Det er blitt ny uke og onsdag allerede. Men bare med 50 minutter, så da er kanskje ikke uken så ny lenger. For noen, også noen av mine venner, var det back to work etter sommeren allerede forrige uke. Jeg husker da jeg jobbet i SAS at jeg alltid på siste dag av ferien sukket og sa; “jaja, da var ferien over og det er back to work”. Men det var allikevel alltid godt å komme tilbake, treffe kollegaer og ha de faste rutinene. En ting jeg kan love dere som leser, jeg skulle gitt mye for å ha beholdt den jobben. De årene jeg jobbet i først Braathens, så SASBraathens og tilslutt SAS, var 14 helt supre år. Jeg savner det.
Men nå er jeg ikke i SAS lenger og det er utrolig nok gått åtte hele år siden jeg jobbet der. Da jeg så Flyr kom på banen i år og utlyste stillinger til sitt kontor i Oslo, var jeg ganske frister å søke. Det var i hvert fall inni hode og hjerte mitt. Jeg vet jo, om jeg er ærlig med meg selv, at jeg ikke er klar for jobb enda samtidig som jeg føler meg så klar på mange måter. Er i skikkelig limbo-land. Jeg har et seriøst ønske om å en dag være tilbake i en jobb og bidra til samfunnet igjen. Har vurdert å kanskje studere noe. Om ikke for en karriere så for min egen del.
Da er klokken nesten halv fire og jeg jar endelig kommet meg i seng etter en utrolig hyggelig kveld ute i Drammen. Det er så lenge siden både Toivo og jeg har vært ute “by’n” at jeg ikke klarer å huske sist. I dag var det jo Toivo sin fetter, Alf-Egil, sin bursdag, så Kamilla booket et bord på Cafe Bragernes for dem, oss og Toivos andre fetter Heikki og hans kjæreste/samboer Kari-Anne. Dette har jeg vebtet lenge på, så det var ikke noe å lure på da Kamilla ringte i forrige uke og lurte på om vi ville være med.
Jeg har værr på Cafe Bragernes en gang tidligere, med Cecilie, men det var til lunch. Nå var det middag og den var kjempe god. Vi hadde det så koselig der. Pluss at de har den sinnsyk gode desserten, en porsjons pavlova med amaretto krem. Sykt mektig, men har drømt om den i flere dager.
Etter at vi hadde spist oss nesten altfor gode og mette gikk vi ut i sommerkvelden på Bragernes Torg i Drammen. Det var begynt å komme en del folk ut, så vi bestemte oss for å sette oss et sted og ta noe å drikke. Vi havnet på The Old Irish Pub i en sidegate til torget. Det var noe live musikk der hvor vi fikk bord. Det er jo forsåvidt alltid hyggelig det, men klientellet var overraskende unge. Vet at jeg er godt over 40, nærmere 43, men de som var der var maks 23-24 år. At Covid-19 er blomstrende på vei tilbake er jo ikke vanskelig å se dessverre. Er heldigvis fullvaksinert, men allikevel.
Bursdags gutten koser seg på Old Irish Pub med Kamilla
Toivo, den fineste jeg vet om ❤
Ettersom jeg valgte å være sjåfør i kveld fikk jeg kose meg med en veldig god alkoholfri Mojito for å avslutte kvelden!
Alkoholfri Mojito til sjåføren
Nå slår jeg av lyset og bikker litt! Håper derehar en super helg.
da har jeg beveget meg videre fra Kielfergen og en ny liten tur. Denne helgen har jeg sagt ja til å bli med min kjære, Toivo, på NM i Rallycross på Grenland Motorsportssenter utenfor Skien. Tidligere har jeg vært med på ett par løp på den nå nedlagte Lyngåsbanen i Lier utenfor Drammen, men dette er første NM runde over en hel helg. Nå har jo jeg alltid sett på billøp som biler som kjører i ring på en bane. Det er jo forsåvidt det det er også, men nå ser jeg jo også den lidenskapen til sjåførene, mekanikere og ikke minst alle publikumere og frivillige funksjonærer.
Så vi har denne helgen vært så heldige at vi fikk låne bobilen til en god venn av Toivo, så vi ligger i den selvfølgelig. Den er fra 1984 og definitivt den eldste bobilen på plassen, men herregud så mye oppmerksomhet vi får. Syns den er kul. Kanskje ikke den jeg selv ville kjøpt selv, men funker jo som bare det.
