Det finnes virkelig få ting som er så deilig som når jeg innser at snøen mest sansynlig ikke kommer tilbake før neste vinter, gresset blir liksom litt grønnere for hver dag og solen kommer mere og mere frem fra bak skyene som stort sett har dominert himmelen de siste månedene.
Utsikten vår er utrolig fin og ettersom det er dyrket mark, vil det heller ikke komme noe nye bygg eller boliger foran oss. På sommeren kan vi se helt ned til Sandebukta. Det er jo ikke akkurat så langt å gå hvis man vil bade.
I går tok Toivo og jeg en tur i butikken ettersom det er stort sett det man får lov til om dagen. Det å vandre rundt, litt på måfå, bare for å få dagen til å gå er jo nesten blitt den nye hobbyen min etter akvarellmaling og strikking.
I dag dro Toivo og jeg til Asker for å dra på Iceland. Det er en engelsk butikk som selger masse forskjellige engelske godsaker og mat som minner meg om da jeg tilbragte sommeren hos mormor, Nanny, i sørengland som barn. Etter at mamma fortalte meg i går at Iceland hadde fått inn Cadbury’s Cream Eggs, var ikke beslutningen om å ta en tur vanskelig å ta. Ettersom de blir så fort utsolgt, var det bare å hive seg rundt.
Det aller beste jeg vet er eggene, men måtte ta med meg Flakes, for det minner meg om da jeg spiste softis med en flake i på Worthing Pier, og jeg tok med shortbread fordi det er kjempegodt.
Sitter nå og ser på en film som heter “Last Christmas”, men den handler ikke så mye om jul. Mer om et tilfeldig møte mellom en jente og en gutt og i et stille øyeblikk forteller hun at hun er hjertetransplantert….. utrolig vakker film…… at hun klarte å sette ord på sine følelser som faktisk var ganske like mine….sterkt! Og da hun skjønner at han faktisk ikke eksisterer, men er hennes donor som er kommet til henne for å få henne til å akseptere det nye hjerte som hun har slitt med å takle ❤
Tanker om at man liksom bare skal være frisk etterpå uten at man må igjennom terapi, trening og tilpasning.
Dette inlegget har lenge ligget i både hodet mitt og fingrene mine. Selv om dagene er kjedelige og ensformige på grunn av coronaen har jeg slitt med å finne energien og tiden til å skrive. Bloggen var jo tidligere mer som en terapi, mens nå vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke den til. Eller om jeg skal beholde den i det hele tatt. Jeg mener jo også at om man skal ha en blogg, bør man jo også skrive med gjevne mellomrom.
Som sagt, så går dagene mine i ett. Føles nesten ikke som det er en pause i mellom de. Føles nesten ut som man visner litt her jeg sitter. Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne det.
Det var derfor det var så utrolig godt å få komme opp på LHL Sykehuset ved Gardermoen i midten av februar. Endelig skulle jeg få noe form for rehabilitering etter hjertetransplantasjonen, som faktisk begynner å nærme seg to år siden. Takket være coronaen så har jeg ikke fått den rehabiliteringen jeg har krav på og som jeg definitivt hadde trengt.
Det var utrolig godt å komme opp dit og møte igjen noen av de samme ansatte som hadde tidligere vært på Feiringklinikken, hvor jeg har vært mange ganger tidligere. Det ga en trygghet. Jeg kom i et kjempefint team, som igjen ble delt i to grupper. De fleste andre i teamet var også guchere, altså voksne medfødt hjertefeil.
Det var så godt å bli kjent med nye mennesker, være litt sosial igjen og utenfor hjemmets fire vegger. Det var utrolig godt å få kroppen i gang, selv om jeg kjente veldig fort at det var lenge siden jeg hadde vært fysisk aktiv. Det tok ikke lang tid før ryggmusklene skrek av smerte og det føltes ut som beina skulle falle av. Under oppholdes første spinningtime falt oksygenmetningen min til 72% og ettersom den skal ligge så nærme 100% som mulig, ble jeg sendt ut av timen. Jeg må jo innrømme at jeg ikke ble så lei meg for det.
Det jeg absolutt er mest stolt av, må være at jeg kom meg til stjernen på Gadermoen. Det er 3km tur/retur og det er definitivt det lengste jeg har gått på flere år. Jeg kom dit takket være oppmuntring fra fineste Truls og to andre deltagere, Silje og Gard. Men jeg betalte dyrt for turen i form av sår og enorme smerter i foten og benet.
