Hey

Oh, yes! Overskriften stemmer. Etter 10 dager med utallige prøver og undersøkelser har vi ikke kommet et eneste skritt nærmere av å finne ut hvorfor oksygenmetningen min er så lav som den er nå. Jeg syns jo det er skummelt også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste dagene har det også vært en del hassel og styr med tanke på hva jeg skal få i smertestillende medisiner. Den uendelige diskusjonen om opiater. Et preparat som er noe av det mest geniale når det brukes riktig og noe av det mest livsfarlige om det misbrukes. Når jeg har gått på de på sykehus er det super viktig for meg at jeg trappes av de og ikke kutter helt ut. Det som er skremmende er at jeg flere ganger har kjent på noe jeg antar er abstinenser. Ikke voldsomme, men nok til at jeg har stusset over det. Så nedtrapping både i dose og antall doser man får er kjempeviktig.

I dag kom legen og jeg skulle jo egentlig skrives ut og dra hjem, men det eneste legene nå mener de har kommet frem til er at lungene mine er mindre i størrelse enn de burde være, er kankje noe jeg kunne fortalt de før alle undersøkelsene. Men er jeg er kjempe taknemlig for at de tar alle prøvene for nå er alt bra slag, blodpropp og kreft utelukket. Det tenker jeg er en god ting.

Jeg ble født med, i tillegg til hjertefeilen Fallotts Tetrade, underutviklede lunger. Under en såkalt hjelpeoperasjon på hjerte da jeg var spedbarn ble det satt inn en såkalt patch eller shunt som er et bittelite rør som skal øke blodtrykket til lungene. Dette har ført til at mine lunger ikke har klart å videreutvikle seg like godt som de skulle mens jeg ble større og større. Som i dag gjør at mellomgulvet mitt på høyre side er ca 5-6 cm høyere opp enn på venstre og trykker denne lungen mindre.

Konklusjonen i dag ble å flytte meg fra rom 416 på medisin 1 til rom 434 på medsin 2, altså 8 dører lenger ned i korridoren og på andre siden av Heis A på Drammen sykehus, og Bi-papen skal på. Timen jeg hadde satt opp på lunge opkiklinisk avdeling i juli, ble brått fremskyndet til i dag. Nå har jeg også fått en ny maske, som jeg må innrømme sitter mye bedre i ansiktet. Den går ikke opp over neseristen sånn at synet blir hemmet. Jeg får ikke den samme klaus følelsen. Den skal også legges på 1 liter oksygen om natten til masken som vil hjelpe meg med å kvitte meg med unødvendig Co2. For hva gjør opphoping av Co2 i kroppen?? Jo den bremser pust, gjør deg trøtt og sliten og i mitt tilfelle, BLÅ!!!

Etter å ha tenkt litt over dette en stund så tenker jeg at maskinen burde få en navn. Et personlig navn sånn at jeg kanskje får en mer personlig forhold til den. Sånn at jeg liksom ikke hater den…. Kan du ikke komme med forslag til meg i kommentarfeltet??

Det jeg mest satt ut av i dag og som jeg ble litt lei meg for var at jeg også mest sannsynlig må gå med litt oksygen når jeg er ute. Dra med meg en liten kolbe på MENY når jeg skal handle mat eller på Gulskogen når jeg skal tusle rundt eller ta en kaffe med Kamilla. Det er ikke så festlig, men da blir jeg kanskje ikke stirret så veldig på når jeg parkerer på handicap parkeringen lenger da!!!

Anyways….vet ikke helt hva jeg tenker nå. Kanskje det er greit med et par dager her på sykehuset hvor jeg får funnet meg tilrette med denne maskinen og vent meg til hvordan det blir forover.

Nå har jeg smerter så skal legge meg ned. Sittet oppe og skrevet dette innlegget. Overrasket over responsen jeg har fått etter at jeg begynte å skrive igjen, Og det er bare super koselig.