Inn kom vi gratis for Toivo hadde jo meldt oss som funksjonærer. DET må jeg innrømme at jeg var noe skeptisk til, men da “jobben” vår var å sitte i en hagestol med utsikt over hele banen og passe på at alle som kom gående hadde riktig publikums armbånd, tenkte jeg at til og med jeg skulle klare det. Med helsen min. Det gikk faktisk ordentlig greit. Kjente det godt da vi skulle ned ved startgropa og kafeen for å få mat. Veien tilbake til post/bobilen var lang.
Denne bilen gikk kast i kast på banen og rullet rundt 7 ganger på taket. Gikk heldigvis bra med sjåføren.
Ganske utrolig se et mer eller mindre helt bilverksted inni en ombygget buss.
Tur i depoet må man
Var sliten da vi kom opp til bobilen var jeg ganske så sliten og svett. Men selv med smerter i beina, ble jeg med Toivo på funksjonær middagen på kafeen. Er veldig glad for deg for det er jo mere sosialt. Så mange hyggelige folk (og kjekke mekanikere…😂).
Det viktigste med denne helgen var definitivt tid “alene” med Toivo utenfor hjemme og Sande. Det var godt å se han kose seg skikkelig. Han har jo selv drevet med rally kjøring og kjente til flere som var tilstede. Vi kan jo ikke legge skjul på at de siste årene med min hjertetransplantasjon, Lajla (Toivo’s mamma) sin bortgang og at jeg var igjennom andre helseutfordringer har satt sine spor hos han også. Så det var utrolig godt å se han avslappet og kose seg.
Etter dagens vakt som funksjonær var det bare å pakke sammen å komme oss hjem igjen. Det var jo ganske godt det også må jeg innrømme. Jeg kjenner godt at begge beina mine har vært utsatt for mere belastning enn på lenge, så å få se opp i sofaen og slappe av da vi kom hjem var sårt trengt.
I morgen skal vi vaske ut bobilen vi lånte og dra inn til Oslo og hente Otto som har vært hos Marcus i helgen. Det er digg at han kan passe Otto noen ganger nå. Gleder meg til å se de begge.
Dette var min helg. Håper dere har hatt det bra i helgen. God sommer videre.
Hadde så store planer om å skrive et blogg innlegg mens jeg var på den lille turen min, men å sitte inne på lugaren min med nettbrettet ble jo ikke aktuelt. Når man også reiser med andre blir det jo også utrolig ufint.
Jeg er faktisk litt usikker på når jeg var ute på reise sist. Jeg har jo egentlig ganske så god hukommelse, men frustrerende nok, har jeg etter hjertetransplantasjonen mistet littav det. Veldig lite, men allikevel frustrerende. Mest går det utover korttids hukommelsen. Uansett, tror siste turen vår var til Paris i 2004. Så det var på høy tid med en ny tur. Og på grunn av den berømmelige pandemien vi alle lever under, og at det skulle være første turen siden operasjonen, la vi turen til Kiel med Color Line. Hverken Cecilie eller jeg hadde vært på de nye skipene. Det er jo ikke akkurat nye lenger, men jeg var sist på Kielfergen sommeren 2001 og Cecilie i 1997. Da var det MS Prinsesse Ragnhild.
Så vi var jo begge ganske spente på dette skipet. Selv om vi begge hadde hørt mye om det, er det jo først ombord at man får de ordentlige inntrykkene. Vi hadde booket oss på MS Color Magic og vi seilte sist tirsdag, den 13.juli.
MS COLOR MAGIC
Da vi kom på terminalen i Oslo og skulle reise så gikk jeg til billettluken og fikk byttet lugar. Vi hadde oppgradert litt ettersom ingen av oss orker tanken på innvendig lugar. Jeg husker da jeg og noen venninner pleide, ganske så ofte, å reise med Stena Saga på sånne “booze cruise” at vi booket det billigste vi kom over. Nå kjenner jeg at jeg er blitt for voksen til det og jeg tror heller ikke jeg orker den klaustrofobiske følelsen man får når man åpner gardinene og ser rett i en vegg.
Så da jeg sto i billettluken fikk jeg booket om til en handicap lugar. De er jo ofte litt større, vi hadde et lite kjøleskap og vindu mot promenadegaten ombord. Handicap lugarene er ofte enklere å komme til med korte gangavstand til det meste. Det vet jeg ikke helt om var tilfelle her, men badet var større og den ene sengen var elektrisk og kunne styres i alle retninger med fjernkontroll. Ettersom jeg har tilbragt altfor mye tid i en sånn seng de siste årene, fikk Cecilie sove i den.
