Startet dagen på Skøyen med en frokost sammen med mamma før jeg kjørte opp på Rikshospitalet og hentet Toivo. Det var godt å se han og godt å få han med meg. Rikshospitalet har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Man blir veldig overveldet å gå nedover korridorene der og vite at jeg har sloss for livet mitt flere ganger her. For noen fantastiske mennesker de er de som jobber der.
Da var vi kommet oss hjem til Sande, til Marcus og hundene. Det er utrolig deilig å sitte i sin egen sofa og å ha sine egne ting rundt seg. Nå har vi ikke vært borte lenge, men det har vært noen krevende dager og da er det ekstra godt. Nå er julen rett rundt hjørne og vi har litt å ordne i. Må kjøpe mat, julegaver, ordne ferdig hjemme og andre førjuls gjøremål. Nå er ikke det noe unikt for oss, men energinivået vårt er ikke akkurat på topp.
I dag er det 13 desember og St. Lucia dagen. I deg vi skulle dra fra Rikshospitalet kom Lucia toget til barnehagen. Masse små, nydelige, hvitkledde barn med glitter, lys og kroner. Det var nesten et magisk øyeblikk for alle andre ved hovedinngangen stoppet opp. Alt fra stressede leger og sykepleiere til alvorlig syke pasienter fikk et smil om munnen. Da jeg kom hjem unnet jeg meg en lussekatt jeg kjøpte på kiwi med et kopp gløgg og en klementin.
Ringte Hedvig for å gratulere henne med 12 års dagen. Det er jo helt sinnsykt hvor fort de vokser.
Nå i kveld har vi spist middag, sovet på sofaen og kost med hundene. Må innrømme at jeg har tatt smertestillende på grunn av beina. Har ikke vært til fotsoneterapi på en liten stund og det merkes.
Nå er det “Bad Moms Christmas” på TV så vi snakkes!!
Var super deilig å bare ligge å sløve i sengen i dag tidlig. Jeg våknet av at Elle mjauet intenst på utsiden av døren, så åpnet den så hun kunne komme inn. Lå i sengen og hørte på murringen hennes og trikken nede på Thune. Måtte komme meg opp for vaskedamen til mamma skulle komme og jeg skulle tilbake på Rikshospitalet til Toivo. Det var så godt å se han, snakke med han og se at alt var bra. Jeg hadde med noe brus og en liten pose M sjokolade fra kiosken ved hovedinngangen. Det er rart å være pårørende. Jeg er ikke helt vant til det. Etter en time inne med Toivo gikk jeg over broen til GUCH kontoret hvor jeg møtte kontaktsykepleieren Katrine. Det er alltid godt å snakke med henne og hun hadde litt tid. Fikk luftet meg litt, vi lo litt og skravlet. Gikk tilbake til Toivo som da hadde fått lov til å reise seg opp og komme seg ut av sengen. Vi gikk sammen bort til skranken på avdelingen, klemte og kysset hverandre før jeg dro videre.
Satte meg på 17 trikken nedover fra Rikshospitallet og ned til Jernbanetorget. Jeg er jo født og oppvokst i Oslo, og selv om jeg ikke har bodd her de siste 12 (snart 13) årene, vil jeg alltid føle meg som en Oslo-jente. Selv om jeg ofte er hos mamma og pappa, og nå også Hanne og jentene, er jeg jo aldri i sentrum ellers. Følte meg litt som en turist der jeg stod og tok bilder i byen.
Gikk inn på Oslo City og møtte Anja. Etter en formiddag hvor jeg har holdt pusten for hvordan alt skulle gå, var det godt å komme ned til byen, møte ei venninne og bare puste ut. Hadde ganske mye smerter i beina, så orket ikke gå mye inne på Oslo City. Jeg burde jo egentlig handlet litt julegaver, men en cocktail var rett og slett mer fristende. Dessuten var det så sinnsykt mye folk i byen at jeg ble nesten svimmel. Tror jeg tar julegavene på Gulskogen i Drammen en formiddag når de åpner og satse på at det ikke er altfor mange andre der samtidig.