Jeg måtte også måles om natten med oksygenmetning og med hvor mye CO2 jeg klarte å skille ut. Jeg lå også med Holter en natt. Den ser om jeg får noe hjerteflimmer mens jeg sover. Da jeg ankom måtte jeg også gå på tredemølle med oksygenopptak. Det er utrolig bra oppfølging under hele oppholdet og det er alltid tilgang på sykepleier 24/7. Det gir jo en enorm trygghet. Etter at min fantastiske psykolog, Niels, som jeg har gått til i nesten 10 år, brått gikk bort for snart to år siden, var det også utrolig godt å komme i kontakt med psykologen på LHL også. Det er så viktig å få luftet følelser og tanker.
Men en ting jeg lærte og som sikkert kan være til advarsel for alle der ute når man endelig kommer ut av denne pandemien og skal være sosial igjen, vær forsiktig. Jeg merket plutselig hvordan den følelsen av trygghet faktisk var en form for falsk trygghet. At de du møter når du er sosial igjen, kanskje ikke alltid vil deg vel, at den falske tryggheten gjør at man åpner seg litt mer enn man burde om sitt liv og hvem man er. Den plutselige følelsen av å endelig kunne være sosial, skravle, le og kjenne at man lever igjen, gjør deg faktisk ganske sårbar.
Dessverre fikk jeg kjenne på det på dette oppholdet. Det endte dessverre med at jeg måtte reise hjem to dager før tiden etter tre dager i tårer. Jeg går ikke inn på hva som skjedde, men at det kan beskrives som en blanding av leirskole og realityshow. Å leve i en boble hvor jeg tilslutt innså at hvis jeg skulle ta vare på meg selv, som faktisk var poenget med hele oppholdet, måtte jeg reise hjem. Så med støtte fra de fleste andre deltagerne på teamet og de ansatte, kom Toivo og hentet meg. Og med tilbud om å få komme tilbake på et mere individuelt opphold, føltes det helt riktig ut å reise hjem.
Det var utrolig godt å komme hjem til Toivo og Otto. Hudsulten, det vil si mangelen på hudkontakt der oppe, var jo på krisepunktet, så da jeg fikk en skikkelig god klem og kyss fra Toivo, var alt så mye bedre. Otto ble så happy for å se meg, naturligvis etter noen bittesmå minutter med skepsis.
Vel hjemme noen uker nå og kjenner at solen endelig skinner og at Påsken og våren nærmer seg. Det er en utrolig god følelse, for selv om Oslo, Viken og her vi bor er blodrødt med tanke på corona smitten, er det uansett deilig med sol, litt varme og vårfølelse.
Jeg ønsker dere alle en strålende mandag og en god uke. Vi snakkes snart
Sluttet av i går med sommeren som var veldig fin. Det var lavere smitte og mindre restriksjoner, så det var mulig å spise ute og kose seg i sommervarmen.
Høsten var jo ganske begredelig. Bortsett fra en helg på hotell i Tønsberg med Toivo, har det ikke vært mye å klappe hendene for.
Ettersom smitten bare har økt har jo energien min dalt til et punkt hvor alt har vært slitsomt. Du tenker kanskje, ” alt var vel ikke slitsomt vel?”…… Eh jo, ALT har vært slitsomt. Før transplantasjonen husker jeg at jeg sa til kardiologen min på Rikshospitalet at jeg var så lei av å si at jeg alltid var så sliten. Selve ordet, sliten, hadde ikke noe tyngde eller betydning lenger. Han mente seg mot meg og sa ; “prøv å finne et annet ord. Du si at du ikke har kapasitet?”. Både han og jeg mente det var et godt alternativ. Så denne høsten har jeg ikke hatt mye kapasitet. Til det meste.
Med høye smittetall, måtte jo julen bli som den ble. Ønske om å dele den med familie og venner ble uaktuelt. Det vanskelig for mange i år, men kjente litt synd på meg selv ettersom jeg måtte feire jul i fjor på Drammen sykehus. Heldigvis kom Marcus hjem og det var supergodt. Vi spiste juleribba og åpnet pakker. Koste oss skikkelig. Endelig litt ro.
1 juledag var ikke forme tipp topp tommel opp. Det hadde skurret i halsen ett par dager. Jeg hadde fått antibiotika av legen, men dro på Covid-19 testsenteret i Drammen.