Jeg fikk den sengen man må brette ut fra veggen og ta av stroppene for å komme inn i…men det fungerte det også!
Det skulle ta sin tid. For meg som for alle andre, men nå var jeg endelig på en liten tur. Jeg kan ikke egentlig huske siste gangen jeg pakket en liten trillekoffert for å skulle reise avgårde. Jeg tenker jo at å pakke for fire uker på rehabilitering på LHL sykehuset ved Gardermoen ikke akkurat teller nå.
Min lille, men utrolig geniale trillekoffert ble funnet frem og pakket i, klar for avreise!
Utrolig nok så kjente jeg på en mini reisefeber i går. DET er i hvert fall lenge siden jeghar kjent. Å pakke for 2 ½ dag er kanskjedet vanskeligste å pakke for. Hva i alle dager skulle jeg ta med meg? Og sjansen for at jeg én gang, i hvert fall, på denne turen ville snu meg til venninnen min, Cecilie, og si “fader at jeg ikke tok med meg…….” , var ganske stor. Men jeg fant nå frem det jeg tenkte var best og nå er vi ombord.
Nå er klokken bikket halv fire på natten, så følg med mañana, så fortsetter jeg 😊
Håper alle der ute har det bra. Nå er jo definnitivt sommeren her og på lørdag var det godt over 30°c her i Sande og i Drammen. Jeg visste det skulle bli varmt og var ganske spent hvordan kroppen skulle reagere på det. Tidligere har ikke varmen akkurat vært min venn. Da jeg var yngre gikk det sånn passe og jeg har opplevd hetebølge med tempetaturer mot 44°-45°c. Husker spesielt varmen i New York og Washington DC for mange år siden. Og i Firenze i 2001 med null bris!! Må si jeg er overrasket over hvor bra det nye hjertet mitt og kroppen min har taklet varmen. Nå skal jeg innrømme at da vi kjøpte dette huset, var en varmepumpe det første vi monterte. Så når den står på aircondition, så hjelper det ekstremt mye.
I helgen som var kom Marcus hjem fra Oslo. Det er første gang han har kommet hjem siden jul. Jeg har kun sett han i forbifarten i Oslo, så det var godt. Jeg fikk den lite geniale idéen om å kjøre inn til Oslo og hente han på fredag siden han hadde en del vondt i ryggen og jeg er ikke helt sikker på tog enda med tanke på Covid-19. Grunnen for at idéen ikke var genial var jo at fredag som var, var første fredagen i fellesferien!! Å si at vi satt i kø ville vært å si det mildt! Men med en texburger i magen og Marcus i bilen kunne jeg ikke brydd meg mindre om køen.
I helgen har vi bare slappet av og kost oss hjemme. Jeg har jobbet masse med illustrasjonene til barneboken og Marcus var sammen med en venn. På lørdag kveld fikk Toivo og jeg skikkelig lyst på de sykt digge ølmarinerte løkringene fra Redningen på Vallø Marina i Tønsberg, så vi dro ned!!
Etter at vi hadde mesket oss i løkringene kjørte vi kystveien hjem til Sande. Vi kjørte forbi Furustrand camping og Skallevold camping hvor vi har hatt campingvogn tidligere. Av og til savnerjeg det, men det er helt ok å være ferdig med det også. Tønsberg om sommeren er et “must” for meg, så Vallø Marina er ikke godt nok. Må tilbake senere i sommer og sitte på bryggen!!
I går hadde vi en kjempe flott grillfest i bakgården hos Hanne, Jerome og jentene i Gråbeinskvartalet i Oslo. Utrolig nok klarte vi å samle hele Danielseb/André/Toivonen familien. Det er jo vanskelig til vanlig, så at vi fikk det til under Covid-19 må jo ha vært et under.
Det var en utrolig flott dag og en super avslutning på denne starten på juli 2021. Kjenneat solen varmer, samfunnet åpner mer og mer og jeg kunne klemme mine kjære for første gang siden før jeg kom hjem etter transplantasjonen.
Snart en måned siden sist jeg skrev. Litt usikker på hvorfor jeg velger akkurat nå på å skrive nytt innlegg ettersom klokken snart bikker 0200. Men why not. Da var endelig sommeren kommet. Det er varmere ute og livet kjennes ganske så bra ut om dagen. Huset har vi fått tilbake for oss selv etter at svigerfar var her i ca 3 måneder og selv om det er hyggelig med besøk var det nok godt for både han og oss å komme tilbake til hverdagen hos oss selv. Vi her i Sande og han i Spania.