Vi snakkes da

– Katie

http://www.vmh.no

http://www.organdonasjon.no

Hey y’all

Hatt en ganske stille og rolig dag på sykehuset i dag. Nå som de sterke smertestillende intravenøst er tatt bort og jeg kun får tabletter er smertene mere “tilstede”. Ettersom det er Kristi Himmelfartsdag i dag har det vært færre ansatte her, så fysioterapeuten min, Kjersti, har vært hjemme. Måtte gå et par turer med rullatoren nedover korridoren for å få litt bevegelse i beina, ryggen og kroppen generelt. Jeg merker at frustrasjonen er veldig tilstede når jeg føler meg litt fanget mellom barken og veden. At det er tydelig noe som ikke er helt som det skal, men ingen finner helt ut av hva det kan vøre, er jo vanvittig frustrerende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En ting legene tenkte det kunne være var væske rundt lungene, plauravæske. Og noe hadde de sett, så tidligere i dag var jeg på utralyd for å sjekke om mengde. På en måte var det superdigg at de ikke var nok til å tappe, for det gjør innmari vondt. Viste seg at jeg ikke behøvde av mengden rundt lungene ikke var på langt nær nok.

Etter litt masing, som i utgangspunktet ikke bør være nødvendig som transplantert på sykehuset, kom fineste Bente og skiftet på sengen min. Hun har jobbet på Medisin 1 i mange år, så jeg kjenner henne godt fra da jeg lå her det halvåret av året etter transplantasjonen. Som hjelpepleier på avdelingen hadde hun i stille perioder, tid til å sette seg ned inne på rommet mitt noen ganger. Husker jeg syns det var så godt og jeg satt så stor pris det.

Nå skal jeg prøve å bikke i seng og få meg noen timer på øyet. Så får vi se om natten blir smertefri. Nå som legene ikke vil gi meg like mye som før, er greit, men at de kutter så brått, er jeg IKKE så imponert over.

Nå er klokken 01:35 og jeg skal få den siste tabletten nå. Vi snakkes

– Katie

http://www.vmh.no

http://www.organdonasjon,no

Hey y’all,

Da  er uken i gang, også her på rom 416, medisin 1 på Drammen sykehus. Rom 416 må jo være det jeg tilsammen har ligget flest netter på tilsammen her på Drammen sykehus. Det har liksom blitt “Katies rom” blant de ansatte også. Jeg husker for noen år siden hvor skeptisk jeg var da jeg første gangen ble flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen sykehus for oppfølging og kontroller. Husker at jeg klamret meg fast i å få den årlige kontrollen på Riksen i hvert fall. Nå i dag føler jeg meg så absolutt trygg her også. Men nå har jeg vært på Drammen sykehus i 8 dager, alle prøver som kan tenkes er tatt og ingenting galt er funnet. Nå sitter jeg på sengekanten og dingler bena i uvisse. prøver meg på noen småturer til balkongen, men da med rullator. Utrolig demotiverende å se metningsmåleren synke så veldig….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Midt på dagen i går, under lege visitten ble det bestemt at jeg skulle settes ned på smertestillende intravenøst fra 5 til 3 ganger om døgnet. Det gikk jo helt fint, som jeg visste det ville gjøre. Da jeg våknet i dag hadde jeg så rygg smerter at jeg ba om smertestillende og fikk det. Jeg har full fortåelse for hvorfor helsepersonell er så strenge på smertestillende, og speseilt den intravenøse ettersom den er så enormt rask og effektiv, men noen gang, hos noen pasieter som kanskje har levd mye av livet på sykehus og i smerte, kan det være litt ok om man lytter litt mer som lege på pasientens erfaring. Men da venflonen midt på dagen i dag begynte å klø igjen, fikk jeg sykepleier Kamilla til å ta den helt ut. Noe som igjen ovettasket legen i dag (som var den samme legen som i går). Hun var sikkert overbesisst i sin sak om at jeg ville bli et problem med tanke på smertestillende, så med hevet øyebryn, noe overrasket sa hun, “å, er den tatt ut? ja da har du jo ingen inngang da?”. Som at jeg skulle plutselig få panikk. Så på henne rolig og sa, “ta det helt med ro, jeg tar bare ved behov og tabletter har jeg hjemme”. Følte jeg plasserte helle litt mer på plass.

Nå har jeg bedt om å få snakke med kardiologen min her i morgen for å få noe svar…. må være en av to ting,

1. er dette noe fysisk?
2. eller er dette en fysisk reaksjon på noe psykisk?

Orker ikke mye mat om dagen heller, så det var digg at de hadde fått bestilt opp nærlingsdrikken min med aprikossmak som de gikk tom for i helgen. Så det ble kvelds maten min i kveld, Og en tablett med smertestillende siden jeg hadde enormt behov. Må legge meg så jeg får pustet ordendlig nå. Klarer ikke med disse ryggsmertene og trekke pusten helt inn.

