Når vekkerklokken er stilt til 05.00 er det jo utrolig typisk at Arne og Otto ikke vil sove natten igjennom. Toivo hadde nattevakt for når han er hjemme er de stort sett stille. Så i halv to tiden begynte de å “gråte”. Prøvde å hysje på de, men til lite hell. Slapp de ut så de fikk gjøre fra seg, men selv om ikke det ble stille, sovnet jeg nok av utmattelse.
Var så trøtt da jeg dro til Drammen og det var så kaldt. Når nøkkelen min ikke virket og jeg ble stående i 10 min i -12 vardet sykt godt å komme inn.
Men det var veldig godt å jobbe litt. Det var en stille og kort vakt hvor jeg fikk lært meg å åpne med det nye systemet. Det var jo det jeg var keen på. Da føler jeg meg tryggere neste gang.
Klokken 10 var jeg ferdig og det var beina mine også. Kom hjem til en sovende mann etter hans nattevakt. Så la meg i sofaen ved siden av og sammen sov vi et par timer med Arne og Otto på enden av sofaen. Det er jo klart at de må sove også, så mye styr de lagde i natt.
Lagde en deilig lapskaus. Er så lei middagsplanlegging og med det kalde, snøete og kjipe vinterværet som er nå, ville jeg lage noe som varmet. Og med et glass vin. Er ikke ofte jeg tar meg, men dæven det var godt.
Når angsten begynte å vise seg utpå kvelden, klumpen i magen rett og slett ikke blir borte, måtte jeg ta et par valium. Så nå er det en veldig rolig stemning i stua. I morgen skal jeg tilbake til psykologen min, Niels. Det blir bra!!
Ja, jeg vet jeg bor i Norge og at i Norge på vinteren så er det kaldt og det snør. Noen ganger, som nå, vil det jo ingen ende ta. Føler at det holder nå. Det som er så kjipt er at helsen min er ikke god nok til å ta del i typiske vinteraktiviteter. I dag var det en ute på jordet utenfor huset mitt og preppet langrennsløyper. Jeg blir jo blå av å kle på meg vintertøy og skisko.
Anyways, etter å ha gravet frem bilen, kjørte jeg til Drammen og min etterlengtede time hos psykologen min, Niels. Jeg har ikke vært hos han siden oktober, så var på tide med en liten prat. Jeg hadde en skikkelig god session med han i dag, hvor jeg følte jeg fikk sagt det jeg ville og han hjalp meg til å tenke på ting litt anderledes. Min største frykt i livet, er å dø. Dette kommer kanskje ikke som noe sjokk for noen. Men når man frykter noe, så er den mest naturlige reaksjonen, er å løpe vekk. Hva om man stopper opp? Det er jo ikke farlig. Jeg pleier å avslutte hver time med å si “jeg emailer deg når jeg blir “gal” igjen”. I dag svarte han meg med, “nei, du skal få en time til, for du er ikke ferdig”. Så skal tilbake på fredag.
Kom ut til bilen lettere til sinns og kjørte bort til Kamilla på Øren for en kaffe og skravlings før jeg måtte komme meg hjem med bilen. Har vært hjemme alene med Arne og Otto i kveld og det har vært godt. Var ganske sliten etter timen hos Niels, noe som er ganske vanlig, og sovnet litt på sofaen.
Har ikke skrevet på noen dager nå. Det er blitt februar allerede. Og det med snart fem dager alt. De siste dagene har ikke vært noe lette, så da jeg våknet i dag til en email fra min psykolog, Niels, om at han har en time til meg i morgen, ble jeg veldig glad. Jeg har gått til han i flere år nå. Helt siden hjertesvikten min var i 2012. Han kjenner meg godt og jeg føler alltid at jeg går ut av kontoret, etter mine gitte 45 minutter, litt lettere til sinns enn da jeg gikk inn. Og det er vel det som et meningen. Vi har prøvd litt hypnose før, men jeg vet ikke om jeg syns det fungerte så bra. I morgen blir det vel en liten oppdatering om helsen min som den er i dag og tankene rundt tiden jeg har igjen av karantenen.