Da jeg kom hjem kjente jeg at pulsen min økte. Sjekket den med en egen maskin her her hjemme og den lå på 154 bpm. Var så trøtt og kapasitetsløs at jeg sovnet. Da jeg våknet var pulsen på 163 bpm. Jeg ringe Medisin 1 på Drammen sykehus og vi ble fort enig om å få en ambulanse hit……
Sliten nå kjenner jeg…..oops sorry, jeg mener kapasitetsløs……
Det var noe helt magisk med å våkne på første nyttårsdag. 01.01.2021. Jeg føler alltid at starten på et nytt år er som et blankt ark, en ny start og man kan få lov til å begynne på nytt. 2021 er jo helt ubrukt og jeg skal fargelegge det. Med noen farger jeg får bestemme helt selv og andre farger som blir bestemt for meg.
2020 var som vi alle vet et skikkelig møkka år. Det startet, for meg, på Drammen sykehus, Medisin 1 og rom 416. Jeg var fortsatt på “vei tilbake” etter hjertetransplantasjonen 8 måneder i forveien.
Jeg fikk endelig reise hjem i april. Følelsene på å dra hjem var blandede. Selvfølgelig gledet jeg meg til å komme hjem til Toivo, Marcus og hundene, men å komme hjem var langt fra noen bryter. Jeg var ikke på magisk vis mitt gamle meg.
Det har vært noen skikkelige tøffe måneder. Etter bare et par uker dukket savnet til mine nærmeste sykepleiere opp. Jeg hadde jo tilbragt seks måneder sammen med de og pga isolasjon og så Covid-19, var jo rommet nærmest hermetisk lukket.
Sommeren var fin. Stine og Christer kom fra Tromsø og var her i Sande med oss i tre uker, med en tre dagers tur til Kristiansand bakt innimellom.
En ny dag gryr, men følelsen av “blanke ark” og “alt er mulig” er liksom ikke helt tilstede. Jeg føler bare at dagene går inn i hverandre uten et skille. Vi er alle med på denne dugnaden som vi håper skal være nok for at denne usynlige fienden vi lever med rundt oss i samfunnet skal bli borte. Den begredelige skyen, vi kaller Covid-19, henger over oss alle. Spørsmålene er uendelige, mens svarene er usammenhengende, diffuse og til tider kompliserte å forstå seg på. Det er jo ikke rart at mange kjenner på en liten depresjon, ensomhet eller kanskje maktesløshet. Jeg er jo heldig siden jeg har min flotte mann, familie og venner, så ensomhet er jo ikke noe krise for meg. Men jeg føler så for de som føler dette, for jeg har følt på det tidligere og det sier seg selv at det ikke en spesielt god ting.
Etter en vond natt med mye smerter, 4 turer på toalettet og sikkert 100 stillingsendringer, holdt jeg ikke ut og måtte komme meg opp av sengen. Snek meg ut mens Toivo sov videre. Otto ble med og vi hadde 30 minutters kosestund på sofaen før Toivo sto opp. Det var fortsatt mørkt ute så jeg tente lys og det var kjempe koselig.
På grunn av smertene måtte jeg ta noen smertestillende som jeg nå kjenner begynner å virke. Har store planer om å legge meg nedpå før jeg må opp på “kontoret” og jobbe videre med illustrasjonene. Men nå kom Toivo hjem og jeg kviknet til litt. Vi snakkes folkens. Ta vare på dere selv og ha en så god dag som mulig.
Det er nå blitt mandag ettersom klokken er over midnatt med 57 minutter. Burde kanskje ha lagt meg, men har du lest noen av mine tidligere innlegg, kommer det ganske klart frem at å komme seg tidlig i seng, ikke er det jeg er best på.
Den siste uken started med feiring av Toivo og mine 13 års bryllupsdag. Det er jo helt sinnsykt å tenke på at vi faktisk har vært gift i 13 år og kjent hverandre i 15 ½ år. Marcus måtte jeg først etter en liten stund. Syns kanskje det kan være like greit.
Det var jo så koselig da jeg sto opp på bryllupsdagen, trasket inn på badet i halvsøvne og så det var en sms på mobilen om at det var i sending fra Morgenlevering.no i postkassen min. Mamma og pappa sendteoss en super digg frokost med croissanter, pan au chocolate, ferskpresset juice, lite glass med jordbærsyltetøy og rundstykker. Det er så deilig med sånne dager. Takk mamma og pappa ❤
Søndagen, to dager før bryllupsdagen, var farsdagen, så vi slo det bare sammen. Ettersom Covid-19 er på så høyt nivå i Oslo (og Drammen forsåvdt), var det like greit at Marcus ble der. Jeg kjøpte inn en tynnribbe, ferdig rutet og krydret som vi la i ovnen. Med Toivos kjempegode medisterkake, en innkjøpt julepølse, poteter og sinnsyk god saus, fikk vi en kjempe god forsmak på jul. Det var ordentlig koselig.