Jeg har nå endelig begynt å trene meg tilbake til noe som kan være en form for normalitet. Selv er jeg noe usikker på hva det er, for det er absolutt ingenting de siste 2-3 årene som har vært normale. Slenger man på kreften jeg fikk i 2015 og operasjonen for å fjerne skjoldbruskkjertelen i 2016, pga høyt stoffskifte, som nesten tok livet av meg pga alvorlige komplikasjoner, er det kanskje de siste 6 årene som ikke har vært normale.
En gang i uken tar jeg på meg en joggebukse og en t-skjorte og drar bort til min super hyggelige fysioterapeut, Marius, her i Sande. Lokalene ligger vegg i vegg med treningsstudioet, Spenst, så heldige meg, det er der jeg får trene med hjelp av Marius. Hadde en lite håp om litt massasje for å åpne en ekstremt stiv og hard rygg, skuldre og nakke, men niks. Det må trenes…. jaja!! For etter måneder mer eller mindre lammet i en intensivseng, kan jeg love deg at ryggen er ganske ødelagt.
Den siste tiden har jeg jobbet mye med illustrasjonene til barneboken. Om to dager kommer forfatteren og jeg kjenner at jeg har noe å vise henne samtidig som jeg snart er ferdig med alle bildene. Toivo og jeg har brukt mye tid sammen. Mye god tid sammen og det er jo super viktig. I helgen var vi en tur i Drammen og gikk litt i byen og tuslet langs brygga med Otto. Han er jo rene badetrollet så han var jo ute i vannet fort. Litt skummelt når svanen kom da!!
Den utrolig flotte sommerdagen vi hadde i går fortsatte videre over i en datenight, da vi kastet oss rundt og dro på kino for første gang på 3 år tenker jeg. Med Covid-19 og hjertetransplantasjonen og året på synehus kan jeg faktisk ikke husne sist jeg var på kino. Det var super gøy!!
Nå er klokken godt over to på natta så tror jeg avslutter. Men skal prøveå ikke drøye en ny måned før jeg skriver igjen.
Har ikke skrevet innlegg på en stund. Grunnen for det har vært at jeg rett og slett vært veldig opptatt med illustrerings jobben jeg har fått hvor jeg skall ilustrere bildene til en barnebok. Det er veldig gøy, men utrolig utfordrende ettersom jeg ikke er profesjonell med noe form for utdanning på feltet. Så når jeg legger fra meg penslene på kvelden har jeg ikke noe overskudd til å skrive.
Men nå tenkte jeg at jeg skulle legge inn noen år. I dag var første dagen på cirka tre måneder at jeg kunne stå opp og gå ut på stuen, spise frokost til God Morgen Norge med Otto gutten min, helt alene. For tidlig i dag morges dro Toivo avgårde med svigerfar for å kjøre han til Gardermoen. I dag skulle han hjem til huset sitt i San Miguel i Spania. Det blir nok utrolig godt for han, nå som han er fullvaksinert, og jeg vet det blir godt for oss. Tre måneder er jo lenge å ha besøk. Så dette blir godt for alle.
I dag kommer nok dagen til å gå med på illustrasjonene igjen. For fjerde dagen på rad er jo været helt fantastisk og meldt opp mot 25c. Takket være Toivos hardt arbeid ifjor med å nygge utestuen vår er det så deilig å sitte der ute når jeg jobber. Så må nok ut der i dag også.
Det går veldig fint an å jobbe ute i dag.
Dessverre så har jeg siden jeg hadde den skumle og farlige rytmeforstyrrelsen 2.juledag.2020, ventrikkel tachycardi, gått på en medisin som heter Cordarone. Selv om jeg er ferdig med den nå, går det en liten stund før den er ordentlig ute av kroppen og det kjipe med den medisinen er at man ikke skal tilbringe mye tid i solen. Da blir man fortere solbrent ettersom huden blir mye sartere. Man blir også mere lyssky. To veldig uheldige konsekvenser når solen endelig skinner på oss her i Sande. Jeg husker da jeg ble satt på det etter å ha hatt en skummel episode av ventrikkel tachycardi da jeg var hos Hanne utenfor Paris og jeg havnet en natt på Hospital St. Camille. Takket være min søsters stanhaftighet tilbragte jeg ikke natten alene, men med henne. Snilleste Hanne satt sovende i en lenestol ved siden av sengen min med et pledd over seg.