Det er så utrolig vanskelig å ikke fokusere på tiden som er igjen til mai 2020. Det er mange som velment sier “tiden går jo så fort”, “hvor blir det av tiden” eller “før du vet ordet av det….”. Tenk deg at du har bestilt en ferie, det er -18 ute og dit du skal er det rundt 25° og sol….. Men tiden går så tregt!! Det er vanskelig å la være. Håper Niels kan hjelpe meg med disse såkalte “verktøyene” i hverdagen som vil gjøre livet og psyken lettere. Akkurat nå er det mye soving, en del tårer, frykt, engstelse og bekymring.
Forslatt sliten og med ømme håndledd, ble jeg liggende litt på sofaen etter at jeg sto opp. Toivo var dratt på jobb, så det var stille og rolig. Jeg merker at kroppen trenger litt ro. Da jeg la meg i går og la armen rundt Toivo, så jeg at neglene på hånden blå. Det er kjølig på rommet, jeg var tung i pusten…..bla-bla-bla. Blå negler er et så tydelig på at noe ikke er riktig og det befester seg i hodet når man aller helst vil sovne med gode tanker.
Kamilla skulle egentlig komme klokken 11, men sendte melding om at hun måtte drøye en time for jeg var så trøtt. Da hun kom, kjørte vi bort på Stasjonsgården her i Sande. Det var kjempe hyggelig, som alltid med Kamilla, og godt å komme seg ut å kjenne frisk luft etter å ha vært inne i hele går.
Satt ved peisen og koste oss med varm eplekake, is og en kaffe latte. Ingenting er så godt for psyken som en skikkelig god skravlings med ei god venninne.
Snøen har lavet ned i hele dag, så vel hjemme ble det hagen på Arne og Otto. Jeg kastet noen godbiter ut og da holder de på lenge. Passer jo alltid på når de er der ute.
Nå har Toivo kommet hjem fra jobb og vi skal straks spise. Parmeggiano Reggianoen er tatt frem, for spiser ikke pastaen uten!! Håper dere har en bra dag der ute ♡ Dagen min har i hvert fall vært lettere.
Det er sent på kvelden og jeg burde kanskje lagt meg. Jeg hadde ikke tenkt til å skrive noe innlegg i dag, men vil si hei allikevel. Jeg har ikke vært utenfor døren i dag. Jeg har ikke orket. Jeg ble så satt ut av gårsdagen at trangen til å være hjemme ble størst i dag.
Våknet etter at Toivo hadde dratt avgårde på jobb. Lagde en kaffe og satt i stillhet og tittet ut. Håndleddene mine og høyre albue er nå blitt en blanding av lilla og blå der de pirket rundt med nålen. Jeg har ikke hatt mye overskudd i dag. Jeg hengte opp en klesvask og ryddet litt. Jeg skulle egentlig inn til Oslo for å feire min lille nevø, Sebastian, sin 4 års dag, men jeg måtte bare droppe det. Heldigvis hadde Hanne ordnet gave og kort som var fra oss, så fikk bilde av at den ble godt mottatt, så fornøyd med det.
Hipp hurra for deg vennen min. Tante Katies lille gull er ikke så liten lenger.
Selv om jeg ikke har gjort så mye i dag, har jeg allikevel smerter i beina. Håper jeg får til en fotsone terapi time på mandag. Trenger det nå. Men for i kveld, smertestillende.
Var vel ikke verdens beste søvn i natt med den helvetes oksygenslangen på slep, men jeg gjennomførte. Hadde ikke time på Drammen sykehus før klokken 13.00 i dag, men dro hjemmefra tidlig. Stoppet langs Drammenselva og tok noen bilder og nøt en vakker dag
Været i dag var jo helt fantastisk. Resten av dagen har ikke vært veldig fantastisk. Kom opp på sykehuset og de var klar for meg. Klar for å ta blodgassen. Det er et stikk i en arteries, ikke en vene. Blir litt dypere, kan fort komme borti nerver og gjøre vondt. Sist jeg var innlagt på sykehuset, traff de blink begge gangene, men i dag, ble det bom .