Men vi snakkes

– Katie

http://www.vmh.no

http://www.organdonasjon.no

Hey

Tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering av hva som har skjedd den siste tiden. Bloggen har som jeg har nevnt før, ikke vært min søste prioritet. Jeg har også noen ganger vurdert å bare legge den helt ned, men så plutselig får jeg en tilbakemelding eller flere om at noen leser og følger den., Da har jeg ikke hjerte til å gjøre det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den siste måneden har vært ganske hektisk. Fikk feiret bursdagen min ordentlig for første gang på lenge. På selve dagen, 20.april, tok jeg toget til mamma og pappa i Oslo og på kvelden gikk vi tre ut og spiste på en indisk restaurant i Frognerveien, Jewel of India. Hadde aldri vært der før, men jeg skal definitivt tilbake. Vi tok trikken, noe jeg elsker å gjøre når jeg er i Oslo, til Solli Plass og gikk de få meterene bort. Det var sol og over 20c. En første ordentlig følelse av sommer i Oslo.

Etter bursdagen ble jeg over natten på Skøyen hos mamma og pappa ettersom jeg hadde min 3 års kontroll for hjertetransplantasjonen dagen etterpå. Grudde meg en del til denne kontrollen. Års kontroller som denne er ganske stor å går over to dager. Første dagen er stort sett veldig grei med ultralyd, røngten, EKG målinger, blodprøver og samtaler. Mens dag to er det enten biopsi av hjerte, hvor de går inn via lysken ellrer arterie åren i håndleddet for å hente ut en bit av hjerte for undersøkelse, eller en katetrisering. Da går de også inn via arterien i lysken eller håndleddet for å filme hjerte. Begge har jeg gjort flere ganger, men ingen er noe virdere hyggelige. Gleden var i hvert fall stor da etter alle prøvene første dagen var ferdige fikk beskjed om at alle prøvene var så bram at jeg ikke måtte komme tilbake dagen etterpå. Jeg ble så glad så jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg gråt!! Ettersom dag to av kontrollen ble avlyst kunne jeg jo dratt hjem til Sande, men skjønte at mamma ville jeg skulle bli en natt til, så jeg ble over en natt til.

Jeg kjøpte meg en is i kiosken på Rikshospitalet og gikk rett ut i vårsolen med et smil om munnen og følte meg sikkert 20 kg lettere. Satt meg poå trikkrn igjen og nå skulle jeg bare nyte trikketuren….. seile gjennom Oslos gater, som jeg elsker over alt.

Dagen etter, lørdag 23. april, var det endelig klart for ordentlig bursdagsfeiring. Og siden det var min bursdag, ble det raskt bestemt at det skulle feires i Drammen. Og på min nye favoritt, Cafe Bragernes, midt på Bragernes Torg. Med så mange fine og gode venninner måtte jo kveden bli bra. Og det ble den jo selvfølgelig.

Tiden etter bursdagen min har vært ganske krevende. Den 2 mai fikk jeg en liten feber, som for alle andre ikke hadde betydd noen ting for, hadde til og med ikke sjekket ut på legevakten en gang. Men for meg, har jeg jo nå lært, ikke er så lett å overse. Så det ble en ambulansetur til Drammen sykehus hvor jeg var, heldigvis bare en natt. Da feberen hadde gått ned og det ikke var tegn til noe infeksjon, kunne jeg dra hjem igjen dagen etter. Føles ut som dette med ambulanse turer til Drammen sykehus med typ fire ukers mellomrom skal bli min nye hverdag!! Håper virkelig ikke det.

Så har det vært en kofirmasjon og bisettelse, og dagen før den store dagen da Norge skulle feire 17 mai, endelig på “vanlig” måte, fikk jeg feber, tungpusthet og en vanvittig hodepine og ryggsmerter. Da første ambulansen kom, var de knapt innenfor døren før de ble tilkalt til noe mer alvorlig. Da AMK ringte for å fortelle at ambulanse nummer to som var satt på oss også måtte trekke deg, fant vi ut at naboens tesla var like greit alternativ. Og heldigvis for meg og oss forsåvidt, var Stian hjemme og hadde mulighet til å kjære meg in.