Men nok om det, nå er jeg jo ferdig, så får vi bare håpe at medisinen kommer seg raskt ut av kroppen. For da skal det soles så lenge solen henger der på himmelen. Nå må jeg sette igang med illustrasjonene eller så får jeg ikke gjort stort. Må innrømme at noen ganger tar jeg små pauser fra illustrasjonene og maler noe helt annet for meg selv. Eller for andre for jeg selger bildene mine. Sjekk ut Facebook siden min https://www.facebook.com/katiegreetart eller på Instagram siden min https://www.instagram.com/katiegreeetart/
Håper dere alle får en super dag i solen. Ta vare på hverandre og dere selv. Og husk at selv om samfunnet begynner å åpne opp, er det fortsatt super viktig at vi fortsetter med tiltakene som munnbind, håndvask og AVSTAND. For hvis ikke, ender vi tilbake i nedstenging. Jeg ser ikke helt at det gangner noen av oss nå som sommeren står for dør. – Katie
Det er torsdag 20 mai og sommeren nærmer seg med stormskritt. Jeg har alltid vært glad i alle fire årstider og jeg er så takknemlig for at jeg bor i et land med de alle. Nå er det sommer snart og det er den årstiden de “fleste” lengter mest etter. Ikke misforstå, jeg elsker sommeren, men jeg tror kanskje jeg liker vår og høst bedre. Jeg har funnet ut at det må komme litt av at jeg har levd som hjertesyk.
Som barn kunne vinterene bli skikkelig kalde og jeg kan huske at jeg måtte sitte inne mens vennene mine som lekte ute i snøen. Det var definitivt ingen höydare. Sommeren var jo mye enklere selvfølgelig, for Oslo ble jo aldri dustete varmt som regel. Men når det ble varmt…. da ble jeg jo så slapp og trøtt. Og hvis jeg ble med vennene mine for å bade, enten i Bogstadvannet eller på Frognerbadet, var jo ofte vannet fortsatt så kaldt at både leppene og neglene mine ble blå. For meg representerer våren starten på noe nytt. Det er noe spennende som skal skje, jeg har bursdag, det yrer og mennenskene rundt deg smiler. På høsten er naturen vakrere enn noen annen årstid, maten blir gode og varme retter som ikke kan beskrives som annet enn “comfort-food” eller “feelgood-food”.
jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om jeg kom il å orke å skrive blogg innlegg i dag, men her er jeg. I går fikk jeg Covid-19 vaksinen som noen kanskje så. Og utpå ettermiddagen sov jeg jo ett par timer. Er ikke noe uvanlig det forsåvidt, men jeg var helt slått ut. Ikke den vanlige døsige.
Kjente at kroppen også var litt “rar” i dag, men kom meg opp og spiste digg frokost. Det var blå himmel og stålende sol på dagen. Det er jo krise å si, men med 19°c og skikkelig lommert var det nesten “too much”.
Jeg begynte å tegne The Cricketers Pub i Worthing i England her om dagen. Worthing er den byen mamma er fra og der jeg har tilbragt mange ferier gjennom livet. I dag fikk jeg endelig gjort den ferdig.
Straks klar for litt fargeThe Cricketers Pub
Må jo selv si at jeg ble ganske så fornøyd selv. Jeg syns det er super viktig å male noen bilder som engasjerer meg. Litt pause-bilder om du vil. For i morgen skal jeg fortsette med det oppdraget jeg holder på med. Illustrasjonene til barneboken. Er ikke lenge til jeg blir ferdig og det skal bli spennende. Jeg håper virkelig de blir tatt godt imot.
Etter en liten stund måtte jeg ha meg noe lunch. Kjenner at jeg spiser alt for mye usunn og “tung” mat. Så i dag ble det ytrefilet stekt i biter med en avokado, vårløk, hjertesalat og sitron salat. Dette er egentlig en salat jeg fant på godfisk.no, men den er så god så den funker til alt og alene.
Utpå ettermiddagen kjente jeg at kroppen slet med å holde seg våken. Etter at mamma fortalte meg at ei venninne av henne sov i 24 timer etter vaksine dose 2, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne lytte til kroppen og legge meg nedpå litt. Sov i to timer, men et par sekunder våken kun for å snu meg. Og begge “puljene” med søv ga meg skikkelig tydelige og grafiske drømmer. Og igjen våknet jeg helt i “ørska” og med skikkelig hodepine. Håper det går fort over
Nå har jeg fått i meg litt middag. Solen og den blå himmelen er helt borte. Det rr byttet ut med lyn og bulder og brak.
