Eller er vel snart god dag ettersom klokken er blitt 11.16, men god dag er det utrolig lenge siden jeg har sagt. Bruker du noen gang “god dag”? Skal kanskje ikke bruke så mye tid på det!
Superfin utsikt fra rom 412. Spesielt på sånne dager som i dag. Burde vært ute nå
Ettersom det er lørdag i dag regner jeg ikke med at det skjer så mye på huset. Det er vel mulig at en ortoped stikker hodet innom for å se på beinet mitt, men det er vel ikke helt sikkert det heller….
Må jo selv innrømme at benet begynner å se ganske bra ut. Selv om helen ikke ser så pen ut nå så er det ikke så mye smerter når jeg holder det i sengen og avlastet. Det er også et tett sår så det er bra. Såret på leggen er jo helt likt som på lenge og ser egentlig ikke for meg at det noen gang i livet kommer til å bli bedre. Når det gjelder irritasjonen/infeksjonen foran på leggen, også det som er årsaken for at jeg ligger på sykehus nå, har blitt mindre vondt. Jeg kan heller ikke se at det har spredd seg utover der ortopeden streket opp i går.
Min venstre fot/legg i alle vinklene jeg fikk til
Uansett er det mye bedre å ta tak i det tidlig sånn at det ikke utvikler seg til å bli noe jeg og legene (ikke minst) mister kontroll over. Angrer ikke på at jeg tok tak det.
Jada..så…..her satt jeg igjen. På Drammen sykehus, Medisin 1 og rom 412. Denne gangen er jeg på dobbeltrom med ei annen, veldig hyggelig, dame. Jeg ble trillet inn på rommet en times tid før henne, så jeg valgte vi dusjen av rommet og nå ikveld hadde jeg en ganske så flott solnedgang og se på.
Utsikt fra rom 412 på Drammen sykehus, retning Åssiden, Mjøndalen og Eiker.
Men, grunnen for at jeg er her startet i går ettermiddag. Egentlig begynte det for snart to år siden da jeg ble transplantert. Disse elendige og evigvarende sårene jeg har på venstre legg og hel.
Dagen i går startet veldig bra. Planen for dagen var å møte Kamilla, kjøpe en takeout kaffe, kanskje på Starbucks og sette oss og skravle. Det var jo noe jeg hadde gledet meg til. Tok med meg Otto igjen, han var jo med Toivo og meg HELE tiden dagen før. Godt med litt sosial trening.
Vi møtte Kamilla utenfor La Boulangerie ved gamle svømmehallen i Drammen. Det ligger rett ved Aass Bryggeri og elven, så med en kaffe latte og en papir pose inneholdende en mandel croissant i hendene, gikk vi rolig nedover dit. Det var så deilig å bare sitte der, skravle, kjenne solen varme i ansiktet og for en liten stakket stund, glemme alt som har med pandemi og covid-19 å gjøre.
Men så var vår tilgitte tid over, pandemien var igjen over oss med munnbind, antibac og avstand. Blir nesten helt tappet for energi.
På ettermiddagen da jeg var kommet hjem kjente jeg, at leggen var vond. Er jo ikke noe unormalt i seg selv, men smertene var ikke der de pleier å være. Gikk og la meg, men rødfargen og varmen var litt kraftigere og smertene ble ikke mindre.
På morningen i går bestemte jeg, sammen med Toivo, at jeg skulle ta kontakt med Ortopeden på Drammen sykehus som har fulgt meg opp etter transplantasjonen når det gjelder beina mine og sårene. Da det visste seg at han var i permisjon til 18.mai, ble det akuttime hos fastlegen i stedet. Etter en liten halvtime hos han ble jeg sendt på akuttmottaket på Drammen sykehus. Ble godt tatt i mot av en lege og så en ortoped som var hel enig med meg i at jeg ville finne ut av dette før det eventuelt utvikler seg til noe jeg eller vi mister kontroll over.
Så nå blir jeg nok her ett par dager eller til de finner ut hva som fåregår. Kom på at jeg har tilbragt alle høytidligheter på sykehus tidlere, som 17 mai, julaften og nyttårsaften, så da går det vel greit å feire 43 års dagen min på Drammen sykehus på tirsdag den 20.april…..eller hva!!!