Tilbake på Drammen sykehus på onsdag for en ny runde med blodprøver ettersom målingene mine på Sandimun medisinen min fortsatt var for høy. Doseringen ble satt ned forrige uke og uken før der, så da må jeg ta blodprøver oftere for å holde det under kontroll. Jeg hadde en litt ekkel følelse i magen, men jeg gikk da inn, med munnbind, og tok disse helvetes blodprøvene. Hadde ikke noe avtale med Ingebjørg, som er min hjertesvikt sykepleier på Drammen sykehus, så kom meg fort ut derfra. Heldigvis må man nesten via kiosken for å komme ut, legg merke til “nesten”, og når all små is var på 50%, fortjente jeg da en is før jeg kjørte hjem.
Dagen etter ringte Ingebjørg for å fortelle at, selv om verdien var bedre, var den ikke lav nok. Så ny og lavere dosering måtte til, og en ny blodprøve til uken. Har også vært på MR etter at ortopeden som har fulgt meg opp siden jeg ble flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen sykehus etter hjertetransplantasjonen ifjor høst, ikke var helt klar for å godta at det ikke ville skje noe mer med beina. Har ikke hørt noe svar på den enda enda jeg tok den fredag 6 november.
Lurer på om jeg skal ringe han denne uken og høre hva den viste. Vet ikke helt hva jeg tenker om det eller det andre svaret.
I Pippi Langstrømpes ånd og ordtak, “dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til”, la jeg meg ut på et prosjekt. Bortsett fra å legge opp masker, strikke rett og vrang og velge fine farger på gullet, har jeg aldri klart å strikke noe vettugt. Kanskje et rart skjerf på ungdomsskolen eller noe. Så det fikk jeg lyst til å kaste meg utti. Det startet egentlig med egenskapen av å plukke ut en fin farge. Må innrømme at jeg har fått litt dilla på denne sennepsgule fargen som er så populær nå i høst. Kjøpte noen garnnøste, rundpinne, vanlige pinner og en heklenål. Heklenålen er jeg ikke helt sikker på hvorfor for det holder jo i aller høyeste grad med et prosjekt av gangen. Men med litt hjelp av YouTube og min søster er jeg overrasket over hvordan det har gått. Satt igang og har prøvd meg på en vest, som jeg vil ha over en hvit skjorte for eksempel.
Nå mangler jeg å strikke baksiden av vesten, sy sammen på toppen og strikke noe penere kant rundt hals og armhulene.
Nå er klokken blitt 02.08 og jeg takker for meg for i kveld. Toivo er vel straks på vei, mens Otto har selvfølgelig funnet veien til “mamma”s dyne.
Legg gjerne igjen en hilsen om du vil. Har en Instagram side og en Facebook side hvor jeg viser frem alt jeg jobber med når det kommer til akvarell malingen min. Sjekk det gjerne ut 😘
Nå er det gått en stund siden jeg har skrevet et innlegg her inne. Sist jeg skrev deppa jeg vel fordi jeg egentlig skulle vært i Tromsø, i Christer sin konfirmasjon, men i stedet satt jeg her hjemme i Sande. Frykten for at Toivo og jeg skulle få corona på veien, på Gardermoen, på flyet, i konfirmasjonen og så i løpet av returen hjem ble for stor.
Anyway, de siste ukene har stort sett gått i illustrering/tegning til barneboken, blodprøvetaking på sykehuset, frykt for corona – repeat!! Ganske kjedelig og så er det utrolig hemmende å leve “i skjul” for dette viruset. Så lenge man ikke blir smittet og syk selv eller noen blant familie og venner så skal man jo prise seg lykkelig. Men noen dager er det også vanskelig.
Jeg er helt overbevist om at det skjer noe med oss alle når vi holdes tilbake fra livene våre med strenge restriksjoner i forhold til hvor vi kan gå, hvem vi kan besøke og hvordan vi skal forholde oss til andre. Og når det går over så lang tid og vi heller ikke ser noen ende med det første, ja da tillater jeg meg å syns litt synd på meg selv av og til !