Strike 1, var vond, men jeg blir mer oppgitt når det blir bom. Det var jo vondt også, men jeg må jo la de prøve en gang til. Da fikk de en sykepleier fra akuttmottaket til å komme med et liteultralyd apparat. Men det ble bom 2 gitt. Og denne gangen var det utrolig vondt, men strålesmerter nedover armen. Da kom tårene. Mest av oppgitthet, men og av smerte. Da anestesilegene var opptatt og ikke kunne komme, kom legen som hadde bestilt prøven. Kjempe dyktig lege, som traff da hun prøvde for noen uker siden. Hun ba om å få prøve en gang til og etter bom 3, endte jeg med å si stopp. Ble en del ukontrollert gråting i bilen.
Sovnet tvert da jeg kom hjem. Ble helt utmattet av det. Etter samtale med legen, ble vi enige om å droppe prøven så lenge jeg ikke brukte oksygen på natten. Jeg føler ikke behovet for det heller nå, så det er greit. Hadde jeg hatt behov for oksygen på natten måtte de tatt prøven for å se hvor mye co2 jeg puster ut. Puster man ikke ut nok, kan man jo i verste fall ikke våkne i det hele tatt. …. nei takk!!
Nå har jeg spist noen pannekaker, flyktet til New York med FRIENDS og tatt 2 stesolid (beroligende).
Da var dagen kommet for å sette på oksygenet og det skal jo være på i 24 timer. Kan ikke si at jeg gleder meg til å sitte med det på, gnagsår under nesen og den helvetes blodgassen i morgen. Det som er litt komisk er at jeg egentlig ikke ser helt meningen med prøven. Trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne at det vil måle høyere oksygenopptak når man sitter med det på. Men hva skal de gjøre med det. Kommer ikke til å sitte med oksygen 24/7. Ikke enda i hvert fall.
Var på Elkjøp på formiddagen i dag og fikk kjøpt meg en blodtrykks måler. Ble jo anbefalt det av kardiologen på Rikshospitalet. Blodtrykket mitt skal være litt lavere enn normalt for at hjertet ikke skal jobbe for hardt. Men når man går på vanndrivende så kan det påvirke blodtrykket, så alt er en balanse. Nå er jo vanndrivende økt, så må jeg være obs. Merker jeg blir litt svimmel av og til og det kan skyldes lavt blodtrykk.
I går dro jeg alene i bursdagen til fadderbarnet mitt, Celina, som feiret 9 års dagen sin og Linnea, som feiret 5 års dagen. Toivo var på jobb og Marcus på vei tilbake til militæret. Det ble pølsefest og så en kjempefin enhjørning-kake. Gavene falt i smak, så var super fornøyd.
Nå blir det en cowboy strekk på sofaen med Arne og Otto. De er aldri langt unna når “mamma” ikke er i slag.
Lørdag kveld og dagen i dag har ikke akkurat vært noe særlig. Får følelsen av at jeg ikke sov så godt så var veldig trøtt i dag. Men selv om sofaen og søvn ropte på meg, måtte jeg ut en tur. Dagens gjøremål var bursdagsgave innkjøp til Celina på 9 år og Linnea 5 år. Vi skal feire de i morgen og det har vært så mye i det siste, så i dag var siste sjans. Karret meg gjennom snøen og hadde heldigvis bilen i garasjen. Hadde jeg ikke hatt bilen i garasjen, hadde jentene fått penger….haha!!
Vel fremme på Gulskogen, gikk jeg sporenstreks til ToysRUs. Det er en jungel av leker. Jeg har jo ikke små barn, så selv om jeg har fått med meg at man stort sett ikke kan bomme så lenge det er noe med en enhjørning, blir det overveldende. Ekstra på en dag som i dag.
Men jeg kom i mål. Gjøremål nummer to i dag, var å jakte på en ny jeans. Jeg har pr i dag et par jeans som passer meg komfortabelt og jeg hater prøverom. Nesten som en fobi. Men i dag måtte jeg. Det ble med et stopp, og etter en tur i det forferdelige prøverommet med fire par bilder, fant jeg tilslutt en bukse.