Nå skal jeg bikke. Fått meg nytt par antiskli sokker, kvelds snack og jeg har to staute politibetjenter rett utenfor rommet mitt. Selv om de er her for pasienten i naborommet 😂😂
Hvordan går det med deg? Jeg er oppriktig opptatt av hvordan det går med deg. Det viser seg jo, ikke overraskende, at den felles mentale helsen “vår” sliter om dagen. Og jeg er jo definitivt ikke noe unntak. Denne pandemien tærer jo mere på meg enn jeg noen gang trodde. Jeg har alltid sett på meg selv som ekstremt sterk mentalt. Det må jeg jo være for å ha kommet meg gjennom alt jeg har opplevd. Men denne pandemien har virkelig satt min mentale helse på prøve.
Det er jo på ingen måte værre for meg enn andre, tvert i mot, men nå kjenner jeg pandemiens trykk og konsekvenser. For to år siden da jeg fylte 41 år, tilbragte jeg dagen i en tilnærmet komatøs tilstand på intensiv avdelingen på Rikshospitalet. De siste ukene før jeg skulle skrives ut i april i fjor, nesten ett helt år på sykehus, snakket Toivo og min familie med meg om hvor stas det skulle bli når jeg endelig skulle skrives ut. Og planen var å feire livet med en feiring på Theatercafeen i Oslo til min 42 års dag. Takket være covid gikk jeg jo rett fra sykehus til pandemi.
På tirsdag blir jeg 43 år. Planen var en bursdagskake i min søsters bakgård i Oslo, men ettersom det ikke åpnes opp i tiltakene der, blir det skrinlagt også.
Nå høres jeg ut som en skikkelig drittunge, men er det ikke lov å få syns litt synd på seg selv? Savner familien min masse. Som alle andre. Jeg er ekstremt heldig, men noen få ganger…..blir det litt mye.
Jeg husker ikke om jeg har ønsket dere det enda. Det er i dag 1.påskedag, det er søndag og om mulig, enda mer stille enn vanlig. Dette var meg for en time siden, da jeg ga opp søvnen.
Null filter & null sminke
Våknet helt svett etter å ha lugget med smerter i hele natt. For litt siden så helen min ganske ok ut. Den blir jo aldri 100% og det kan jeg leve med. Men…da det gikk “hull” på huden som er supertynn ble jeg litt oppgitt. Anyway…..
Slapp Otto ut av buret sitt og ut i hagen. Virket som om det var litt i tidligste laget for han også. Nå har jeg tent litt lys og med Otto har jeg krøpetvoppni sofaen. Elsker de morningene som er stille og som jeg kan ha for meg selv.
I går gjorde jeg absolutt ingenting. Skulle ønske jeg hadde en hytte, men det får bli med drømmen…. Syns det er super morro å se alle venner å kjente kose seg på fjellet, men hjemmepåske er ikke feil det heller. På Langfredag kjørte Toivo, Geir og jeg inn til Bragernes Torg og møtte mamma og pappa. Mamma kom mer noen små påske egg og jeg skulle levere tilbake en fleecejakke jeg hadde hatt på sykehuset. Men mest av alt var det jo for å se de igjen. Det er jo så lenge mellom hver gang. Nå som de og jeg har fått vår første Pfizer Covid vaksine, kan man jo håpe det blir noen lettelser etter hvert.
Det kjennes jo bare så godt ut når solen skinner og du vet at våren endelig er her. Som jeg startet innlegget med, så avslutter jeg
God påske mine venner. Klokken har bikket midnatt, så langfredag er over og det er nå påskeaften. Som ifjor blir det en stille og rolig affære her hjemme med Toivo og Geir. Hadde nesten håpet at Marcus ville komme hjem på påskelam, men siden han hjelper Hanne, Jerome og jentene i den nye leiligheten deres så på grunn av covid-19 spiser han påske middag i Oslo 🐥 Jeg er så utrolig stolt av Marcus med tanke på at han holder ut med studiene, selv om alt foregår via nettstudier på pc. Det var jo aldri planen, men det er mye vi ikke styrer når covid-19 herjer. Savner han, så gleder meg til han kommer en tur i løpet av noen uker.
De siste par dagene har vært kjempe fine. Mye takket være blå himmel, solskinn og plussgrader som i hvert fall varmer litt. Vi trenger vel alle det nå vel. Etter en rørende opplevelse på onsdag da jeg fikk min første dose med Pfizer vaksinen, dro Toivo, Geir og jeg opp på Spiralen på Skjærtorsdag. Vi tok også med oss go’gutten Otto. Desverre så er han mer utrygg når han er i bånd, så med mange mennesker og hunder som virket rundt, ble han nok noe stresset, så vi ble ikke så lenge. Vi ble ganske overrasket over hvor få som brukte munnbind. Jeg vet vi var ute, men det var mange som sto tett i tett på utkikksplatået. Må prøve å ikke bry meg om andre, men passe på meg selv…….men kan ikke noe for at jeg blir irritert.