Jeg har blitt så lei av at det ikke går mer enn 5 min fra jeg står opp til jeg nesten har lest ordet Covid-19 på mobilen eller hørt det via nyhetene på TV. At man kan bli så lei av noen få ord. Kjenner litt på den samme følelsen av matthet og kjedsomhet når ordet Covid-19 nå deler nyhetsplass med ordene VALG, BIDEN og TRUMP. Nå er det vel ikke noe ved valget av President i USA, i hvert fall ikke denne gangen, som kan betegnes som kjedelig. Men herregud det skal bli godt når det er over!!
Den foreløpige beslutningen om sårene på venstre legg og hel er at det ikke blir noe videre behandling. Jeg var på Rikshospitalet for noen uker siden hos en plastikkirurg og etter en liten samtale kom det frem at det var to behandlinger som kan fikse sårene.
Den første var å skjære bort såret på leggen, absolutt alt som var skadet skulle bort. Hud, muskel, vev etc. Så ta hud, muskel og vev fra låret og erstatte det som var blitt fjernet. En 6 timer lang, minimum, operasjon under full narkose. Kardiologen og kirurgen som transplanterte inn det nye hjertet sa blankt nei. Jeg ville sannsynligvis ikke tåle en så lang narkose.
Den andre, som kanskje virker i overkant brutal, er amputasjon under kneet. “Snipp, snapp,, snute og såret er ute”. Men 3 timer i full narkose var heller ikke godkjent, så da har jeg egentlig rykket tilbake til start…… Trodde jeg!
Ett par dager senere ringte ortopeden på Drammen sykehus, han som har fulgt meg hele veien fra jeg flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen for et år siden. Han har ordnet så jeg skal inn på ny MR av leggen på fredag. Han klarte ikke helt gi slipp.
Nå skal jeg gi slipp på dere for i kveld. Klokken er blitt 01.13 og det er 5.nov. Natta folkens, så snakkes vi. Slenger på noen bilder fra de siste ukene…..
Skulle egentlig skrevet dette inlegget fra en sofa på Kvaløysletta utenfor Tromsø, men befinner meg nok hjemme i Sande. Etter mye diskusjon frem og tilbake, skal – skal ikke, kom vi til den utrolig kjipe konklusjonen av at Tromsø turen måtte avlyses. Covid-19 hadde atter en gang kommet i veien.
Grunnen forat vi skulle oppover til Tromsø nå var jo for å være med i konfirmasjonen til go’gutten vår, Christer, nå førstkommende søndag. Men nå som Covid-19 smitten er på god vei oppover i Norge, tørr jeg rett og slett ikke å virre rundt på Oslo Lufthavn Gardermoen, sitte på et fly i nesten 2 timer og så på søndag, være i et privat selskap. Jeg har booket om min billett til April, så da har jeg i hvert fall noe å se frem til.
Våknet overraskende tidlig i dag med Otto liggende tett inntil hodet mitt. Jeg ser jo ganske tydelig at de reglene vi hadde da Arne levde, nå bøyes i alle varianter. Nå sover Otto stort sett hver natt i sengen vår og jeg må innrømme at jeg syns det er veldig koselig.
Anyway, fikk i meg litt frokost og medisiner før jeg satt meg ut på terrassegulvet med beina i gresset mens jeg kastet leken til Otto rundt til hans enorme entusiame og “blir aldri lei” attitude. Selv om det nå er blitt september var det fortsatt ganske deilig temperatur ute på morningen i dag.
Etter en liten stund gikk vi inn, Toivo kjørte avgårde mot Drammen for å levere lånebilen og få tilbake vår egen. Så mens han var avgårde utnyttet jeg alenetid til å fortsette med illustreringen av barneboken.
Jeg har ikke fått satt opp arbeidsplassen min oppe ordentlig ennå, så sitter fortsatt nede på spisestuebordet. Til stor irritasjon og ubeleilighet. Det er jo veldig lett å bli distrahert når man ikke er alene.
Endelig fått et par ordentlige bokser til å ha malingstubene i, sp det blir litt kontroll i hvert fall
Fikk gjort et godt stykke arbeid før magen min innså at frokosten i dag rett og slett ikke holdt noe særlig mål. Så i dag lagde jeg to ostesmørbrød til lunch. Jeg vet at noen lager de i stekepannen, men det er noe jeg aldri har gjort før. Ikke før denne forsommeren. Nå er jeg hektet.
Mine blir supergode! Jeg er ikke nødvendigvis fan av kjøtt på ostesmørbrød, men jeg er desto enda gladere i ost. Og jeg digger å ha forskjellige oster på gang. Ostesmørbrødene i dag hadde et godt lag med tomatpure (ikke ketchup), så en skive Østavind, masse skivede tomater (jeg bruker de små romansetomatene), så deilig mozarella før jeg har over litt oregano før jeg har de i stekepannen. Når de var ferdige, strødde jeg bittelitt finrevet parmeggiano reggiano over!!! YUM!!