Litt lett blanding fra den siste uken, men sitter her enda. Betryggende å sitte her på Medisin 1 hvor alt er kjent etter de seks månedene jeg lå her i 2019/20. Toivo kom innom 17 mai så jeg fikk jo sett han og det er alltid godt.

Nå skal jeg legge meg,,,,klokken er blitt 02:17 så det er vel på tidet. Sånn går no dagan!!

Vi snakkes folkens

– Katie

http://www.organdonasjon.no

http://www,vmh,no

Hey,

Fortsatt kjølig ute, men definitivt digg med den blå himmelen og solen. Hjelper uansett på humøret. Var i Oslo i går hos mamma og fikk en times massasje av ei bekjent av mamma. Helt siden jeg kom ut av sykehuset i april 2020, har jeg lengtet etter en skikkelig massasje. Da covid restriksjonene lettet sånn at jeg kunne begynne hos fysioterapeuten igjen hadde jeg et lite håp om at alle de stive, knyttede og ødelagte musklene mine, skulle bli tatt tak i med litt massasje. Men all fokus har vært på styrketrening. Og selv om det er kjempe viktig hadde jeg virkelig fortjent en skikkelig massasje. Så endelig fikk jeg det i går i gave av mamma og pappa. Og fy søren det er noe av det deiligste jeg har opplevd på lenge. 

I dag dro jeg på Gulskogen og møtte Kamilla, Mia og Linnea. Bare kos å treffes og skravle litt. Kikket innom Søstrene Grene og Panduro, var innom Normal og kjøpte en hårklype som da jeg kom hjem viste seg å ikke være stor nok for håret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg satt meg i bilen funderte jeg et lite øyeblikk på om jeg skulle kjøre ut til Nedre Eiker kirkegård for å se om gravsteinen til min ungdomsvenn, Kent, var tilbake. Den ble fjernet etter at moren hans gikk bort for litt siden. Var usikker og i det jeg kjørte ut av parkeringshuset på Gulskogen, passerte jeg en rød tesla som var på vei inn. Den hadde personlig skilt og på det skiltet stod det KENT. Tok det som et tegn og kjørte ut. Stoppet på kiwi ved kirkegården og kjøpte en påskelilje. La den ned ved graven, snakket litt med Kent, før jeg dro hjem.

Meg og Kent i mars 1993. Savn ❤️

Rolig kveld med Otto ettersom Toivo har senvakt denne uken. Vi høres folkens for nå bikker jeg i seng!!

– Katie 

http://www.organdonasjon.no

Hei

Klokken er 02.39 på natten og jeg er lys våken. Har ikke skrevet på vel en måned. Kom hjem fra Drammen sykehus etter lungebetennelse og sepsis, skumle saker. Jeg fortsatte ut antibiotika kuren i tablettform og følte meg “fit for fight” igjen.

Solen begynte å titte mer og mer frem, selv om det var, og er, fortsatt ganske så kjølig ute.  Venter fortsatt på at temperaturen skal stige litt.

Torsdag 24 mars var Toivo og jeg i Drammen Teater og så stand up med Terje Sporsem. Jeg hadde  billetter til show i Oslo i februar, men ettersom jeg klarte å booke flybillett til Tromsø samme dag,  solgte jeg Sporsem til naboen. Da turen allikevel ikke ble noe av til Tromsø, satt jeg litt med skjegget i postkassen.

Det var da Kamilla fortsatte meg at de skulle på hans show i Drammen den 24 mars. Flaksen skulle vise seg igjen og jeg tror jeg fikk de to siste billettene. Toivo og jeg fikk ikke sitte ved siden av hverandre, men bak hverandre. Jeg satt på rad 2 og følte meg ekstremt utsatt for å bli snakket til av Sporsem og Toivo satt rett bak meg. Det var så bra. Jeg er jo sååå fan av stand up!!

Etter showet møtte vi opp med Kamilla og Alf-Egil og dro på Goggen på Bragernes Torg. Ettersom alle (-meg) skulle på jobb neste morgen tok de andre en øl vi vi kjørte de hjem. Utrolig bra Stand-up!!!