Utsikt mot Åssiden, Mjøndalen og Nedre EikerUtsikt mot Drammen sentrum og StrømsøJeg og min kjæreOtto og meg på Spiralen 🐾💕
Vi var jo så heldige at vi tilfeldigvis møtte på Kamilla, Alf-Egil og jentene, Mia, Celine og Linnea. På grunn av covid-19 har vi jo ikke sett de på kjempelenge. Kan egentlig ikke huske sist, men jeg kan jo heller ikke huske sist jeg levde et normalt liv. Det var utrolig godt å se de og jentene selvfølgelig. De er jo “tantebarn” selv om det ikke er på ordentlig 💕 Men det er mange år siden jeg lærte at blod og biologi IKKE har noe med familie å gjøre.
Mia, Celina & Linnea
Etter en bitteliten halvtime på Spiralen kjørte vi hjem til Sande. Ettersom jeg ikke hadde mine 2000 skritt for dagen, tok jeg med meg Otto på tur med en gang bilen var parkert. Det beste med turen, bortsett fra mine 2000 skritt og vel så det, var at vi fant det største vårtegnet, løvetann. Woo-hoo!
Min fine snusmumrikk 💙Vårtegn 🌼Aldri feil med løvetann i en liten telys kopp
Nå er det snart natta her. Toivo ligger og sover på sofaen allerede. Kanskje han skal bli der, så kan jeg bruke hele sengen for meg selv.
Ja, i går var den store dagen og mind dose en av den etterlengtede vaksinen var endelig kommet. Toivo ble med inn til Drammen og Drammenshallen der kommunen hadde sin vaksineringsstasjon. Ettersom fastlegen min holder til i Drammen, hadde han satt meg opp på prioriteringslisten i både Drammen og Holmestrand kommune, hvor jeg bor.
Toivo kjørte meg inn til Drammen og Drammenshallen hvor kommunen har sin vaksine stasjon. Ettersom fastlegen min holder til i Drammen og han hadde satt meg opp på proriteringslisten der, takket jeg ja til vaksine timen der. Sto også på prioriterings listen i Holmestrand kommune, ettersom det er her jeg bor, men den timen var ført 8.april, så jeg tok den i går.
Så klar for å få første vaksine dose med PfizerEndelig innenfor døren og veldig spentEndelig!!! Der satt Pfizer i armen.
Det var nesten en følelse av lettelse og jeg ble faktisk litt rørt etterpå. I dag har jeg bare vært litt sår i armen. Men slet litt med å sette opp håret.
Men det gjør de vel for dere der ute også. Det var ikke en god natt i natt med at jeg våknet nesten på hver hele timen. Så var det opp og stå for å gå på do. Sitter og halvsover på toalettet og gleder meg for å komme meg i seng igjen. Vips en time senere er jeg lys våken igjen. Så i 06.30 tiden i dag ga jeg opp og la meg på sofaen med Otto. Idiotisk nok valgte jeg ikke å slå av lyset i håp om at jeg skulle sovne, men satt på slutten av den teite, amrikanskje TV filmen jeg startet på i går. Så da den var ferdig hadde sviger våknet og freden i stuen var over.
Kom på at jeg hadde kjøpt inn noen crossants på lørdag så det koste jeg meg med til frokost. Tok med meg Otto ut en tur på jakt etter løvetann i ettermiddag. Etter at jeg endelig hadde fått meg ett par timer på øyet, var det godt med litt luft. I tillegg tillegg til at jeg hadde noen skritt jeg måtte nå.
Otto og jeg var jo egentlig på jakt etter løvetann som jo er et skikkelig vårtegn, men hovedgrunnen til den lille gåturen var jo at jeg skulle nå mine daglige 2000 skritt. Nå tenker dere kanskje, ja men det kan jo ikke være noe vanskelig. 2000 skritt er jo ingenting. Men for meg, på dårlige dager, kan 2.000 skritt like gjerne vært de anbefalte 10.000 kritt daglig. Mens andre dager er jeg jo godt over. Da jeg var på LHL sykehuset på rehabilitering gikk jeg over 7500 skritt en dag. Det var dagen jeg gikk til stjernen på Gardermoen, 3km fra sykehuset. Det er jo det lengste jeg hadde gått på over 2 år.