TIPS: bland ut Fun Light “Bright – Lemon & Lime” som saft, så bruker du sodastream så du får kullsyre. Det smaker akkurat som Sprite Zero. Tok en blindtest her hjemme og jeg bommet!!!
Surfet for litt siden i NRK TV sine arkiver og fant alt mulig rart fra barndommen og ungdomsårene mine. “½ 7”, “Midt i smørøyet”, “Pelle Parafins Bølheband” og mye mer. Så idag, mens jeg spiste ostesmørbrødene mine ble jeg sittende og se på “Frida”. Herregud som jeg husker den serien. Det sykeste var at jeg fortsatt husket noe av teksten. Så utrolig heldig jeg var som vokste opp da jeg gjorde. En deilig, uskyldig (!) og herlig ungdomstid uten stresset av sosiale medier.
Fikk gjort noe mer etter lunch, men det var ikke så mye på grunn av en del smerter i beina. Fikk sprayet hibiskusen min ute med zalovann i håp om at det skal ta livet av alle de små svarte prikkene (dyrene) som han angrepet planten. Det er en blomst soom har kommet ut i natt, men det blir nok den siste. Akkurat som tomatplanten min som utrolig nok har gitt en del tomater i år. Nå ser jeg at det er én tomat av kanskje 10 halvferdige og grønne, som prøver å bli litt rød, men tror ikke det går.
Nå i kveld har vi sett film, “Fast & The Furious 7”, og slappet av hjemme, sammen. Det er alt jeg trenger.
Nå er det superlenge siden jeg har skrevet et innlegg. Den siste tiden føler jeg at alt og ingenting har skjedd. Selv om jeg til tider har ligget rett ut på sofen i usexy joggebukser, ikke at de noen gang har blitt brukt til jogging, og en slack t-skjorte, har jeg allikevel ikke hatt energi til å skrive noe. Har heller ikke visst hva jeg skulle skrive. Jeg er jo veldig åpen om sykdom og livet mitt, men noe tenker jeg at det er greit at jeg har for meg selv.
I disse Covid-19 tider kan man jo ikke reise noe sted, så man er liksom stuck hjemme. Selv om jeg har tilbrakt og kommer til å tilbringe mye tid hjemme på grunn av helsesituasjonen min, blir akkurat denne tiden hjemme mere påtvunget. Og da blir det med en gang og automatisk vanskelig, kjedelig og frustrerende.
Så da vi veldig spontant havnet oppe på seteren til et vennepar forrige lørdag for en natt, var det en herlig og uventet “gave”. Seteren ligger langt oppe på fjellet, over tregrensen, mellom Flå og Nesbyen. Det er lenge siden vi var der sist, 4 år, og tror ikke jeg har vært noe i fjellet siden. Frisk luft, herlige mennesker, hyggelig prat og bare avslapping passet oss begge, tror jeg, akkurat perfekt. “Just what the doctor ordered”.
Moro mens jeg sitter i ladekø ved Hallingporten
Som sagt, en super minihelg med litt fjelluft og kos.
Resten av uken har egentlig bare flydd fort forbi. I morgen er det jo fredag igjen. Var en tur på Drammen sykehus, en tur til Oslo hvor jeg møtte både venninnen min, Hilde, og søsteren min, Hanne. Det var utrolig digg å sitte på Espresso House i Pilestredet ved Oslo Met og bare se på livet passere utenfor vinduet. Hater å leve livet mitt med en konstant corona-sky over meg, men tror kanskje vi alle kommer til å gjøre det en stund.
Heldigvis har jeg fått klarsignal, med noen restriksjoner og regler, fra Rikshospitalet til å reise med fly til Tromsø neste torsdag. Da skal Toivo og jeg i Christer sin konfirmasjon. Så sant ikke Tromsø sin Covid-19 situasjon endrer seg.
Nå skal jeg legge meg. Etter ukens søvn registrering viste det seg at jeg MÅ sove med den forbanna maska. Jeg hater den som pesten, men jeg smiler og sier bare “ja da” når folk sier “du venner deg jo til den”.
Skal love deg, om du måtte stroppe denne dritten i ansiktet hver jævla kveld, så er jeg faktisk ikke så forbanna sikker på at du hadde “vent deg til den”.