Dagen etter stand up showet snakket med på video messenger med Stine. Som jeg gjør ofte. Christer var i bakrunnen og spurte rett ut om han kanskje kunne komme ned til oss en tur? Vi har jo lenge sagt at ha kan jo komme om han vil. Tanken på en pause fra Tromsø var nok litt påtrengende. Den følelsen har vi vel alle kjent på. Jeg vet jeg har det. Snakket med Toivo og vi sa selvfølgelig ja. Før jeg visste ordet av det var billettene booket og mandag 28.mars var han på vei. Det var hans første flytur alene så det var jo litt spennende. Selv om han er gammel nok, kan jo Gardermoen skremme alle og en hver.

Var godt å få hentet han og etter en liten halvtime med skepsis, var Otto bestis med Christer igjen. Vi koste oss masse første kvelden før jeg dagen etter våknet med hovent ben, smerter og feber…..

På nytt ble det full utrykning med ambulanse…..

Etter en times tid på akuttmottaket igjen så det ut som om jeg hadde fått en skikkelig infeksjon I såret. Ble to netter på Drammen sykehus. Hadde så dårlig samvittighet ovenfor Christer, men heldigvis klarte Toivo og ta ut en feriedag. Skuldrene til meg Stine (i Ttomsø) ble godt senket da vi innså at han slapp å sitte hjemme en hel dag alene. Christer var så søt og god på telefonen. Sa at helsa var viktigst.

Må innrømme at jeg la litt press på for å få komme hjem og heldigvis sa de ja ettersom jeg kunne fortsette med antibiotika i tablettform igjen….

Fikk flere fine dager med Christer, både her i Sande, Drammen og Oslo, før han reiste hjem.

Nåååå må jeg sove!! Og Klokken er blitt 03.21…

Natta & slava Ukraine 🇺🇦🌻❤️

– Katie

http://www.organdonasjon.no

http://www.vmh.no

#organdonasjon #vmh #guch #fyp #shoutout #sjekkdeg #sidetforåblidet #sija

Hei

Ingenting er så kjedelig som å sitte på sykehus når man IKKE trenger å være her. Den følelsen har jeg hatt litt de siste to dagene. Da røntgen bildene viste fortsatt tegn til lungebetennelse på lørdag, kapitulerte jeg litt i forhold til lengden på oppholdet mitt.

Med stort sett ski eller dekningen av den forferdelige krigen i Ukraina, har dagene til tider blitt litt lange. Men sykdom for de rundt meg har det vært glissent med besøk. Takket være at kiosken tok betaling via Vipps fikk jeg i hvert fall kjøpt meg noe digg på mine to gåturer til kiosken.

Da legen kom på visitt i dag hadde hun med seg en veldig hyggelig kvinnelig overlege. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at når det også dukker opp en overlege på visitten, da pleier det å være noe litt mer i gjerdet…..

Hun forteller at hun var kommet for å snakke om bi-pap maskinen min. Den har jeg nevnt før i tidligere innlegg, men den er jo som en slitsom ekskjæreste man aldri blir kvitt…..

Jeg tror egentlig at hun var med for å sjekke om jeg var ved mine fulle fem ettersom jeg ikke er noe flink til å bruke den. Da jeg fortalte årsaken og hvor tøft det har vært etter hjertetransplantasjonen så skjønte hun tegningen. Hun skjønte også, uten at jeg egentlig trengte å fortelle henne, at jeg var ei dame (oi…følte jeg gammel)…på snart 44 år og jeg forstår hvorfor og jeg forstår konsekvensene av å ikke bruke den. Vi ble enige om en sånn halvveis plan fremover. Så får bare tiden taes til hjelp.

Hun fortalte meg også at som imunsupressert, dvs ikke ha imunsystem pga medsisiner, tar det lengere tid å både oppdage at man er syk for sypltomene tar lengere tid og det tar lengere tid å bli kvitt det. At jeg ventet for lenge forrige uke med å ringe, ja det er nå helt klart. Men da legen sa at det faktisk var begynnende tegn på sepsis (blodforgiftning) fikk jeg sjokk. Det er jo super farlig! Så nå har jeg lært og nå må jeg være mere på allerten hvis det dukker opp en feber etc…..

Nå er klokken snart ett på dagen og jeg venter egentlig bare på pairene mine, så kan jeg dra!!
Venflonen er fjernet og festivalpasset skal straks av.