Da Otto og jeg var ut møtte vi på mange barn som kom fra skolen. Noen på sykkel, noen gående og noen på sparkesykkel og skateboard. Otto blir jo veldig fort engstelig for sykler og barnevogner, så var litt spent på dette, men han klarte seg veldig bra. Men etter null løvetann og mange unger og biler som utfordring kom plutselig Toivo kjørende på vei hjem. Jeg tror Otto syns det var veldig stas da han skjønte at det var “pappa” som sto midt i veien ved huset og ventet på oss.
Da slapp jeg båndet og han løp som bare det til Toivo for så å snu seg og løpe tilbake til meg igjen. Sånn holdt han på noen ganger før vi gikk inn. Det var deilig å ta en rolig ettermiddag med mitt nye strikke prosjekt og et skolebrød som svigerfar hadde kjøpt på butikken.
Nå i kveld ble det påske hamburger, hvis det er en ting, på grillen ute. Grillen er det Toivo som styrer, men jeg gikk ut for å se på alle trekkfuglene som hekker på jordet utenfor huset hver vår. Til høsten flyr de avgårde. Det er helt sinnsykt hvor mye lyd de klarer å lage. Har heldigvis soverommet på andre siden av huset.
Alle de hvite fuglene på jordet kan jaggu lage bråk
Det er mange tanker som svirrer i hodet om dagen og jeg gleder meg så utrolig til onsdag da jeg skal på Drammenshallen for å få min første dose med Pfizer vaksinen. Jeg gleder meg veldig og jeg må jo innrømme jeg ble ganske glad da jeg leste på nettet i dag at forskning viser at Pfizer er 80% effektiv etter første vaksine og 90% etter andre vaksine. Må bare håpe det stemmer. Jeg mener jo alle burde vaksinere seg som et samfunnsmessig kollektivt ansvar. Men nok om det.
Nå skal Otto og jeg en tur ut igjen så jeg kan få mine 2.000 skritt. Tror ikke vi finner noen løvetann nå heller, men det er kanskje fordi det er litt mørkt ute. Vi snakkes da
Er det andre her som kjenner på Covid-19 tåka? At du føler at du går rundt med hodet i en sky av tåke om dagen? Det gjør jeg. Som jeg skrev i går så går jo dagene i hverandre når jeg mer eller mindre bare går rundt her hjemme. Hvis du ser bort i fra en tur til butikken eller apoteket, så er jeg jo bare HER!!
Ja så her sitter jeg med min kjære og min svigerfar…. Ønsket om å gjøre noe fornuftig er jo så absolutt tilstede, men motivasjonen er litt manglende. Pynter litt til påske, men innser at gutta her sikkert ikke kunne brydd seg mindre, men det driter jeg i for jeg syns det er fint og koselig. Måtte holde meg unna påskeliljene jeg hadde kjøpt ettersom Toivo fikk allergisk reaksjon. De har derfor havnet utenfor døren vår.
Et enkelt lysfat med noen egg og kyllinger. Satt ut de kjempefine Marius telys holdernePåskeliljene mine havnet ute sammen med noen fine kvister jeg plukket. Lot noen egg henge på 🐥
Nå jobber ikke jeg og har ikke gjort det siden før hjertetransplantasjonen. Ettersom jeg er 100% ufør, kunne jeg bare tjene en liten ekstra sum i året ved siden av. Så jeg jobbet som tilkallingsvikar i resepsjonen på Drammensbadet, for dere som husker det. På grunn av smertene i beina mine, den mentale tilstanden min og Covid-19 har ikke en retur dit vært aktuell. Nå er jo Drammensbadet stengt også. Men herregud som jeg savner det å komme seg ut, møte kollegaer. Om så bare for ett par timer av og til.
Men nå er det faktisk lys i enden av tunellen. Vaksinen kjennes veldig nær nå. Mens jeg koste meg med frokost og God morgen Norge, fikk jeg en sms fra Helseboka. Nå kunne jeg endelig logge meg inn og få time til vaksinering gjennom Drammen kommune. Jeg ringte hjertesvikt sykepleieren min her i Drammen og fortalte henne ettersom hun ringte meg med tilbud om vaksine på sykehuset i løpet av et par uker. Vi ble enige om at jeg skal ta timen gjennom Drammen kommune. Så utrolig fornøyd og lykkelig over at det endelig er min tur. Med mine imundempende medisinene, så jeg ikke skal frastøte mitt nye hjerte, ville jeg ikke klart meg bra om jeg fikk dette forbanna viruset.