Jeg fant en bukse som viser mine, ganske slanke legger og lår, uten at ALLE åreknutene mine syns igjennom, samtidig som den skjuler magen bra.
Etter at gavene og buksene var i boks, hadde jeg så smerter i beina og hoftene, at jeg måtte bare komme meg hjem. Fikk luftet Arne og Otto. Kastet noen godbiter ut i hagen, så da ble de opptatt en stu d mens jeg fikk tatt noen smertestillende og spist litt lunch. Akkurat i det jeg skulle legge meg ned for å sove litt, kom Marcus og Henriette innom. Jeg visste han hadde perm fra militæret og skulle være hos henne, så det var ekstra stas å se han. Savner han veldig.
Nå i kveld, etter at min kjære kom fra jobb, har vi bare tatt det med ro. Morgendagen håper jeg blir lettere. Å orke bursdagen er morgendagens mål!
I dag er nok ikke en av mine beste dager. Og da mener jeg ikke fysisk, men psykisk. Det startet med en tur til Holmestrand dyreklinikk for å kjøpe fõr til Arne og Otto. Kjente at jeg var sliten, men ble med for kjøreturens skyld. Da vi kom inn og sto for å betale, la jeg merke til et ramme på disken med en tekst:
Hvis lyset er tent er det noen som tar farvel med sitt kjæledyr. Vis hensyn. Takk
Ved siden av sto det et kubbelys, et sånn ledlys, men det var tent. Jeg så bort på damen som jobbet der og hun smilte og nikket bekreftende på at noen var der nå. Enda jeg ikke hadde spurt, skjønte hun på en måte hva jeg tenkte. Jeg syntes det var så utrolig vakkert å gjøre det på den måten. Men det kom litt som en bølge over meg. Savnet til Mack og viten om at noen andre var midt oppi det verste jeg har vært igjennom selv. For dere som ikke har opplevd det å ha et nært forhold til en hund, vil forstå at det er trist, men aldri hvor altoppslukende sorgen kan være. Jeg savner han hver dag. Min lille gutt, Mack ❤
Etter turen til Holmestrand, kjørte jeg alene inn til mamma og pappa på Skøyen. Her skal jeg sove til i morgen. Jeg var så sliten og utmattet av alt som skjer om dagen, så jeg sovnet på sofaen med en gang jeg la meg ned. Der ble jeg liggende i tre timer. Jeg hadde tydeligvis et behov for søvnen. Selv om klokken er 21.39 er jeg fortsatt kjempetrøtt, så heldigvis tror jeg ikke søvnen har ødelagt for i natt. Angsten har ikke vært langt unna i dag. Nå skal jeg prøve å slappe av med litt TV. Tenke på litt andre ting. God natt mine venner
I dag har jeg bare vært hjemme. Jeg har til og med gått rundt i hele dag i fleece bukse og singlet. Usminket og bustete hår. Men fy søren så deilig det er av og til.
Jeg fikk laget opp medisin dosetter for de neste tre ukene, så nå så jeg at jeg må ordne nye resepter. Jeg kjøpte en dosett sist jeg var på Rikshospitalet som er beregnet på transplantasjons pasienter. Men selv om jeg ikke er det enda, syns jeg den er ganske genial. Man må holde “tunga rett i munnen” når man skal lage dosettene så det ikke blir feil.
På ettermiddagen tok jeg med meg tankene mine på kjøkkenet igjen og lagde en moussaka og tomatsalat. Tror nok det er en av favorittene til Toivo. Mens jeg sto og lagde maten ringte Drammen sykehus. Jeg har fått time på tirsdag neste uke til å ta blodgassen. Så fra mandag kl.13.00 må jeg sitte med oksygen på i et helt døgn. Blir ikke mye ut av huset på mandag heller. Håper kanskje til kan roe seg ned litt nå. Ikke være så engstelig, stressa og nervøs for at neste smell er rett rundt hjørnet.
Håper dere alle har en super onsdag kveld. Snart kvelden her nå. Vi snakkes da!!