Anja og jeg gikk over veien til TGI Fridays hvor vi tok en matbit og jeg slappet av med en veldig god Mojito. Den var kjempegod og det var deilig og senke skuldrene. Se på folk, skravle, spise og bare nyte livet med julelys hvor enn du så.
Det ble jo ikke akkurat veldig sent. Tok trikken hjem til mamma og pappa hvor jeg skal sove til i morgen. Slappet av på sofaen, tror faktisk jeg duppet av en liten stund…..kanskje det var den mojitoen….hehe. Ønsker dere alle en god natt og en fredlig og stressfri førjulstid. I morgen reiser vi hjem til Sande, og det skal bli veldig godt. Blir godt å se Marcus og kose med hundene igjen. Natta folkens.
Startet tidlig i dag med en nydelig soloppgang. Vinteren har tatt tak i Sande også og selv om jeg ikke er veldig glad i kulde, blir som oftest soloppgangen vakrere på vinteren. Arne og Otto elsker å være ute og leke i snøen.
Etter litt frokost og pakking av bagg, kjørte vi til Oslo. Så da er jeg her i Oslo igjen. Nå er jeg på Skøyen hos mamma og pappa etter en lang dag på Rikshospitalet. Det er jo mitt andre hjem og jeg har tilbragt utallige timer og dager der, men i dag var det ikke meg, men min kjære som var pasient. Etter noen prøver, prat med lege og sykepleier kunne vi dra ned til Skøyen. Møter alltid på kjentfolk der og gjorde det i dag også. Møtte to av GUCH sykepleierne og andre som ikke helt skjønte at det ikke var meg som skulle ligge der da de leste Toivonen på pasientlisten.
Jeg så det hang en lapp på kjøkkenet på kardiologisk sengepost om sosialt treff for hjertetransplanterte en gang i uken. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg kanskje er med på treff en gang i fremtiden. Who knows? ♥️
I kveld kjørte jeg han opp til sykehus hotellet hvor han skal sove til i morgen. Føler virkelig at dette bare er en liten dump i veien før vi kan kose oss hjemme med jul.
Det er litt rart å være pårørende. En opplevelse jeg ikke er vant med og ikke unner noen. Det høres kanskje rart ut, men jeg er god på å være pasient jeg, ikke pårørende. Å sitte i en stol og at legen ikke snakker til meg er bare unaturlig. Gleder meg til å dra på Rikshospitalet i morgen og se min kjære igjen når han er ferdig. Skal bli så godt.
Nå er det sløving på sofa, en annen ting jeg er utrolig god på. Håper dere alle har en fin kveld. Så snakkes vi snart.
For noen uker siden ble jeg nødt for å legge ut en annonse etter noen kunne bli vår nye vaskehjelp i huset. Jeg har ikke kapasitet til å vaske lenger, så hadde ikke mye valg. På fredag som var kom hun jeg valgte. Det fungerte kjempefint og jeg var veldig fornøyd. Det var utrolig godt å få huset rent og vi har allerede avtalt ny tid rett før jul. Det blir digg.
I går var jeg i Oslo hos Hanne og jentene for pepperkakebaking. Det er jo en super koselig juletradisjon og det var en av de tingene jeg har gledet meg mest til etter at de flyttet hjem til Norge.
Vi ble ganske fornøyd med resultatet og jeg skal lage noen selv hjemme. I år skal jeg gjøre som Hanne, lage min egen prpperkakedeig. Det blir jo så mye bedre.
Nå som huset er rent og pent, kunne vi pynte til Jul. Det er alltid kos i å finne frem pynt man pakket bort i fjor. Det er som å pakke opp minner. Noe pynt har du hatt lenge, noe har man arvet, noe er av affeksjonsverdi og annen pynt er ikke fult så spesiell.
Nå er huset julepyntet utvendig og inne. I morgen drar vi til Oslo i tre dager mens Marcus blir hjemme med Arne og Otto. Blir noen krevende dager, men når vi kommer hjem, kan juleroen senke seg.
