Vi har jo alle vært trøtte, og da mener jeg skikkelig trøtt, men dette var noe jeg aldri hadde kjent før.
Var egentlig ganske fornøyd med at jeg var litt mer våken. Satt meg i bilen, dro på Statoil (får meg ikke til å si Cirkle K) og fylte koppen min med kaffe før jeg svingte opp på ufattelig kjedelig E18 inn mot Oslo.
Det er kanskje noen som syns dette merkelig at en jente (for ung til å være dame…haha) på snart 40 år har med seg sin mamma på en sykehus time, men når man har levd med en kronisk og alvorlig (til tider) dødelig hjertefeil kan det være utrolig deilig å vite at det sitter noen ved siden av og er der for deg. Og i dag skulle jeg ha time på vanlig GUCH poliklinikk. Etter prøver og undersøkelser så bestemte de seg for å legge meg inn. Ble litt satt ut selv om jeg vet det er det riktige. Tenker på min kjæreste som er hjemme alene og bekymret.
Viste seg at bare på den to siste månedene har hjertet mitt jobbet dårligere. Det er jo omtrent samme tidsperiode som dette med stoffskifte har herjet. Vet ikke så mye mer enda. Da jeg spurte hvordan lenge jeg skulle bli sa legen at “du blir til vi har lagt en plan”…… eh…ok
Kanskje de diskuterer å fremskynde operasjonen for å fjerne skjoldbruskkjertelen allerede nå. Who knows. I hvert fall ikke jeg…..