Får nesten bare sette på en episode av tredje sesong av Pørni mens jeg venter. Skulle gjerne tatt et bilde av den vakre utsikten fra rommet mitt, men å vaske vinduene her på huset er ikke i budsjettet tror jeg. Men nye Drammen Sykehus på vei på Brakerøya så blir det nok ikke brukt penger på noe annet enn det absolutt nødvendige!! Vi snakkes

– Katie

hey

Lenge siden sist nå. Skriver ikke så ofte blogg lenger, men tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering fra siste uken.

Egentlig startet det forrige helgen. planen var på søndag at vi alle skulle til Hanne i Oslo på fastelavensboller. Gledet meg sykt mye til det og til se Solveig før hun dro avgårde på skolen igjen. Natt til søndag kjente jeg at ikke alt var helt som det skulle med kroppen, men overså det litt. Da Oslo ble avlyst ble vi jo bare hjemme. på søndag kveld var jeg igang med feber. på rundt 38.5…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg våknet mandag var jeg nesten i tåka. Hadde 39.8 i feber, vondt i venstre side og verdens verste hodepine. Tok en covid hjemmetest søndag og en mandag og begge var negative. så igjen, overså jeg det hele og tenkte det ville gå over.

selv om feberen var tilbake på 38,5 på tirsdag satt jeg lenge på formiddagen og vurderte å ringe hjertesvikt sykepleieren min på Drammen sykehus. Bare sånn for å sjekke med henne hva hun tenkte.

Hun ba meg ringe 113…. kardiologen min som jeg går til på drammen sykehus var ikke tilstede den dagen. Da jeg ringte 133/AMK kom jeg til hyggeligste damen som fortalte meg at hjertetransplantert skulle jeg faktisk ringe 113 med engang ved feber….. “JAVEL…..” tenkte jeg. Hadde ikke hørt det før og det var kanskje noe jeg burde tenkt.

Hun bestemmer seg for å sende en ambulanse på full utrykning som var hos meg i Sande etter bare 14 minutter. Toivo rakk å komme hjem og hjelpe meg med å pakke en liten bag.

Godt inne på sykehusets akuttmottak fikk jeg satt inn en arteriekran og masse annet som jeg kanskje syns var litt overdrevet før den ene sykepleieren sa “såmm, da kjører vi deg opp”. “Å, skal jeg på medisin 1” – sa jeg. “nei, du skal rett på intensiven”…..

Visste seg at jeg hadde venstresiden lungebetennelse…..så etter to dager på intensiven har jeg nå vært tre netter på medisin 2. Begynner å bli mye bedre og den intravenøse antibiotikaen funker. Dessverre er det fortsatt litt tegn til lungebetennelse, så må nok bli noen dager til…..Ikke noe er så kjedelig som å være på sykehus når man føler seg frisk nok til å være hjemme..

Savner Toivo <3 , savner Otto min og savner malingen min

vi snakkes

– Katie

Hei

Det sies at man ikke skal gjøre noe drastisk når man ikke har det helt bra. At jeg ikke har hatt det helt bra den siste tiden er vel ikke å overdrive. Jeg skal ikke foreløpig, men vurderer sterkt å legge ned bloggen. Jeg har hatt den i noen år nå, jeg vet det er noen som følger meg mer eller mindre fast og det er jeg jo selvfølgelig takknemlig for, men nå vet jeg faktisk ikke helt hvorfor jeg skriver den lengere.

Da jeg startet var det for å fortelle om hvordan jeg som alvorlig hjertesyk møtte hverdagen. Helsen skrantet mer og mer og da det ble klart at jeg måtte ha en hjertetransplantasjon, bestemte jeg meg for å fortsette å fortelle veien mot denne operasjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

At jeg NÅ vurderer å legge den ned er ikke fordi jeg nå på magisk hvis er blitt 100% funksjonsfrisk, for det har jeg så absolutt ikke. Ja, jeg har fått et hjerte som banker godt og holder meg bra i live, men årevis med hjertesvikt, 12 små og store hjerteoperasjoner, forventninger rundt det at sykdommen ikke syntes (så da klarer du vel alt) og den psykiske påkjenningen, gjør at veien tilbake føles noen ganger så uendelig lang og vanskelig.

Bloggen har til tider blitt nesten som en dagbok og det har sikkert fungert for meg tidligere, men ikke nå lenger.