It’s me…. ikke verdens beste form i dag. Tror kroppen nå viser tegn på utmattelse. Utmattelse sier du? Du som er ufør og hjemme hele dagen? Du blir vel ikke utmattet? Eh…..jo, det kan jeg bli. Hvis du ser for deg utfordringer du har i livet. Se for deg de som legoklosser som du stabler oppå hverandre. Hvor høyt blir tårnet før det faller?
Kjennes ut som mitt tårn nærmer seg toppen. De siste månedene har det vært så mye, og ikke bare med min helse, men ting rundt meg som jeg ikke har kontroll over.
I går tok jeg en pause fra tanker og huset. Sammen med Marcus dro vi i hundeparken med Arne og Otto. Der møtte vi en mann med en 9 måneder gammel dvergdachs tispe, Tinka. Det er så godt å se gutta kose seg, løpe, herje og leke fritt.
I ettermiddag har formen vært dårlig. Kvalm, svimmel og slapp. Det føltes ut som angstanfall og det er ikke alltid så lett å bestemme seg for om det er noe alvorlig eller om det er angst. Er så lei…. julen er bare noe fjernt jeg vet skal skje om 2 1/2 uke, julegaver er et evig mas….! Ikke noe annet enn en jævla kjøpefest av stress!
Nå skal jeg sløve til Toivo kommer hjem, så er det vel snart natten.
Etter å ha lest en litt trist Facebook melding for et par dager siden, har jeg slitt litt med å sove. Natt til i dag lå jeg våken ganske lenge med tankene mine. Og de er det ikke få av. Angsten og usikkerheten var i aller høyeste grad tilstede. Jeg må ha sovnet for jeg ble ganske forfjamset da Toivo vekket meg for å si at Marcus satt i Drammen uten mulighet for å komme seg hjem. Da måtte jeg jo opp og dra og hente han. Heldigvis sovnet jeg igjen ganske fort da jeg kom hjem i 3 tiden…..jesp!
Sitter nå på sovesofaen til Hanne og jentene i Pilestredet Park. Dro innover til Oslo i ettermiddag, pappa kom og vi har spist middag her. I morgen kommer nevøen min Sebastian og vi skal bake litt og pynte juletre sammen.
Klokken er blitt snart halv ett på natten, jeg kan høre trikken passere, en lyd jeg liker. Liker lyd. Lyd=liv! Morsomt å se folk i gatene, på vei hjem fra en tur på byen, noen litt ustø på beina, andre med en sliten kebab.
I dag fikk jeg laget berlinerkranser til jul. Må lage flere, men noen er bedre enn ingen. Toivo og jeg dro inn til Oslo for å feire mamma. Vi kom som en overraskelse, og sammen med henne, pappa, Hanne, Solveig og Hedvig, fikk vi feiret henne med kake og gave.
Da har det bikket midnatt og det er blitt 1.desember. Det er helt sykt hvor fort tiden går. Føler ikke at det bare er tre uker igjen til julaften, knapt kjøpt en eneste julegave og føler ikke så mye på den store julestemningen. Men den kommer vel. Jul er for meg en blanding av det koselige, tradisjonelle og familietid. Men den har også litt tristhet og savn. Jeg blir mer tankefull rundt juletider. Jeg tenker på de som ikke er her lenger.
En jeg tenker mye på er min lille dvergdachs, Mack. 18 desember i 2015, 6 dager før vi skulle ha julefeiring med familien hjemme hos oss, ble han brått borte. Han var akkurat fylt 6 år. Fra 2011-2013 var jeg så alvorlig syk med hjertesvikt at jeg kom nær døden flere ganger. Han virket aldri fra min side. Hjemmesykepleiere, oksygenmaskiner, slanger, maskiner og daglige sprøyter….der var han. I timesvis lå jeg med han på sofaen. I 2015 måtte jeg slippe taket på en liten krabat som fylte et tomrom. Jeg kunne ikke få egne barn og selv om han var en hund, var han ALDRI “bare” en hund. Om man ikke har hatt en hund, så kan man heller aldri forstå det båndet som kan oppnås. Uansett hvor dumt det høres ut, han var min baby. Savnet blir ekstra nå i juletiden. Han var min stjerne, min baby, min hund, min bestevenn.