ENDELIG bekreftelse på time til vaksinering med Pfizer!
Det sykeste var at i ettermiddag fikk jeg en sms fra Helsebokaom jeg var velkommen til å få Pfizer vaksinen i Holmestrand kommune, hvor jeg bor, den 8 april. Holder meg til Drammen jeg nå!!
Nå er det på med masken og natta… eller tidlig morgen siden klokken er 04.33…. shit!!! Jaja, godt jeg ikke skal gjøre en dritt i morgen heller!!
Organdonasjon er et viktig tema. Sjekk ut nettsiden for informasjon og for å bli donor, gå inn på app på mobil eller fyll ut skjema på apotek. Og husk :
dagene går videre i denne Covid tåken. Har nå klart å sove med bipap masken min to netter på rad. Selv om det ikke varte hele natten lang, så var den på noen timer.
Otto passer på masken min mens jeg gjør meg klar for natten 💙
Du tenker kanskje at det kan da ikke være så ekkelt eller farlig?? Svaret er jo at det er det jo i utgangspunktet ikke det, men for meg er det en barriere jeg må jobbe meg over.
På det første bilde er det min tidligere GUCH sykepleier Katrine. På det tidspunktet hadde jeg også en trakeotomi i halsen som gjorde at jeg ikke kunne snakke.
Da jeg lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet kan jeg huske, midt i min medisin kontrollerte rus, at hver kveld måtte masken på. Det var alltid ei kraftig, svensk intensivsykepleier som kom på nattevakt, hun kom bort til meg så snart skiftet hennes begynte. Hun sa aldri “hei” eller “hvordan har du det?”, men “da er det på med masken”. Så holdt hun masken hardt over munnen og nesen min. Jeg var mer eller mindre lammet i kroppen. Kunne ikke bevege bein og armer. Jeg kunne snu på hodet, men på grunn av nyresvikten hadde jeg et dialysekateter plassert på høyre side av nakken, så det lugget noe helt sinnsykt.
Når jeg klarte å samle nok energi til å vifte så vidt i retning av masken, for å vise at jeg ville vente, tok hun hånden bare hardere over masken. Det ble skikkelig traumatisk. Er vel en av grunnene for at jeg er diagnostisert med PTSD. Jævla kjærring!!!!
Snakket faktisk litt om denne masken med psykologen på LHL sykehuset og jeg er kjempeglad for at de tror meg og tar tak i det med meg. For å snakke med andre er ikke så lett. Uansett hvor mye de rundt meg sier at de forstår, så gjør de ikke det. Og det respekterer jeg.
Da jeg våknet idag hadde jeg sykt vondt i venstre fot så dagen startet på sedvanlig vis, på sofaen. Utpå ettermiddagen tok jeg med meg Otto ut. Nå som våren definitivt er her var det bare deilig med frisk luft, pluss at jeg fikk 30 minutters aktivitet og over 3000 skritt……
Nå tar jeg med meg min kjære Toivo og bikker i seng før en ny, identisk dag gryr i morgen.
Hadde en lang morgenstund hjemme i dag. Kos med Otto på sofaen er virkelig et must om dagen. Jeg tar medisinene mine og han er jo en form for medisin. Lå på sofaen og så gårsdagens episoder av “Hawaii 5.0” før jeg sovnet igjen. Blitt helt avhengig av den serien. For en så sexy hovedperson skal man lete lenge etter.
Rett før vi skulle avgårde iettermiddag, ringte hjertesvikt sykepleieren min her i Drammen. Det viser seg at den kardiologiskeoverlegen der ville at alle hjerte transplanterte skulle ringes til med tanke på å få covid vaksinen satt på sykehuset. Så nå får jeg muligheten, i løpet av et par uker, til å dra til sykehuset å få vaksinen satt der. Jeg kan jo kun ta Phizer Biontech og Moderna ettersom de ikke er laget på levende virus. Nå slipper jeg å vente på at Holmestrand kommune skal få ut fingern og ringe. Er overlykkelig!!
Så var tiden endelig kommet. Otto sin time hos hunde frisøren. Nå var pelsen så lang og vi er ikke så gode på å gjøre jobben selv, så da var det bare å dra til Holmestrand.
Middag ble en enkel affære idag. To brødskiver med egg og litt bacon. Måtte bli sånn ettersom vi ikke var hjemme før 19.30….. Men i morgen skal svigerfar lage mat. Woo hoo!!