Jeg er sliten….. både psykisk og fysisk….. å komme ut av sykehuset etter ett helt år (pga et så altfor langt forløp) skulle man jo tro var himmelsk. Men det var det ikke. Det var godt å komme hjem til mannen min og Marcus. Men å komme ut og bli møtt av en pandemi har vært helt forferdelig. Ettersom jeg var i aller høyeste grad i risikosonen (imundempende medisiner) for smitte, vi visste ikke helt hva dette viruset var og det så ikke ut som det ville endre seg på en stund, var det like greit at jeg holdt meg mest mulig hjemme.

Det er føste den siste tiden jeg har kunnet gå til fysioterapi… psykolog har jeg enda ikke fått tak i ettersom jeg ikke er den eneste som trenger.

I april 2022 skal jeg på 3 års kontroll og det er mange som sier “oi, er det snart tre år allerede”….. Noen ganger tenker jeg det var i går, ettersom de verste traumene fra intensivavdelingen forstsatt er VELDIG virkelig, mens andre ganger føles det lenger siden ettersom jeg har stått i det meste når det gjelder hjelp alene.

Du har helt rett, jeg har vært på to fireukers rehabilliterings opphold på LHL sykehuset ved Gardermoen, men når de fire ukene er over……blir det stille.

Dette innlegget ble veldig dagbok aktig, men sånn er det nå…..

Jeg har ikke skrevet innlegg på flere uker. Det er en blanding av alt. Tror jeg ville holde mer for meg selv fremover….(eller mellom meg, Toivo og en eventuell psykolog hvis jeg finner en)….

Ønsker alle et 2022 full av glede, god helse og kjærlighet.

SI JA – SI DET FOR Å BLI DET

http://www.organdonasjon.no

Katie

Hey

Starter med et lite bilde, men med jule filter takket være Snapchat. Føler at jeg trenger litt filter om dagen, på flere måter en en…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv syns jeg at jeg har klaget ekstremt lite over pandemien. Det er fint lite jeg får gjort med det bortsett fra det man får råd og påbud om. Da pandemien først dukket opp for meg, satt jeg på ellevte måneden på sykehus. Ut av vinduet på rom 413 på medisin 1 på Drammen sykehus, fikk jeg plutselig se militær biler og lastebiler. Utenfor ambulanse garasjen, som tilfeldigvis var synlig for meg, ble det satt opp et enormt militær telt. Det ble slutt på besøkende og jeg fikk streng beskjed om å ikke forlate rom 413.

Nå er det snart gått to år siden Norge stengte ned og vi lever fortsatt i aller høyeste grad, midt i en pandemi. Det var absolutt ingenting i tankene mine som tenkte at de ville festene i Oslo og andre steder i Norge da landet “åpnet opp”, var en god idé. Det hele skremte meg bare enda mer.

Jeg er på ingen måte perfekt, men jeg bruker munnbind, prøver holde avstand der det er mulig og jeg vasker meg på hendene. Jeg tar også vaksinen. Fikk min booster dose, den tredje, for noen uker siden nå. Men nå begynner jeg å bli lei.

I dag, den 18 desember, ja det blir jo faktisk i går for klokken er snart 3 på natten, ble mitt første tantebarn, Solveig 18 år. Vi skulle på en fest for henne, men den ble selvfølgelig avlyst. Sånn som alt annet. Hennes søsters bursdag forrige uke ble avlyst og et juleshow jeg skulle på gikk samme veien.

Frykten for å ende opp på et langvarig sykehusopphold igjen gjør meg rett og slett fysisk slapp og uvel.

Så da sitter jeg her da….. og du sitter vel der….. ser på den ene dårlige julefilmer etter den andre og håper at smittetrenden skal gå ned og antall vaksinerte skal gå opp.

Nå er det bare 5 dager igjen til julaften, så har jo gjort noe juleting. Har kjøpt inn noen julegaver, men i år har jeg faktisk laget noen også. Noe konfekt og jeg har strikket noen gaver. Og de julekortene jeg har sendt ut, har jeg malt. Tanken på et Covid-19/Omikron infisert kjøpesenter nå er ikke fristende i det hele tatt.

Nå er klokken altfor mye….03.34, så får slå av  lyset og krype inntill Otto ettersom Toivo fortsatt snorker på sofaen. Har ikke hjertet til å vekke han.

Natta folkens

– Katie

http://www.organdonasjon.no

http://www.vmh.no